I det siste er det en setning som har kommet ofte til meg: "Jeg løfter
frelsens beger og påkaller Herrens navn". Det er fra salme 116, vers 13.
Når det hender at et bibelvers gjentar seg i tankene mine på den måten,
liker jeg å se på det som en hilsen fra Gud.
Kanskje han vil minne meg på noe, vise meg noe. Ordene i Bibelen er
like levende som livet her og nå. Jeg måtte ta frem hele salmen og lese
den. Jeg legger merke til takknemligheten som munner ut i et ønske om å
gi noe tilbake til Herren: "Hva kan jeg gi Herren
igjen for alt det gode han gjør?" (v. 12)
Salmisten har vært i stor nød. Det var rart å lese salmen i sammenheng,
og se de tingene som også peker inn mot mitt eget liv. "Dødens bånd
snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og
sorg." (v. 3) Tidlig i vår fikk jeg en alvorlig
sykdom, en aggressiv form for lymfekreft som jeg er under behandlig for
nå. Uten behandling hadde jeg ikke levd særlig lenge med denne
diagnosen (dette er ingen overdrivelse). De første ukene var
forferdelige, både av selve sykdommen og av bivirkninger av
cellegift. Men jeg vet ikke om jeg gjorde helt som salmisten: "Da
påkalte jeg Herrens navn: Å Herre, redd livet mitt!" Jeg ba riktignok.
Det jeg klarte, var stort sett bare de korte, ferdige bønnene som jeg
kan utenat. Det var en slags trøst. Fadervår morgen
og kveld har jeg alltid hatt med meg. Men ofte gikk jeg meg vill i
Fadervår, husket ikke om jeg var kommet til "amen". Av og til var bønnen
bare "Jesus". Når de fysiske lidelsene er store nok, orker man ikke
ord, verken å uttale dem inni seg eller høyt. Men
jeg er helt sikker på at Gud hørte også det. Han hørte den stumme
bønnen. Den som egentlig har gitt opp. Om jeg skulle leve eller ikke,
det kunne jeg bare overlate til Herren selv. Jeg orket ikke å tigge om
det. Å vite at andre ba for meg, var uansett til
stor trøst og styrke. Jeg er fortsatt daglig rørt over å tenke på de
mange forbederne.
Nå er jeg mye bedre, og hverdagen har begynt å ta form igjen. Ennå har
jeg en lang reise foran meg. Men jeg kan kjenne gjenklang i v. 7-8 i
denne salmen: "Kom til ro igjen, min sjel, Herren har svart deg! Ja, du
har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer
og foten fra å snuble. Jeg skal vandre for Herrens ansikt i de levendes
land". Selvsagt vet jeg ikke pr. i dag om jeg blir blant de som
overlever denne sykdommen. Men
nå er jeg her - i de levendes land. Måtte jeg da også leve som en
som følger Jesus, uansett hvor livsveien går, inn i lidelsen eller ut
av den. Måtte jeg ha noe å gi andre, på en eller annen måte.
Hva med Gud - hva kan jeg gjøre i takknemlighet til ham? Det er der salmisten svarer:
Jeg løfter frelsens beger og påkaller Herrens navn.
Ordene gir meg et bilde av glede og seier. I begeret er det noe godt.
Det er frelsens beger, begeret som flyter over (Salme 23, 5). Jeg vil
løfte det så det er synlig for meg selv og for andre, jeg vil innta det,
så det blir liv og virkelighet for meg - nå
og til evig tid. I nattverden mottar vi Jesu legeme og blod. Det er en
måte å løfte frelsens beger på. En og en tar vi imot, men vi gjør det i
et fellesskap, hvor hver og ens deltagelse også blir et vitnesbyrd for
de andre. David og de andre salmistene skrev
lenge før Jesu tid, men Herrens ånd var med dem slik at budskapet deres
peker frem mot frelsen som skulle komme ved Jesus Kristus. Å løfte frelsens beger, handler om å ta imot Jesus og det han vil gi.
Det er så stort, det er mye større enn dette livet! Men
det begynner allerede her, og så blir det fullendt i Himmelen. Å stole
på det, gjør det godt å påkalle Herrens navn, å gi ham ære. Å ikke nøle
med å komme til Gud med alt vi har på hjertet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar