Tenk deg å være en del av en stor folkemengde som har stimlet sammen for å høre Jesus. Tett i tett står vi nede ved vannkanten. For å kunne bli hørt og sett, har Jesus satt seg i en båt litt ute på vannet. Der ute fra forteller han en lignelse som kommer før dem vi nå hørte – den om såmannen som sår kornet sitt ved veien, på steingrunn, blant tornebusker og i god jord.
Hos noen begynner
det å modnes en lengsel etter å være god
jord. Å være en som tar til seg Jesu ord og tar vare på det. Jesus bringer
himmelriket ned til folk med ord og mektige gjerninger, og vi lytter. Han
kommer med et himmelvendt budskap, i bilder som vi kan kjenne igjen fra
dagliglivet.
En mann sår
korn i jorda. Bak tynt skall skjuler det seg en spire til liv. Skallet må
briste, såkornet i seg selv må dø. Det er kime til en plante som under jorda
begynner sin vekst, bryter overflaten, strekker seg opp mot lyset og blir
synlig for alle. Så blir det til korn som høstes. I Johannesevangeliet sier Jesus
at han er livets brød. Han kommer til menneskenes metning og redning. Uten ham
kan vi ikke ha liv hos Gud.
Det
unnselige såkornet er lite og ubetydelig i et menneskes øyne, eller i en bondes
hånd. Men ved Guds kraft og makt og uten menneskers innflytelse, skjer den
forvandlingen som gjør frøet til modent korn, og kornet til liv, slik han gir
den oppstandne Jesus Kristus til vår frelse. Et sted sier Jesus, om seg selv:
”Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet.
Men hvis det dør, bærer det rik frukt.” (Joh. 12, 24).
Vi kan også
se et misjonsbilde her; mennesket som sår det gode budskap, og Gud som i det
skjulte, ved sin Hellige ånd, gir vekst og fremgang, slik at nye kommer til tro
og slutter seg til.
I dag har to
små barn blitt båret til dåpen. En gang – for ikke lenge siden – har de vært
små spirer til liv. ”Laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden”, for å låne bilde
fra en Davidssalme. Akkurat som såkornet har sitt DNA som bestemmer hva slags
plante det skal bli, har fosteret helt fra begynnelsen alle anlegg som avgjør
hvordan det lille mennesket skal bli. Hjertet slår fra sjette svangerskapsuke,
organene modnes, kroppen vokser og gjør seg klar til å en gang bryte hinna ut
til verden. Så møter et sprell levende lite mirakel mors og fars blikk.
Mennesket
sover og står opp, mens såkornet gjennomgår sin forvandling i jorda. Det får
meg til å tenke på noe Paulus sier i brevet til Filipperne: ”Og jeg er trygg på
at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu
Kristi dag.” (Fil. 1, 6) Gud modner og utruster oss for sitt rike, i sin
trofasthet. Det er ikke noe vi kan få til ved eget strev.
Når høsten
er kommet, svinges sigden. Bildet virker kanskje brutalt; å være et aks som
blir kuttet av sigden. Men tilværelsen i åkeren, eller på jorda, er ikke ment å
vare evig. Ved tidens ende skal Gud holde dom og samle alle som tilhører Ham,
til evig liv i sitt rike.
Med
lignelsen om sennepsfrøet fortsetter Jesus å sammenligne Guds rike med noe som
vokser og blir til velsignelse. Det starter smått, knapt synlig, - men den
ferdige planten kan bli over to meter høy. Bildet av Guds rike som et tre
forteller om glede, fred og ly: Det får så store greiner at «himmelens fugler
kan bygge rede i skyggen av det.» Det kan hende at Jesus låner et bilde fra
Esekiels bok, hvor profeten sier: «Det skal få greiner og bære frukt og bli til
en prektig seder. Alle slags fugler skal bo i det, alt som har vinger, skal
holde til i skyggen av greinene på det.» (Esek. 17, 23)
Treet kan
være symbol på noe mektig – et kongedømme, et verdensrike. Jesus sammenligner
treet med Guds rike – det største av alt, det som til sist skal seire over
verden. Med røttene i jorda og kronen i himmelen, blir treet selv et
Kristus-symbol. Han forener himmel og jord. Han fødes til vår jord, deler våre
kår, og løfter oss sammen med seg helt inn i himmelen. Han blir vår stige til
salighet.
Himmelens
fugler bygger rede i skyggen av det. Når jeg leser det, tenker jeg på englene i
himmelen. Englene omkranser den hellige. Englene jubler så hyrdene på marken
hører det. Englene strekker sine forbindelsestråder mellom himmel og jord.
Det er plass
i treet, og det er skygge og hvile. Treet blir som dette huset med mange rom,
som Jesus bereder for oss. I Johannesevangeliet sier han: «I min fars hus er
det mange rom», og han sier «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for
dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.
Og dit jeg går, vet dere veien.» (Joh. 14).
Himmelriket
er så viktig i Jesu forkynnelse. Han snakker til mennesker som er opptatt av sitt
daglige liv og sine daglige bekymringer. Han har omsorg for dem, og lærer disiplene
å ha det samme. Men han løfter alltid blikkene deres oppover og utover. Han
forkynner: Guds rike er midt i blant dere. (Luk. 17, 21). Det kan også
oversettes: Inne i dere. Det kan han si fordi han ved sitt nærvær bringer
Gudsriket med seg. Og han har lovet å være med oss alle dager.
Vi kan nok
synes at dette Guds rike viser seg på en fattigslig måte i oss og i blant oss.
Kanskje vi ikke en gang får øye på det. Her på jorda ser vi som i et speil, i
en gåte, som Paulus sier. Da er det godt å huske på at Guds rike, himmelriket,
også er noe mer – det venter i evigheten, og da som noe fullendt og
fullkomment. Vi skal fortelle andre dette gode budskapet. Da sår vi noe som en
gang skal folde seg ut og blomstre.
Såkornet må briste
for å oppfylle sitt oppdrag, og vi må en gang bryte den tynne skilleveggen
mellom liv og død. Vi har kanskje lyst til å klamre oss til dette livet. Vi er
redde for det ukjente. Likevel går vi til noe kjent, for Jesus har gjort seg
selv kjent for oss. Han er vår frelses trygghet, vårt håp og vår sol – nå og i
den kommende verden. Det er salighet. Han ber oss bli i ham - som
greinene på vintreet han også sammenligner seg med. Holder vi oss til Jesus,
gir han oss næring fra sitt rike, til glede og vekst fra dag til dag.
(Snarum kirke 01.02.15)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar