De som bærer

Av og til -  ofte - tenker jeg på forbederne mine. De som har båret meg så mange ganger. Og jeg tenker på hvordan det ville vært hvis vi levde på Jesu tid. Jeg får et bilde i hodet av at de hadde lagt meg på en båre og skyndet seg til Jesus med meg. Som med den lamme mannen.

Jeg hadde latt meg bære, mens jeg hadde tenkt: "Ja, ja, vi får nå se hva som skjer... Kanskje han ikke har tid til meg. Kanskje jeg er for syk til å bli helbredet." Alle har hørt om Jesus, at han helbreder. De forteller meg om det. Derfor stimler folk sammen rundt ham og disiplene hans fra morgen til kveld, hvor de enn går. Ofte får de ikke en gang tid og fred til å spise, har jeg hørt. Jeg har ikke lyst til å trenge meg på. Men bærerne mine er så ivrige og besluttsomme. De mener at nå er det min tur, dette skal gå bra. Jeg visste ikke at de brydde seg så mye, det er sånt man ikke vet før man opplever det. Det rører meg dypt der jeg ligger og rister på båren som de småløper avgårde med.

Det er fortsatt stor trengsel foran døra der Jesus bor. Jeg kjenner motet svikte, vet ikke om jeg klarer å ligge der og vente i flere timer. Bærerne går rundt huset, undersøker alle muligheter. Så går de opp på taket og begynner å fjerne takstein. Da blir jeg forferdet og roper til dem. De kan da ikke ødelegge taket til Jesus på den måten! Kanskje han blir sint? Men de forsikrer meg om at det skal bli reparert igjen. Manøveren med å få meg opp på taket på båren koster dem krefter, selv om jeg er aldri så lett nå. De svetter og sliter. Så lager de en mekanisme for å fire meg ned gjennom hullet. Forsiktig senker de båren, jeg ligger så stille som mulig, før jeg plutselig lander på gulvet rett foran føttene på Jesus. Det er såvidt jeg tør å se opp.

Blikket hans overvelder meg. Det kommer med en fred som er bortenfor denne verden. Fornemmelsen er hellig, uendelig. Samtidig kan jeg verken tenke, tro eller håpe, knapt nok trekke pusten. Men det spiller ingen rolle. For han ser deres tro... De som har båret meg og firt meg ned gjennom taket. Og han ser på meg og sier: "Datter, dine synder er tilgitt." Ordene etterlater en summing eller sukk i rommet, jeg vet ikke om det er av stemmer eller tanker. Hvem er han, som kan tilgi synder? Jesus sier noe til forsamlingen, jeg får det ikke med meg. Så retter han blikket mot meg igjen og sier: "Stå opp, ta båren din og gå!" Og jeg gjør det. Jeg må bare stole på ham.

Straks står jeg på gulvet, og beina bærer. Styrken er tilbake igjen. Jeg bøyer meg ned og tar opp båren, den er lett. Jeg hører jubel, først i rommet, så utenfor huset, så fra meg selv. Jeg løfter ansiktet og priser Gud. Gjennom hullet i taket ser jeg bærerne, de vinker til meg og jubler, de også. De sklir ned fra taket og løper mot inngangen for å møte meg. Igjen ser jeg opp gjennom det åpne taket, hvor himmelen smiler blått. Og jeg vet en sannhet nå, uansett hva som skjer fremover, om jeg skal leve eller dø. For dø skal jeg en dag, det skal alle, det vet vi helt sikkert. Uansett hva som skjer, er himmelen så nær, så nær som i akkurat dette øyeblikket. Himmelriket er bare en bønn eller et hjertesukk unna. I navnet til Jesus Kristus, han som reiste meg opp, han som reiser opp alle som kommer til ham.

Og jeg går ut døra, bærer båren min selv nå, de andre hopper og danser rundt meg. Jeg vet at fra nå av skal vi følge sporene hans. Kanskje leder de oss i forskjellige retninger. Inn i det stummeste nattemørke. Ut i den letteste morgenluft. Men det er hans spor vi følger. Hele veien hjem.