Elia og enken i Sarepta (1. Kong. 17, 7-16)

Elia hjelper enken i Sarepta på forunderlig og mektig vis. Melkrukken blir ikke tom, og oljen i muggen tar ikke slutt. Det er en utrolig historie. Men jeg tror på den.

Det er interessant å se at hjelpen starter med at det er hun som blir bedt om å hjelpe ham. Når regnet uteblir og hungersnød rammer, blir ikke profeten Elia sendt til en av de velstående, en som kunne tenkes å ha hatt et forråd. Han blir heller ikke sendt til en av Israels enker, men lenger bort, til Sarepta i Sidon. I Lukas’ evangelium ser vi at Jesus kommenterer akkurat denne hendelsen, i det han viser til at ingen profet blir godt mottatt på sitt eget hjemsted. (Luk. 4, 26).

Vi vet ikke hva hun het, eller hvem hun var enke etter. Men vi vet at hun var utvalgt av Gud til å sørge for Elia. Hun, den fattige enken, mor til en eneste sønn. Hun står ikke høyt på noen rangstige, og hun har lite å by på. Så kommer gudsmannen Elia og ber om – egentlig forlanger – det lille hun har. Først ber han henne om å gå og hente vann i en skål. Hun går der og sanker ved, for å tilberede det hun tror skal bli et siste måltid. For hun vet godt hvor lite hun har igjen av mel og olje, og hun ser ingen utsikter til å kunne skaffe noe mer.

Men hun går av sted og henter vann til han som ber. Vann, som det er mangel på. Hun gjør det uten videre. Gud har kalt henne til dette. Visste hun det selv? Var hun forberedt på Elias besøk? Det virker ikke slik. Likevel handler hun i lydighet og tillit til Herren Guds vilje.

Elia ber henne om mer når hun kommer tilbake med vannet. Han ber henne ta med et stykke brød til ham. Da forteller hun, i sin fortvilelse, at hun ikke har så mye som en brødleiv i huset. At hun har så lite igjen som en håndfull mel, og litt olje i muggen. At hun sanker vedpinner for å kunne lage dette måltidet, og etterpå legge seg for å dø.

Det er ikke slik at hun blir bedt om å gi av sin overflod. Hun blir bedt om å gi en brødleiv av alt hun har igjen å leve for – gi det til en fullstendig fremmed, gudsmannen Elia. Hun skal gi ham noe først, etterpå kan hun lage til noe for seg og sønnen sin.

Det er ikke noe rimelig offer han ber om. Selv ikke i en kultur hvor gjestfrihet sto svært høyt. Hun kunne ha blitt sint og vist ham bort. Hun kunne ha bedt ham gå til noen andre, noen som hadde litt mer igjen å overleve på. Men hun setter seg ikke opp mot ham og det han ber henne gjøre, hun bare handler på hans ord.

Han lover henne at melkrukken ikke skal bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden. Kunne hun klare å tro på det? Det er et regelrett under, et mirakel han forespeiler henne. Noe helt uvirkelig. Enten hun tror eller tviler, så går hun i alle fall og handler på ordet. Og ordet går i oppfyllelse.

Ved å slippe til Elia, slipper hun Herren inn i livet. Hun, som var så pessimistisk at hun så ikke noe annet som realistisk enn at hun og sønnen kom til å dø av sult. Hun, som ingenting hadde å by på, ga fra seg alt hun hadde. Hun, som var overmannet av fortvilelse og mørke tanker, fikk en utfrielse hun ikke kunne ha drømt om. Hun fikk en virkelig forsmak på Himmelen, hvor vi ikke skal mangle noe.

Fra Elia og enken kan vi, et stykke lengre frem, se en parallell til Jesus og disiplene, menigheten. Jesus ber om alt. Ikke et nølende ”kanskje seinere”, med mange forbehold og unnskyldninger. Han kaller på oss med det vi har, det som vi selv synes er altfor lite å vise til. Nettopp det som ingenting er i menneskers øyne, det utvelger Gud seg. (1. Kor. 1, 28). Han velsigner det, slik at det blir til ære for ham og til nytte for vår neste.

Med sitt liv, sin død på korset og seierrike oppstandelse, fyller Jesus våre tomme krukker, også i nåtid, også her. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg, sa Jesus. (Matt. 6, 33). Kanskje hadde Gud lagt dette budskapet ned i enken i Sarepta. Kanskje bar det henne over avgrunnen av nød og frem til mirakelet; å finne den kilden som aldri blir tom.