Vinden har sitt eget liv. Selve vinden kan jeg ikke kan se, men jeg kan
både høre og se hvordan den danser i det grønne bjørkeløvet og får de
høye furukronene til å svaie lett. Jeg ser hvordan den danner hvite
skumtopper på det blå vannet. Og jeg tenker på
Jesu samtale med Nikodemus, hvor han snakker om at det er nødvendig å
bli født på ny av Ånden. Både gresk og hebraisk har det samme ord for
vind, pust og ånd. "Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den
farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." (Joh. 3, 8)
Synes du det er gåtefull tale? Ting kan tyde på at det var det for
Nikodemus også. Men han ble en Jesu disippel. Kanskje gikk han forvirret
hjem til seg selv den natta, etter samtalen med Jesus. Jeg tror han
grunnet på det Jesus hadde sagt, og gjemte på det
i sitt hjerte. Antagelig ble det klarere for ham etterhvert hva Jesus
snakket om. Han var skriftlærd. Kanskje han tok frem Forkynneren en dag,
og leste kapittel 11, vers 5:
"Like lite som du vet hvordan vinden blåser og knoklene dannes i mors
liv, like lite kan du forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting."
Var det ikke akkurat dette Jesus viste til? Vi kan ikke verken forutse
eller forstå Guds gjerninger. En av hans
mektige gjerninger er å gi oss sin hellige Ånd - Ånden som har vært til
fra begynnelsen av. Ånden som vi ser virke i flere menneskers liv i Det
gamle testamente, men som først i et voldsomt under på pinsedagen blir
utøst over mange mennesker på èn gang. (Apg.
2, 1-4)
Ånden har sitt eget liv. Den blåser over jorda også i dag. Den treffer
mennesker og forvandler dem. Den kan berøre mildt og fredelig som en
sommerbris, eller som i lyden av skjør stillhet (1. Kong. 19, 12) etter
store omveltninger. Det kan gå langsomt, en prosess
som settes i gang hos den enkelte, av og til uten at noen andre vet om
det. Kanskje var det sånn for Nikodemus. Eller brått og uventet som et
tordenskrall, tydelig og synlig for mange, som på et stort møte hvor
mange blir grepet av Ordet samtidig. Slik vinden
beveger naturen rundt seg, setter Ånden mennesker i bevegelse. En
rusmisbruker alle rundt har gitt opp, kan bli en evangelist som aldri
gir opp. En som forfulgte Jesu tilhengere, kan bli en brennende
misjonær. En som aldri har fullført noen skolegang, kan
bli en predikant som åpner Guds ord for mange mennesker. Ånden beveger
oss både inn i lønnkammeret og ut i verden. Ånden puster liv i oss, det
livet som varer evig. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, sa Jesus. Det
livet tar slutt her på jorda. Men det som
er født av Ånden, er ånd. Og det varer. Det bringer oss inn i Guds
rike.
Det er gåtefullt. Det er mystisk. Og samtidig er det virkelighet.
Lurer du på om du er "født på ny av Ånden"? Noen vil svare at hvis du
er døpt, så har du med det fått Den hellige ånd - da er det liksom
ingenting mer å tenke på. Jeg tror også at Ånden
blir gitt i dåpen, selv til spedbarn. Men å vokse inn i troen og
tilliten til Kristus hører med som en forutsetning for at det nye livet
skal fortsette. For hvis vi ikke innlemmes i den kristne tro og tar imot
den, hvordan kan vi da regne oss som frelst?
Martin Luther sier i sin lille katekisme dette viktige om Åndens
gjerning: "Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på
Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har
kalt meg ved evangeliet, opplyst meg ved sine gaver,
helliggjort og oppholdt meg i den rette tro. Slik kaller, samler,
opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og holder
den fast hos Jesus Kristus i den rette, ene tro."
Har du Jesus som Herre og Frelser, da vet du at Ånden har pustet sitt
liv i deg. Du kan ikke forstå Guds gjerninger, han som gjør alle ting.
Du kan ikke se Ånden, men han virker i livet ditt. Han vil trøste,
opplyse og hjelpe deg i trosvandringen. Med det får
du en smak, en første frukt av det som skal komme når vi en gang samles i Guds fullendte rike, der gleden aldri tar slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar