"Men jeg vil aldri være stolt av noe annet..."

”Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (Gal. 6, 14).

I Galaterbrevet bruker Paulus mye tid på å rettlede galaterne, som etter alt å dømme hadde tatt inn på en vei bestående av lovgjerninger. ”Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre ved kjøttet?” spør han retorisk (3, 3). Noen fortsatte å holde på omskjærelsen, noe Paulus imøtegår av all kraft. Ingen skal tvinges til å omskjæres, og Paulus adresserer også de som gjør dette: ”… slike som vil ta seg godt ut blant mennesker, så de slipper å bli forfulgt på grunn av Kristi kors”. (6, 12).

Omskjærelsen var det ytre tegnet på pakten mellom Gud og hans folk. Men slik skulle det ikke være lengre. Paulus må jobbe en god del for å fremheve og fastholde den nye pakt i Jesu blod, for menighetene som han planter. De trår lett feil. Og ved å trå inn i loven igjen – som de uansett ikke kan oppfylle – mister de av syne rettferdigheten ved tro. For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet. (5, 6).

Paulus var selv jøde av opprinnelse, han var omskåret. Men det er ikke noe han bruker for å gi seg selv legitimitet. Han vil aldri være stolt over noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Paulus kunne vært stolt over mye. Han hadde utrolige opplevelser med Herren – tenk bare på omvendelsen på vei til Damaskus. Han hadde alle nådegaver. Han plantet menigheter, han var plogspissen for en enorm vekkelse som etter hvert skulle bre seg ut til alle verdenshjørner.

Men det han er stolt over, er vår Herre Jesu Kristi kors. Det er Guds kraft til frelse for alle som tror. Det har gjort ham til disippel, til apostel. Det har adskilt ham fra denne verdens anliggender og denne verdens makt. Han har gitt avkall på all anseelse, ære, penger og makt som denne verden kan gi. Han går rett inn i situasjoner som fører til at han blir forfulgt. Sannelig har han dekning for ordene når han sier at ”ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (6, 14)

Hvordan lever man med en slik total sentrering rundt Kristus? Han sier det slik, litt tidligere i brevet: ”Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (2, 20).

Det er det som betyr noe. Det er det som er selve livet, friheten. I våre dager er ikke omskjærelsen noe tema. Men kanskje er det mange andre ting som vi kristne gjerne vil at skal være på plass, og som vi kan være stolte over.

Jeg har sett på debattsider kristne skryte over at de aldri et sekund har tvilt. De mener det neppe som skryt, og ville nok bli støtt over at det kan leses sånn. Men de sier det dog i en sammenheng hvor de tar avstand fra kristne som ærlig tilkjennegir at de har tvilt, og som derfor har søkt etter gode argumenter og begrunnelse for sin tro. De gjør sine trossøsken mindreverdige ved å blåse av slik tvil.

Andre kristne kan skryte av menigheten sin, at det er så mange nådegaver i omløp der. Samtidig som de ser med lettere forakt på andre menigheter, som de gjerne kan betegne som ”døde”, enten fordi det kommer så få dit, eller fordi møtene/gudstjenestene følger en fastlagt form som innbyr lite til ”fri utfoldelse”.

Men hva var det vi skulle være stolte av, i følge Paulus? At vi, eller menigheten vår har ført så og så mange mennesker til Jesus? Er det vår fortjeneste? Har vi kunnet være et redskap for Gud, er det bare å takke og fortsette arbeidet i ydmykhet. Å hver dag på nytt bøye seg under Guds ledelse, under Kristi kors.

Verken i nederlag og skuffelser, eller i fremgang og medvind, har det noen hensikt å fokusere på seg selv. Så lenge vi lever her, er det ikke noe annet å klynge seg til og ikke noe annet å være stolt av – enn Jesu Kristi kors.