Gøym det gode, gløym det onde

I en av Norvegia-reklamene ser vi et gammelt ektepar som har holdt sammen i kjærlighet, ser det ut til, i "54 år til høsten". Jeg synes denne reklamen er helt skjønn. I en av versjonene sier kona, kanskje som et motto for ekteskapet eller livet i sin alminnelighet: "Gøym det gode, gløym det onde." Det er det visdom i. Hold fast ved det gode, verdsett det. Det onde trykker oss ned. Jeg har ikke noen tro på å late som om det ikke har skjedd, eller late som det ikke gjør vondt. Men hvis vi ikke klarer å legge det vekk til slutt, vil det fortsette å trykke oss ned. Hvor frigjørende det er å ikke la seg binde av det onde!

Ordtaket minner meg om et annet, gammelt, norsk ordtak. "Det gode skal en hogge i fjellet, det onde skal en skrive i snøen." Det som er hogd i fjell, står der for alltid. Man kan løfte blikket og orientere seg etter det. Det som er skrevet i snøen, blir borte. Men ved å skrive det, erkjenner man at "sånn var det. Dette skjedde. Det var vondt, men jeg skal ikke bære på det til evig tid." En dag kommer sola og smelter snøen. En dag kan Guds nåde smelte nag, bitterhet, anger, eller vonde minner. Hvem andre har makt til å løfte av oss slike bører, enn han?

Kjærligheten, agape, som Paulus hyller i 1. Kor. 13, viser vei: "Kjærligheten... gjemmer ikke på det onde" (v. 5) Kjærligheten har sin glede i sannheten. Og sannheten skal gjøre oss fri. (Joh. 8, 32). Når vi er fri, er det godt å puste. Jeg tror at vi kan ikke puste virkelig fritt, før vi puster inn Guds gode gaver.

Bokstavene viskes ut mens snøen smelter. Snart kommer det opp noe nytt - grønne, forsiktige spirer, og seinere; et spekter av farger og fasonger. Kanskje innser du for første gang at han som skaper noe nytt, kan gjøre det i deg også. I dag også. Det kan du hogge i fjellet, med takk til Gud.

Jesus er med i båten

"Da kom det en voldsom virvelstorm, og bølgene slo inn i båten så den holdt på å fylles. Jesus lå og sov på en pute bak i båten. De vekket ham og sa til ham: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikk stille." (Mark. 4, 37-39)

Jesus er med i båten. Han slipper deg ikke av syne. Du ser ikke ham, og kanskje du slett ikke kjenner nærværet hans. Du hører ikke stemmen hans, bare stormen som raser. Men om du likevel velger å tro at han er med, så har du gjort noe viktig. For: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror". (Joh. 20, 29) Det kan hende at det er mørkt. Det kan hende at du blir sjøsyk. Det kan hende at angsten eller mismotet er like sterk som hos disiplene, som trodde båten skulle gå under. Du får ingen guddommelig bedøvelse, ikke noe fritak fra det du skal igjennom. Det gjorde ikke Jesus heller, da han døde på korset for vår frelses skyld. Du er et menneske, og før eller seinere vil du bli utsatt for krefter som er sterkere enn deg. Når bølgene herjer og slår mot den skjøre båten din, må du innse at du har faktisk ingen kontroll over ditt eget liv. Din inngang og din utgang kan du ikke bestemme over selv.

Tro at Jesus er med, selv om du ikke får noen "feel-good følelse". Du lurer kanskje på om Jesus i det hele tatt bryr seg? Disiplene roper: "Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?" De vekker ham med en anklage. Men Jesus blir ikke fornærmet. Han benytter ikke anledningen til å irettesette dem. Nei, han viser dem bare at hans krefter, Guds krefter, er sterkere enn alt og overvinner alt. Han stiller stormen ved å si "stille!" Det Jesus befaler, må selv naturkreftene bøye seg for. Og Jesus, denne Jesus som du leser om i Bibelen, han er med i båten din også. Mens du strever med å holde den på rett kjøl, mens du frykter at den skal fylles med vann, er han like fullt med. Du kommer til et punkt der du ikke kan gjøre noe mer. Vent på Herren, for han vil hjelpe deg.

Noen ganger har jeg hatt en drøm, en såkalt tilbakevendende drøm. Jeg blir dratt ut mot åpent hav, flyter med strømmen ut i det store ukjente. Da føler jeg meg fortapt. Og jeg er veldig dårlig til å svømme... I våken tilstand øver jeg meg på å huske at Jesus tåler at vi er livredde. Vi trenger ikke å være tapre bestandig. Men hvis vi regner med at han er der, da vil vi også vente på at han skal strekke ut en hånd. "Hvorfor er du tynget av sorg, min sjel, hvorfor er du urolig? Jeg vil vente på Gud! Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud." (Sal. 42, 6)

Plutselig reiser han seg og byr stormen å tie. Plutselig kan du se vannoverflaten igjen, stille og blank. Båten vugger rolig. Fuglene synger igjen. Endelig kommer trangen til å takke. Kanskje både takke og trygle - "Å vær her alltid, Herre, gå ikke ifra meg." Minn deg selv om at Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. (Sal. 121, 8) Salig er du som venter på ham!

Kirketanker fra sykehusbalkong

Fra balkongen på avdelingen min på Radiumhospitalet ser og hører jeg trafikken, en ustanselig larm. Tenker på hvor stille det er å sitte på verandaen hjemme på Krøderen. Så ser jeg opp på Ullern kirke, den troner så høyt og fint i terrenget. På søndager hører jeg klokkeklangen over trafikken. Alle kirker burde se ut som kirker, og ligge høyt i landskapet. En kirke er et Kristus-vitnesbyrd i seg selv. Her samles vi som tror på Kristus. Jeg tenker på hvor forskjellig det kjennes for folk å gå over terskelen til kirkene våre.

Noen går over den en gang i året, en gang de kanskje gleder seg til, høytidsstemte og glade. Noen går bare fordi de er helt nødt. Noen blir stresset og nervøse og trenger en «knært» på innerlomma. Noen lukker seg for budskapet, finner det støtende, provoserende. Andre synes det er helt likegyldig og til å sovne av. Andre igjen kjenner en vag lengsel etter å være der, våge seg inn, finne en plass i benken. Men de vet ikke om de tør, de synes de trenger et «alibi», er usikker på om de passer inn. Noen blir overrasket, begeistret, noe treffer dem i hjertet og smelter det. Noen lar tårene renne, av og til uforklarlig for dem selv. En overgivelse til dette mektige og evige. Herre, i dine hender overgir jeg min ånd.

Ikke alle har en klar og definert tro. For noen er det bare som en tørst etter noe mer, noe annet, noe større. En spire som vokser i dem i det skjulte, i mørket, under jorda. Den som bærer spiren, er kanskje ikke klar over det selv. Ikke før den bryter overflaten og strekker seg mot lyset. Plutselig en dag, eller kanskje langsomt over tid, foldes kronbladene ut med farge og duft, en rose som aldri visner. Og spirebæreren erkjenner: Jeg tror. Og jeg tror sammen med alle disse andre, de som lever nå, og de som har levd før.

Det finnes klippesterk tro, vaklende tro, avventende tro. Det finnes stumme bønner, rotete bønner, bønner i ærefrykt, bønner i den mørkeste fortvilelse, bønner i takknemlighet. Landskapet er så stort, livet så skiftende. Gud rommer oss med all vår svakhet. Han vil virkelig, virkelig, ha fellesskap med oss, helt fra vi er langt borte fra ham, og så vender om. Som den bortkomne sønnen. Han følger oss på veien hjem. Han tar imot oss med glede, sammen med alle englene. Sånn er det, det tror jeg. Det synes jeg Bibelen forteller meg, og det er i Bibelen jeg blir kjent med Gud.

Ellers er det så mye jeg ikke forstår. Så uendelig mye. Det velger jeg å la ligge. Jeg hører kirkeklokkene kalle i Ullern kirke. Jeg tenker meg at jeg har en engel ved min side. Sammen ser vi ut mot den verdenen jeg nå er avskåret fra. Midlertidig. Sammen ber vi for alle trossøsken verden over. Og alle tvilere. Alle søkere. Alle motstandere. Og håper at alle en gang finner veien hjem. Den eneste, rette veien, Jesus Kristus. I han er kjærlighet og tilgivelse. Den som kommer til ham, vil han aldri støte bort.

En fred som aldri tar slutt

Bibelen er full av fred og hilsener med fred. Bare i NT er ordet "fred" brukt 78 ganger. Jesus gir disiplene sine fred som en gave, "fred etterlater jeg dere" (Joh. 14, 27). Eller: "Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!" (Joh. 16, 33).

Fred i Jesus! Det vil jeg ha. Helst rundt meg hele tida som et beskyttende lag. Men så er det dessverre altfor lett å knytte freden til ytre betingelser. Da er det også lett å føle fred som noe fjernt noe. Den når ikke inn. Når jeg ligger på et tomannsrom og medpasienten vil se på TV hele dagen, er "fred" et begrep som blir veldig langt unna. Eller når jeg blir liggende våken om natta og høre på det merkelige pustemønsteret til en annen medpasient. Fred fikk jeg derimot kjenne da jeg til slutt fikk ta inn på pasienthotellet en natt (skulle ikke ha intravenøst før dagen etter). Å låse seg inn der og være alene, se det jeg selv ville på TV, lese i en bok, synge litt for meg selv, be uten forstyrrelser - følelsen av fred var stor og ga dyp takknemlighet. Jeg trengte det.

Det virker derimot som en nesten umulig "åndelig øvelse" å kjenne fred når ingenting ligger til rette for det. Kanskje jeg strever i feil retning. I boka "Innhyllet i kjærlighet" av Julian av Norwich (1300-tallet), finner jeg noen setninger jeg suger til meg og leser om og om igjen:

"Jeg så at Gud er vår sanne fred. Han vokter over oss når vi ikke kan finne hvile. Han arbeider uavbrutt for å gi oss en fred som aldri tar slutt." Det er vakkert sagt. Den sanne freden er ikke noe jeg kan streve meg til. Jeg kan ikke bli "flink" til å føle fred. Jeg kan bare hvile i at nettopp når jeg ikke finner hvile, vokter og våker Gud over meg. Det er Han som arbeider for å gi denne freden som aldri tar slutt - den freden som er Han - Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Igjen og igjen må jeg tilbake til Ordet i Bibelen, åpne det, innta det, la det trøste meg. Dette ordet, som ikke er langt borte - for "ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte". (5. Mos. 30, 14, Rom. 10, 8) Jeg må ikke "fare opp til himmelen" eller "dra over havet" for å lete etter det og hente det. I Johannes-evangeliet er Ordet et uttrykk for Jesus selv. Hvis Jesus er Ordet og er helt nær, da er også den freden han kommer med helt nær.

Det er ikke den fred som verden gir, og samtidig vet Gud godt at vi trenger fred i denne verden også. Tenk på alle dem som Jesus helbredet, eller sa "din tro har frelst deg" til, de må ha kjent en veldig fred. De ble løst fra sine lenker der og da. Samtidig kan de godt ha kjent bekymringer og uro seinere i livet. De ble nok ikke plutselig til "helgener" som var upåvirket og uforstyrret av livets omveltninger. Kanskje, når stormene kom, klamret de seg til det store vendepunktet i livet - den dagen Jesus møtte dem med sin store nåde.

Julian av Norwich sier også: "Vi er hans krone. Denne kronen er Faderens glede, Sønnens ære og Den hellige ånds lykke, og den evige, forunderlige fryd hos alle dem som er i himmelen." Siden det er lett å tenke smått om seg selv - vi er enkle mennesker som er og forblir syndere - er dette et bilde som virker overveldende stort. Hvordan kan vi være hans krone? Da tenker jeg at en krone er noe man holder høyt, bokstavelig talt. Og han holder oss uendelig høyt. Han elsker oss virkelig. Siden han elsker oss, gir han oss sin nåde, sin nærhet, og igjennom den sin fred. Han ser på oss med øyne som vil oss vel. Kanskje er nøkkelen til å kjenne fred, å la denne kjærligheten få smelte oss uansett hva vi går igjennom. Gud arbeider uavbrutt for vår frelses skyld, for freden som aldri tar slutt.

De som bærer

Av og til -  ofte - tenker jeg på forbederne mine. De som har båret meg så mange ganger. Og jeg tenker på hvordan det ville vært hvis vi levde på Jesu tid. Jeg får et bilde i hodet av at de hadde lagt meg på en båre og skyndet seg til Jesus med meg. Som med den lamme mannen.

Jeg hadde latt meg bære, mens jeg hadde tenkt: "Ja, ja, vi får nå se hva som skjer... Kanskje han ikke har tid til meg. Kanskje jeg er for syk til å bli helbredet." Alle har hørt om Jesus, at han helbreder. De forteller meg om det. Derfor stimler folk sammen rundt ham og disiplene hans fra morgen til kveld, hvor de enn går. Ofte får de ikke en gang tid og fred til å spise, har jeg hørt. Jeg har ikke lyst til å trenge meg på. Men bærerne mine er så ivrige og besluttsomme. De mener at nå er det min tur, dette skal gå bra. Jeg visste ikke at de brydde seg så mye, det er sånt man ikke vet før man opplever det. Det rører meg dypt der jeg ligger og rister på båren som de småløper avgårde med.

Det er fortsatt stor trengsel foran døra der Jesus bor. Jeg kjenner motet svikte, vet ikke om jeg klarer å ligge der og vente i flere timer. Bærerne går rundt huset, undersøker alle muligheter. Så går de opp på taket og begynner å fjerne takstein. Da blir jeg forferdet og roper til dem. De kan da ikke ødelegge taket til Jesus på den måten! Kanskje han blir sint? Men de forsikrer meg om at det skal bli reparert igjen. Manøveren med å få meg opp på taket på båren koster dem krefter, selv om jeg er aldri så lett nå. De svetter og sliter. Så lager de en mekanisme for å fire meg ned gjennom hullet. Forsiktig senker de båren, jeg ligger så stille som mulig, før jeg plutselig lander på gulvet rett foran føttene på Jesus. Det er såvidt jeg tør å se opp.

Blikket hans overvelder meg. Det kommer med en fred som er bortenfor denne verden. Fornemmelsen er hellig, uendelig. Samtidig kan jeg verken tenke, tro eller håpe, knapt nok trekke pusten. Men det spiller ingen rolle. For han ser deres tro... De som har båret meg og firt meg ned gjennom taket. Og han ser på meg og sier: "Datter, dine synder er tilgitt." Ordene etterlater en summing eller sukk i rommet, jeg vet ikke om det er av stemmer eller tanker. Hvem er han, som kan tilgi synder? Jesus sier noe til forsamlingen, jeg får det ikke med meg. Så retter han blikket mot meg igjen og sier: "Stå opp, ta båren din og gå!" Og jeg gjør det. Jeg må bare stole på ham.

Straks står jeg på gulvet, og beina bærer. Styrken er tilbake igjen. Jeg bøyer meg ned og tar opp båren, den er lett. Jeg hører jubel, først i rommet, så utenfor huset, så fra meg selv. Jeg løfter ansiktet og priser Gud. Gjennom hullet i taket ser jeg bærerne, de vinker til meg og jubler, de også. De sklir ned fra taket og løper mot inngangen for å møte meg. Igjen ser jeg opp gjennom det åpne taket, hvor himmelen smiler blått. Og jeg vet en sannhet nå, uansett hva som skjer fremover, om jeg skal leve eller dø. For dø skal jeg en dag, det skal alle, det vet vi helt sikkert. Uansett hva som skjer, er himmelen så nær, så nær som i akkurat dette øyeblikket. Himmelriket er bare en bønn eller et hjertesukk unna. I navnet til Jesus Kristus, han som reiste meg opp, han som reiser opp alle som kommer til ham.

Og jeg går ut døra, bærer båren min selv nå, de andre hopper og danser rundt meg. Jeg vet at fra nå av skal vi følge sporene hans. Kanskje leder de oss i forskjellige retninger. Inn i det stummeste nattemørke. Ut i den letteste morgenluft. Men det er hans spor vi følger. Hele veien hjem.

Anima Christi

Til alle som har sans for å fordype seg i gamle bønner, og med det kjenne fellesskap med troende som har levd lenge før vår tid, gjengir jeg denne bønnen fra 1300-tallet:

Anima Christi

Kristi sjel, helliggjør meg.

Kristi legeme, frels meg.

Kristi blod, fyll meg.

Vann fra Kristi side, tvett meg.

Kristi lidelse, styrk meg.

Gode Jesus, hør meg.

I dine sår, skjul meg.

La meg ikke skilles fra deg.

Mot den onde fiende, vern meg.

I min dødstime, kall meg.

Inn for ditt åsyn, hent meg

så jeg alltid kan prise deg

med dine hellige i evigheters evighet.

Amen.

Denne bønnen får meg til å tenke på hvordan Han, den treenige Gud, omgir oss på alle sider (Sal. 139, 5) Og han gir oss alle sider av seg selv. Han leder oss til syndserkjennelse og omvendelse. Han tilgir, vasker syndene vekk. Han hjelper oss til helliggjørelse i vår vandring med ham, lar oss modne og vokse i troen. Med forsoningsdøden på korset er vi rettferdiggjort - Jesus døde i vårt sted. I hans lidelse, i hans sår, har vi funnet legedom. Han følger oss på livsveien, utruster og sender oss. Han verner oss fra den onde fiende, så den ikke får makt over oss. Han er helt nær, han hører og kommer til alle som kaller på ham. Hans nåde strømmer over menneskene. Helt inn i døden går han med. Og han gir oss et hjem og et nytt liv i Himmelen, hvor vi skal prise ham til evig tid. For han elsker oss. Han er kjærlighet. Ingenting er større, mektigere og mer forunderlig enn Guds kjærlighet. Den slutter aldri å søke oss. Når vi merker det, får vi lengsel etter å søke ham - i bønn, og med alt vi er og har.

Bønnen har korte setninger, inderlige bønnerop, egnet for å lære utenat. I kilderegisteret til den katolske bønneboka finner jeg at den har hatt en utstrakt bruk, særlig som bønn foran alterets sakrament, under et besøk i kirken eller som takkebønn etter kommunionen (nattverden). Ikke som del av liturgien, så langt jeg forstår, men til bruk for den enkelte. Den preges av middelalderens sakramentale og mystiske teologi. Men hva betyr det - hva er egentlig kristen mystikk? Om det kan man lese mye og lenge, men en enkel definisjon fra Wikipedia er: "...en tradisjon som representerer en personlig, subjektiv og direkte opplevelse av Gud, en nærhet til Gud eller enhet med Gud". Jeg har også lest at mystikk er kristendommens hjerte. Det er ikke subjektivt føleri, da er man isåfall ført på ville veier. En rett vei kan aldri være forankret i noe annet enn Bibelens ord.

Derfor gir det mening når det sies at mysteriets innhold er å finne i Ef. 1, 10, hvor det står: "Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." Eller at den kristne mystikk er deltagelse i det mysterium som Paulus beskriver i Fil. 2,6-11. I disse bibelstedene finner vi en god bakgrunn for bønnen "Anima Christi", og det passer å runde av med denne hymnen:

6 Han var i Guds skikkelse
          og så det ikke som et rov
            å være Gud lik,
         
     7 men ga avkall på sitt eget,
          tok på seg tjenerskikkelse
            og ble mennesker lik.
       
          Da han sto fram som menneske,
         
     8 fornedret han seg selv
            og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
         
     9 Derfor har også Gud
          opphøyd ham til det høyeste
            og gitt ham navnet over alle navn.
         
   10 I Jesu navn skal derfor
          hvert kne bøye seg,
            i himmelen, på jorden og under jorden,
         
   11 og hver tunge skal bekjenne
          at Jesus Kristus er Herre,
            til Gud Faders ære!

Korset

"For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1. Kor. 1, 18)

De møtte både anstøt, motstand og latterliggjøring, Paulus og de andre apostlene. Jesus Kristus, som de proklamerte som Guds sønn og verdens frelser, hadde lidd en forbryters død, en skammelig død. De skulle fortelle og forklare evangeliet gjennom nettopp det som skjedde på korset. Opp på korset tok han med seg våre synder. Han var det uskyldige offerlammet som led og sonet for vår skyld, slik at vi skulle bli frelst og få barnekår hos Gud - hans Far og vår Far. Vårt gjeldsbrev ble naglet til korset sammen med ham. (Kol. 2, 14). Ingen tok hans liv; han ga det frivillig. (Joh. 10, 18).

Det var ikke et budskap som gikk rett hjem verken hos jøde eller greker, som Paulus påpeker (1. Kor. 1, 22). Men han gjør ikke noe for å pynte på budskapet, gjøre det mer spiselig for tilhørerne. Han fortsetter med dårskapen, å forkynne en korsfestet Kristus. Mange grep det likevel, og sluttet seg til det som i begynnelsen ble regnet som en sekt som kaltes "Veien". De var utsatt for forakt og forfølgelse, men det førte ikke til at de endret læren. Måtte det være til forbilde for oss, så vi ikke gir videre noe annet evangelium enn det de første kristne levde og døde for.

Det som skjedde på korset er så sentralt i den kristne tro. I den apostoliske trosbekjennelsen konstaterer vi om Jesus at han er "korsfestet, død og oppstanden". Korsdødens mørke munnet ut i oppstandelsens morgenrøde. Slik viste Guds kraft seg. Seieren Jesus vant ved å stå opp fra de døde, er uløselig knyttet til det som skjedde forut; lidelsen og offeret på korset. Han var villig til å dø i vårt sted. Og Gud reiste ham opp fra de døde, slik han også vil reise opp alle som tror på ham som Herre og Frelser. På korset vant han over død, djevel og ondskap. Martin Luther sier om gjenløsningen i sin lille katekisme: "Det har han ikke gjort med gull eller sølv, men med sitt hellige og dyrebare blod og sin uskyldige lidelse og død."

Korset som symbol ble brukt fra tidlig kristen tid av. Klemens av Alexandria (200-tallet) bruker uttrykket "Herrens tegn" om korset. Korset rommer og symboliserer hele Guds kraft, kraften som sprenger de umulige stengsler og overgår alt vi kan forestille oss eller tenke ut. Dette tegnet står som landemerker øverst i kirketårn, det er i sentrum av kirkerommet, det er trykket på Bibelens omslag. Det henger rundt halsen på mange eller holdes i hendene av noen som trenger å klamre seg til dette Herrens tegn, eller som vil tilkjennegi overfor andre: Jeg er en av dem - jeg er en kristen. For vi skammer oss ikke over korset, gjør vi vel? Jeg vet at det kan være mange slags situasjoner der en kristen kan ønske å tone ned ståstedet sitt. Det kan være forståelig, men det er grunnleggende sett ganske trist og urovekkende. Jeg håper vi kan være like stolte av korset som Paulus, også når vi møter motstand: "Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal. 6, 14)

Det som skjedde på korset, betyr altså alt for Paulus. Med det fikk han et nytt liv i Jesus Kristus. Jeg kan huske at jeg som ung og famlende i bibelforståelsen, lurte på hva som egentlig var Jesu oppdrag - hva sa han om det selv? For meg ble det oppklarende å lese at Jesus sa "slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange." (Matt. 20, 28). Å gi sitt liv som løsepenge - det var det han gjorde på korset. Han kjøpte han oss fri, vi som ellers ville vært fortapt. Alt var i Guds plan fra begynnelsen av, til frelse og frigjøring for alle som tar imot.

Frans av Sales (1567-1622) har sagt noe veldig fint som viser hvordan korset er plantet i hans personlige liv og bærer med seg seierens sol og håp: "Med ærefrykt tegner jeg meg med korsets tegn. Når jeg våkner, og når jeg legger meg til hvile, skal jeg skrive det på mitt hjerte. Måtte det hellige kors være min styrke i livets trengsler, så det også kan bli mitt håp om den evige glede. For elsker jeg Kristus korsfestet i denne verden, så skal jeg finne min salighet i den forklarede Jesus i den verden som kommer." (Katolsk bønnebok, s. 439)

Vinden blåser dit den vil

Vinden har sitt eget liv. Selve vinden kan jeg ikke kan se, men jeg kan både høre og se hvordan den danser i det grønne bjørkeløvet og får de høye furukronene til å svaie lett. Jeg ser hvordan den danner hvite skumtopper på det blå vannet. Og jeg tenker på Jesu samtale med Nikodemus, hvor han snakker om at det er nødvendig å bli født på ny av Ånden. Både gresk og hebraisk har det samme ord for vind, pust og ånd. "Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh. 3, 8)

Synes du det er gåtefull tale? Ting kan tyde på at det var det for Nikodemus også. Men han ble en Jesu disippel. Kanskje gikk han forvirret hjem til seg selv den natta, etter samtalen med Jesus. Jeg tror han grunnet på det Jesus hadde sagt, og gjemte på det i sitt hjerte. Antagelig ble det klarere for ham etterhvert hva Jesus snakket om. Han var skriftlærd. Kanskje han tok frem Forkynneren en dag, og leste kapittel 11, vers 5: "Like lite som du vet hvordan vinden blåser og knoklene dannes i mors liv, like lite kan du forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting." Var det ikke akkurat dette Jesus viste til? Vi kan ikke verken forutse eller forstå Guds gjerninger. En av hans mektige gjerninger er å gi oss sin hellige Ånd - Ånden som har vært til fra begynnelsen av. Ånden som vi ser virke i flere menneskers liv i Det gamle testamente, men som først i et voldsomt under på pinsedagen blir utøst over mange mennesker på èn gang. (Apg. 2, 1-4)

Ånden har sitt eget liv. Den blåser over jorda også i dag. Den treffer mennesker og forvandler dem. Den kan berøre mildt og fredelig som en sommerbris, eller som i lyden av skjør stillhet (1. Kong. 19, 12) etter store omveltninger. Det kan gå langsomt, en prosess som settes i gang hos den enkelte, av og til uten at noen andre vet om det. Kanskje var det sånn for Nikodemus. Eller brått og uventet som et tordenskrall, tydelig og synlig for mange, som på et stort møte hvor mange blir grepet av Ordet samtidig. Slik vinden beveger naturen rundt seg, setter Ånden mennesker i bevegelse. En rusmisbruker alle rundt har gitt opp, kan bli en evangelist som aldri gir opp. En som forfulgte Jesu tilhengere, kan bli en brennende misjonær. En som aldri har fullført noen skolegang, kan bli en predikant som åpner Guds ord for mange mennesker. Ånden beveger oss både inn i lønnkammeret og ut i verden. Ånden puster liv i oss, det livet som varer evig. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, sa Jesus. Det livet tar slutt her på jorda. Men det som er født av Ånden, er ånd. Og det varer. Det bringer oss inn i Guds rike.

Det er gåtefullt. Det er mystisk. Og samtidig er det virkelighet. Lurer du på om du er "født på ny av Ånden"? Noen vil svare at hvis du er døpt, så har du med det fått Den hellige ånd - da er det liksom ingenting mer å tenke på. Jeg tror også at Ånden blir gitt i dåpen, selv til spedbarn. Men å vokse inn i troen og tilliten til Kristus hører med som en forutsetning for at det nye livet skal fortsette. For hvis vi ikke innlemmes i den kristne tro og tar imot den, hvordan kan vi da regne oss som frelst?

Martin Luther sier i sin lille katekisme dette viktige om Åndens gjerning: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro. Slik kaller, samler, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og holder den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro."

Har du Jesus som Herre og Frelser, da vet du at Ånden har pustet sitt liv i deg. Du kan ikke forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting. Du kan ikke se Ånden, men han virker i livet ditt. Han vil trøste, opplyse og hjelpe deg i trosvandringen. Med det får du en smak, en første frukt av det som skal komme når vi en gang samles i Guds fullendte rike, der gleden aldri tar slutt.

Han løfter, bærer og berger

En gang har du blitt løftet, båret og trøstet av en mor eller far (eller annen omsorgsperson?). Tenk på det lille hodet lent inntil skulderen på den voksne. Den lille kroppen hvilende mot hjertet til et menneske som ville gitt livet sitt for å beskytte deg. Noen har snakket rolig til deg, sunget for deg, strøket deg varsomt. Du kan ikke huske det. Men du vet at sånn har det vært. Kanskje du selv har båret et barn på samme måten.

Nå er du voksen. Kanskje gammel? Kanskje håret er grått. Og enda er det èn som bærer deg, som snakker til deg og kaller på deg med en ømhet og trøst som ikke er å finne noe annet sted: "...dere som ble løftet opp helt fra fødselen, som ble båret helt fra mors liv: Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger." (Jes. 46, 3b-4).

Han slutter ikke med det, og vi slutter ikke å trenge det. Så vil du kanskje spørre: Er dette virkelig i mitt liv? Løfter og bærer han meg? Du kan jo ikke kjenne det fysisk. Det går an å låne bildet, riktignok. Om du er sliten, kjenner deg omgitt av mørke eller håpløshet - prøv for ditt indre å se for deg at du ligger inntil Guds hjerte, hodet hvilende på skulderen hans. Du trenger ikke holde deg selv oppe nå. Han holder deg. Armene hans er rundt deg. Stol på løftene hans, han er Gud. Kapittel 46 hos Jesaja har fått overskriften "Herren er alltid den samme". Han sier om seg selv: "Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, gjør jeg." (v. 11)

Jeg vet godt at det kan være vanskelig å hvile i slike løftesord i Bibelen - ihvertfall å få dem til å "stemme" med egne erfaringer. Men så vet jeg også at det er en god del som oppfylles nettopp i våre egne liv uten at vi ser det umiddelbart, eller uten at vi gir Gud æren. Tenk om du, fordi du ikke kan huske å ha bli båret, skulle si at "det har ikke skjedd." Det har jo skjedd, og det er en erfaring som alltid vil prege deg, selv om du var for liten til å erindre den. Hvis Gud sier at han vil bære meg hele livet, til jeg blir gammel, til håret er grått - ja, at han allerede har gjort det - da vil jeg stole på det. Gud har preget meg, han har satt sitt segl på meg, også om jeg ikke forstår det helt. I det samme kapittelet leser jeg: "Hør på meg, dere motløse hjerter.... jeg lar min rettferd komme nær, den er ikke langt borte, min frelse kommer ikke for sent." (v. 12-13)

Det lille barnet har en ubegrenset tillit til den eller de personene som elsker det. Den tilliten har vi all grunn til å ha til Gud, fra vi er små og kanskje utstyrt med en naiv barnetro. Til vil blir gamle, gråhårede, merket og såret av livets vandring. Men med en tro som forhåpentligvis har blitt bevart på veien. For han er med oss på veien som fører til Guds rike. Han sendte oss Jesus, Frelseren som kom med rettferd, lyset som skinner i mørket. Vi kan be om vern fra den onde fiende, fra alt som vil føre oss vekk fra Gud. Det vernet skal vi stole på at vi får. For han sier det selv: Jeg løfter, jeg bærer og berger. Han vet godt at vi ofte har motløse hjerter! Kjenner du det slik, prøv å legge kinnet inntil ham. Lukk øynene og lytt til stemmen hans. Der er din trøst. Ta imot den, og igjen og igjen vil du finne den hvilen som bærer deg enda et stykke videre.