søndag 22. februar 2015

Om å komme i gang med bønn


”Jo eldre jeg blir, jo enklere blir bønnene jeg ber. Gud, la din vilje skje, er ofte essensen.” Det sier 86 år gamle Gerhard Berg, forbeder i Filadelfia Oslo, til Dagen i en artikkel om en bønnefattig nasjon. (16.08.14). En klok mann!
Jesus er vårt største forbilde, også i bønn. Før Jesus lærer disiplene ”Fader vår”, minner han dem om at vi har en Far i himmelen som vet hva vi trenger, før vi ber ham om det. (Matt 6, 8). Så gir han dem mønsterbønnen, de enkle, kortfattede setningene, det sentrale budskapet som står til alle tider.

Jesus mente selvsagt ikke at Fader vår er den eneste bønnen vi skal be. I Johannes evangelium kap. 17, finner vi den lange, vakre bønnen som kalles Jesu øversteprestlige bønn. Han ber for alle sine - de som var rundt ham den gang, og de som skulle slutte seg til seinere, gjennom å høre disiplenes vitnesbyrd. Bønnen omfavner og griper oss.

Flere steder i evangeliene ser vi at Jesus gikk avsides for å være alene og be. Han, den hellige, han som var Guds sønn – han som var til før verdens grunnvoll ble lagt (Joh. 17, 24) – han trengte selv å gå inn i bønnen, å ha samfunn med sin Far i den. Han viser oss hvor essensiell bønnen er. Han viser oss at vi trenger den slik vi trenger mat, vann, søvn. Ellers kan ikke troslivet slå røtter, og bære frukt.

Salmenes bok var Jesu og disiplenes bønnebok. Den ble brukt til faste tider på dagen, og det var vanlig å kunne salmene utenat. Det ser vi et eksempel på i Apg. 4, 23-31. De kristne var samlet, og ba med ett sinn og én stemme. Og det de ba, var fra Salmenes bok. Mens de ba, skalv stedet der de var samlet. De ble fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.

Å be med Guds ord i Bibelen, gir dyp mening. Det tilfører bønnelivet en strøm av levende vann, det vannet vi trenger å drikke av som kristne. I Salmenes bok er det mye til gjenkjennelse for mennesker i nød og fortvilelse, ja, i alle livssituasjoner. Det er også sann gudstilbedelse, lovprisning, å sette sin tilflukt til Gud i alt som skjer en i livet. Vi finner håp, trøst, styrke i rikt monn.

Det er forunderlig å tenke på at også Jesus – sann Gud og sant menneske – søkte til, og brukte Salmene og resten av skriftene, og hentet den næring og åndskraft som ligger i dem.

I henhold til Lukas, roper Jesus ut rett før han dør: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Og med det siterer han en salme. (Sal. 31, 6). ”Du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud”, lyder siste delen av verset. Jeg tenker at også for Jesus har dette ordet vært til trøst.

Å komme i gang med bønn handler om viljen til å etablere et tillitsforhold til Gud, som ved vår Herre Jesus Kristus har kjøpt oss fri og gitt oss frelse i gave for enhver som tar i mot og tror. Bønnen er et ”ja” og et ”takk” til dette! Bønn handler om å legge hånda si i Guds og være stille, lytte oppover. Han trenger ikke at vi kommer med flotte, fromme og egenkomponerte formuleringer. Han trenger ikke at vi ”beordrer” ham.
Å komme i gang med bønn handler også om viljen til å etablere gode vaner. For bønnen er lett å forsømme. I en travel hverdag kan den fort bli salderingsposten hvis en ikke er bevisst på det. Og det er noe Guds motstander vil benytte seg av. Men jo nærmere vi holder oss Gud, vår Far, jo viktigere, jo mer livsnødvendig vil bønnen vokse til å bli i hjertene våre.

Selv har jeg hatt stor glede av å be med de eldgamle kirkebønnene Litaniet og Fredslitaniet. (Man finner dem for eksempel i salmeboka). De består av korte, sentrale bønnerop som dekker mye og alltid er aktuelle, og som egner seg for å lære utenat. Det utenatlærte blir en skatt som den som tror alltid kan ha med seg, overalt.

Når vi ber disse bønnene, som har vært bedt av kristne under forskjellige kår i så mange århundrer, ser jeg for meg at vi slutter oss til en lang karavane. En karavane av alle de som har trodd Jesus, fra de aller første, redde og forfulgte disiplene, og helt inn i vår tid. Her er vi, kristne søsken over hele kloden, i diametralt ulike livssituasjoner. Og vi er kalt til å ha omsorg for hverandre, i bønn og i konkrete handlinger.

Det er godt når bønnen peker vekk fra oss selv, istedenfor å stadig kretse rundt vår egen navle. Den selvsentrerte bønnen er det en velsignelse å slippe tak i! Husk: Vi har en Far som vet hva vi trenger. La oss stole på det, og hvile i det.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar