Anima Christi

Til alle som har sans for å fordype seg i gamle bønner, og med det kjenne fellesskap med troende som har levd lenge før vår tid, gjengir jeg denne bønnen fra 1300-tallet:

Anima Christi

Kristi sjel, helliggjør meg.

Kristi legeme, frels meg.

Kristi blod, fyll meg.

Vann fra Kristi side, tvett meg.

Kristi lidelse, styrk meg.

Gode Jesus, hør meg.

I dine sår, skjul meg.

La meg ikke skilles fra deg.

Mot den onde fiende, vern meg.

I min dødstime, kall meg.

Inn for ditt åsyn, hent meg

så jeg alltid kan prise deg

med dine hellige i evigheters evighet.

Amen.

Denne bønnen får meg til å tenke på hvordan Han, den treenige Gud, omgir oss på alle sider (Sal. 139, 5) Og han gir oss alle sider av seg selv. Han leder oss til syndserkjennelse og omvendelse. Han tilgir, vasker syndene vekk. Han hjelper oss til helliggjørelse i vår vandring med ham, lar oss modne og vokse i troen. Med forsoningsdøden på korset er vi rettferdiggjort - Jesus døde i vårt sted. I hans lidelse, i hans sår, har vi funnet legedom. Han følger oss på livsveien, utruster og sender oss. Han verner oss fra den onde fiende, så den ikke får makt over oss. Han er helt nær, han hører og kommer til alle som kaller på ham. Hans nåde strømmer over menneskene. Helt inn i døden går han med. Og han gir oss et hjem og et nytt liv i Himmelen, hvor vi skal prise ham til evig tid. For han elsker oss. Han er kjærlighet. Ingenting er større, mektigere og mer forunderlig enn Guds kjærlighet. Den slutter aldri å søke oss. Når vi merker det, får vi lengsel etter å søke ham - i bønn, og med alt vi er og har.

Bønnen har korte setninger, inderlige bønnerop, egnet for å lære utenat. I kilderegisteret til den katolske bønneboka finner jeg at den har hatt en utstrakt bruk, særlig som bønn foran alterets sakrament, under et besøk i kirken eller som takkebønn etter kommunionen (nattverden). Ikke som del av liturgien, så langt jeg forstår, men til bruk for den enkelte. Den preges av middelalderens sakramentale og mystiske teologi. Men hva betyr det - hva er egentlig kristen mystikk? Om det kan man lese mye og lenge, men en enkel definisjon fra Wikipedia er: "...en tradisjon som representerer en personlig, subjektiv og direkte opplevelse av Gud, en nærhet til Gud eller enhet med Gud". Jeg har også lest at mystikk er kristendommens hjerte. Det er ikke subjektivt føleri, da er man isåfall ført på ville veier. En rett vei kan aldri være forankret i noe annet enn Bibelens ord.

Derfor gir det mening når det sies at mysteriets innhold er å finne i Ef. 1, 10, hvor det står: "Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham." Eller at den kristne mystikk er deltagelse i det mysterium som Paulus beskriver i Fil. 2,6-11. I disse bibelstedene finner vi en god bakgrunn for bønnen "Anima Christi", og det passer å runde av med denne hymnen:

6 Han var i Guds skikkelse
          og så det ikke som et rov
            å være Gud lik,
         
     7 men ga avkall på sitt eget,
          tok på seg tjenerskikkelse
            og ble mennesker lik.
       
          Da han sto fram som menneske,
         
     8 fornedret han seg selv
            og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
         
     9 Derfor har også Gud
          opphøyd ham til det høyeste
            og gitt ham navnet over alle navn.
         
   10 I Jesu navn skal derfor
          hvert kne bøye seg,
            i himmelen, på jorden og under jorden,
         
   11 og hver tunge skal bekjenne
          at Jesus Kristus er Herre,
            til Gud Faders ære!