Din menighet i himmelen og på jorden

Har du noen gang lurt på hvor de døde er i tida mellom døden og oppstandelsen? Det er noe jeg har tenkt på ofte, kanskje fordi det ikke er et entydig svar på det i Bibelen. Vi kan i det minste ikke vite med 100 % sikkerhet hvordan det er. Jeg vet at det er mange gode, etablerte kristne som har den overbevisningen at de døde bare "sover" og venter de dødes oppstandelse. Jeg har inntrykk av at det er et ganske vanlig syn.

Men hvordan kan det stemme med det vi hører i f.eks. nattverdsliturgien (kirkeårsprefasjoner, hvis denne delen ikke er "barbert" vekk fra liturgien): "Ved ham lovsynger englene din herlighet, og din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel." Det er presens, det gjelder nå. Når vi kneler i den halvsirkelen alterringen utgjør (hvis det ikke er nattverd ved intinksjon, da), kan vi tenke oss at den andre halvsirkelen, den usynlige, utgjøres av de som har gått trosveien før oss og nå er hjemme i himmelen. Vi er sammen om lovprisningen. En gang jeg hørte nattverdsliturgien under en radiogudstjeneste, slo denne setningen veldig ned i meg, selv om jeg har hørt den utallige ganger før. Plutselig ble den så levende for meg. Vi er en del av den menigheten Gud har på jorda, og så finnes det en menighet i himmelen også. Den utgjøres ikke bare av englene.

Noe jeg synes er befriende, er at min yndlingsandaktsbok-forfatter Øivind Andersen (1905-1994) svarer tydelig på dette spørsmålet som man ellers gjerne får vage eller unnvikende svar på - hvor er de døde i tida mellom døden og oppstandelsen?

"Det er en oppstandelse for alle mennesker. De frelste skal stå opp til livets oppstandelse, de fortapte derimot til dommens oppstandelse. Joh. 5, 29. Men hvor er de døde før dette skjer? Her taler Guds ord veldig klart. De som ikke lever med Gud, havner i dødsriket. Der er det stillhet. Ingen lover Herren i dødsriket. Der holdes de døde i forvaring til dommens oppstandelse. 2. Pet. 2, 9. Helt annerledes er det med dem som lever med Gud. De kommer ikke til dødsriket når de dør. De er "borte fra legemet og hjemme hos Herren." 2. Kor. 5, 8. De kan vitne og si med tanke på døden: "Jeg skal vandre for Herrens åsyn i de levendes land." Sal. 116, 9. I motsetning til dem som farer ned i dødsrikets stillhet, vitner de: "Men vi skal love Herren fra nå av og til evig tid. Halleluja!" Sal. 115, 18. Apostelen Paulus vet at når han forlater dette livet, skal han være med Kristus." (Ved kilden, 24. mars.)

Ja, Paulus kjente seg dratt mot begge sider, for han hadde verdens viktigste oppdrag å stå i her på jorda. Samtidig lengter han etter å være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. (Fil. 1, 23) Øivind Andersen peker på at den kristne "...ikke dør når han skilles fra legemet. Han går til Jesus!"

Tenk også på samtalen mellom Jesus og Marta ved Lasarus grav. Marta gir et egentlig helt "korrekt" svar: "Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag." (Joh. 11, 24) Men så viser Jesus henne noe mer, noe enda herligere - noe som til og med overgår det at Lasarus faktisk ble vekket opp like etterpå - han sier: "Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør." En gang til slutt skulle også Lasarus dø, som alle andre. Men da i vissheten om at det er et liv på den andre siden, og der venter Jesus. For den som lever og tror på ham, skal aldri i evighet dø.

Røveren på korset, han som ba sin bønn "Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike" (Luk. 23, 42) fikk høre: "Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis." Jeg vet at noen har innvendt at for røveren vil det være "i dag" samme hvor lang tid det går før han blir vekket opp. Men jeg synes det blir en rar forestilling. Jeg tror jo at røveren nå lever i himmelen, sammen med alle de andre troende. Ikke at de er uten bevissthet. Et annet skriftsted som jeg synes vitner om at de døde allerede har sin plass hos Gud, er der hvor Jesus snakker med Moses og Elia på et høyt fjell. (Matt. 17, 3).

Det siste skriftstedet jeg vil ta med, er der hvor forfatteren av Hebreerbrevet påpeker, etter å ha ramset opp de mange troshelter fra det gamle testamentet, at vi har en "stor sky av vitner omkring oss". (Hebr. 12, 1). Men kan denne "skyen av vitner" se oss som lever på jorda? Vi kan nok ikke vite noe sikkert om det. For min del håper jeg de er spart for å se all den nød og lidelse og urett som finnes her på jorda (selv om det også finnes mye godt og gledelig). Samtidig håper og tror jeg at deres bønner alltid lever og stiger opp i Guds hjerte: Åp. 5, 8: "...gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner."

Jeg tror ikke at det går an å kalle på eller få kontakt med de døde, slik noen gjør innenfor okkultisme/alternativ religiøsitet. De åndene man eventuelt kommer i kontakt med da, er nok heller onde eller villedende ånder. Dette er ikke etter Guds vilje, og ikke noe en kristen skal rote seg bort i.

En gang kommer den siste dag - med dom og oppstandelse, og med opprettelse av det fullendte Gudsriket. Først da får vi det nye legemet, herlighetslegemet som det kan kalles. I mellomtida er vi hos Herren, enten vi lever eller dør. Det tror jeg på, og det gir min tro glede og håp. Øivind Andersen sier at "For alle som tror på Jesus, er døden den store frigjøringen". Det er sterke ord egentlig, for vi mennesker har en tendens til å klamre oss til livet. Det er helt naturlig, sånn er vi skrudd sammen, de aller fleste av oss. Likevel er det godt, udelt godt, å få minne seg selv om at det som venter på den andre siden, er å få være sammen med Jesus til evig tid. Vi har fryd i vente! Enten livet her blir langt eller kort, kan vi rolig overgi det til ham som er vår Herre. Han elsker oss her og nå, og vil ta imot oss i sitt rike med evig kjærlighet.