Han løfter, bærer og berger

En gang har du blitt løftet, båret og trøstet av en mor eller far (eller annen omsorgsperson?). Tenk på det lille hodet lent inntil skulderen på den voksne. Den lille kroppen hvilende mot hjertet til et menneske som ville gitt livet sitt for å beskytte deg. Noen har snakket rolig til deg, sunget for deg, strøket deg varsomt. Du kan ikke huske det. Men du vet at sånn har det vært. Kanskje du selv har båret et barn på samme måten.

Nå er du voksen. Kanskje gammel? Kanskje håret er grått. Og enda er det èn som bærer deg, som snakker til deg og kaller på deg med en ømhet og trøst som ikke er å finne noe annet sted: "...dere som ble løftet opp helt fra fødselen, som ble båret helt fra mors liv: Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har alt gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger." (Jes. 46, 3b-4).

Han slutter ikke med det, og vi slutter ikke å trenge det. Så vil du kanskje spørre: Er dette virkelig i mitt liv? Løfter og bærer han meg? Du kan jo ikke kjenne det fysisk. Det går an å låne bildet, riktignok. Om du er sliten, kjenner deg omgitt av mørke eller håpløshet - prøv for ditt indre å se for deg at du ligger inntil Guds hjerte, hodet hvilende på skulderen hans. Du trenger ikke holde deg selv oppe nå. Han holder deg. Armene hans er rundt deg. Stol på løftene hans, han er Gud. Kapittel 46 hos Jesaja har fått overskriften "Herren er alltid den samme". Han sier om seg selv: "Det jeg har sagt, lar jeg skje. Det jeg har tenkt, gjør jeg." (v. 11)

Jeg vet godt at det kan være vanskelig å hvile i slike løftesord i Bibelen - ihvertfall å få dem til å "stemme" med egne erfaringer. Men så vet jeg også at det er en god del som oppfylles nettopp i våre egne liv uten at vi ser det umiddelbart, eller uten at vi gir Gud æren. Tenk om du, fordi du ikke kan huske å ha bli båret, skulle si at "det har ikke skjedd." Det har jo skjedd, og det er en erfaring som alltid vil prege deg, selv om du var for liten til å erindre den. Hvis Gud sier at han vil bære meg hele livet, til jeg blir gammel, til håret er grått - ja, at han allerede har gjort det - da vil jeg stole på det. Gud har preget meg, han har satt sitt segl på meg, også om jeg ikke forstår det helt. I det samme kapittelet leser jeg: "Hør på meg, dere motløse hjerter.... jeg lar min rettferd komme nær, den er ikke langt borte, min frelse kommer ikke for sent." (v. 12-13)

Det lille barnet har en ubegrenset tillit til den eller de personene som elsker det. Den tilliten har vi all grunn til å ha til Gud, fra vi er små og kanskje utstyrt med en naiv barnetro. Til vil blir gamle, gråhårede, merket og såret av livets vandring. Men med en tro som forhåpentligvis har blitt bevart på veien. For han er med oss på veien som fører til Guds rike. Han sendte oss Jesus, Frelseren som kom med rettferd, lyset som skinner i mørket. Vi kan be om vern fra den onde fiende, fra alt som vil føre oss vekk fra Gud. Det vernet skal vi stole på at vi får. For han sier det selv: Jeg løfter, jeg bærer og berger. Han vet godt at vi ofte har motløse hjerter! Kjenner du det slik, prøv å legge kinnet inntil ham. Lukk øynene og lytt til stemmen hans. Der er din trøst. Ta imot den, og igjen og igjen vil du finne den hvilen som bærer deg enda et stykke videre.