Kvinnen med alabastkrukken (Luk. 7, 36-50)

Han ligger til bords

hos Simon, fariseeren

Hjertet mitt

retter ryggen, krummer

alabastkrukken til skjold

mot tjenestejentenes blikk

over gulvet

Ved føttene hans

bryter jeg forseglingen

setter gårsdagen på høykant,

heller takken ut

Stille revner salven

i nardustårer og myrrablod

mellom hendene mine

foldes håret rundt

tilbedelseskyss

I en himmelvendt krukkebunn

samler jeg

frelsens såkorn

Om å komme i gang med bønn

”Jo eldre jeg blir, jo enklere blir bønnene jeg ber. Gud, la din vilje skje, er ofte essensen.” Det sier 86 år gamle Gerhard Berg, forbeder i Filadelfia Oslo, til Dagen i en artikkel om en bønnefattig nasjon. (16.08.14). En klok mann!

Jesus er vårt største forbilde, også i bønn. Før Jesus lærer disiplene ”Fader vår”, minner han dem om at vi har en Far i himmelen som vet hva vi trenger, før vi ber ham om det. (Matt 6, 8). Så gir han dem mønsterbønnen, de enkle, kortfattede setningene, det sentrale budskapet som står til alle tider.

Jesus mente selvsagt ikke at Fader vår er den eneste bønnen vi skal be. I Johannes evangelium kap. 17, finner vi den lange, vakre bønnen som kalles Jesu øversteprestlige bønn. Han ber for alle sine - de som var rundt ham den gang, og de som skulle slutte seg til seinere, gjennom å høre disiplenes vitnesbyrd. Bønnen omfavner og griper oss.

Flere steder i evangeliene ser vi at Jesus gikk avsides for å være alene og be. Han, den hellige, han som var Guds sønn – han som var til før verdens grunnvoll ble lagt (Joh. 17, 24) – han trengte selv å gå inn i bønnen, å ha samfunn med sin Far i den. Han viser oss hvor essensiell bønnen er. Han viser oss at vi trenger den slik vi trenger mat, vann, søvn. Ellers kan ikke troslivet slå røtter, og bære frukt.

Salmenes bok var Jesu og disiplenes bønnebok. Den ble brukt til faste tider på dagen, og det var vanlig å kunne salmene utenat. Det ser vi et eksempel på i Apg. 4, 23-31. De kristne var samlet, og ba med ett sinn og én stemme. Og det de ba, var fra Salmenes bok. Mens de ba, skalv stedet der de var samlet. De ble fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.

Å be med Guds ord i Bibelen, gir dyp mening. Det tilfører bønnelivet en strøm av levende vann, det vannet vi trenger å drikke av som kristne. I Salmenes bok er det mye til gjenkjennelse for mennesker i nød og fortvilelse, ja, i alle livssituasjoner. Det er også sann gudstilbedelse, lovprisning, å sette sin tilflukt til Gud i alt som skjer en i livet. Vi finner håp, trøst, styrke i rikt monn.

Det er forunderlig å tenke på at også Jesus – sann Gud og sant menneske – søkte til, og brukte Salmene og resten av skriftene, og hentet den næring og åndskraft som ligger i dem.

I henhold til Lukas, roper Jesus ut rett før han dør: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” Og med det siterer han en salme. (Sal. 31, 6). ”Du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud”, lyder siste delen av verset. Jeg tenker at også for Jesus har dette ordet vært til trøst.

Å komme i gang med bønn handler om viljen til å etablere et tillitsforhold til Gud, som ved vår Herre Jesus Kristus har kjøpt oss fri og gitt oss frelse i gave for enhver som tar i mot og tror. Bønnen er et ”ja” og et ”takk” til dette! Bønn handler om å legge hånda si i Guds og være stille, lytte oppover. Han trenger ikke at vi kommer med flotte, fromme og egenkomponerte formuleringer. Han trenger ikke at vi ”beordrer” ham.

Å komme i gang med bønn handler også om viljen til å etablere gode vaner. For bønnen er lett å forsømme. I en travel hverdag kan den fort bli salderingsposten hvis en ikke er bevisst på det. Og det er noe Guds motstander vil benytte seg av. Men jo nærmere vi holder oss Gud, vår Far, jo viktigere, jo mer livsnødvendig vil bønnen vokse til å bli i hjertene våre.

Selv har jeg hatt stor glede av å be med de eldgamle kirkebønnene Litaniet og Fredslitaniet. (Man finner dem for eksempel i salmeboka). De består av korte, sentrale bønnerop som dekker mye og alltid er aktuelle, og som egner seg for å lære utenat. Det utenatlærte blir en skatt som den som tror alltid kan ha med seg, overalt.

Når vi ber disse bønnene, som har vært bedt av kristne under forskjellige kår i så mange århundrer, ser jeg for meg at vi slutter oss til en lang karavane. En karavane av alle de som har trodd Jesus, fra de aller første, redde og forfulgte disiplene, og helt inn i vår tid. Her er vi, kristne søsken over hele kloden, i diametralt ulike livssituasjoner. Og vi er kalt til å ha omsorg for hverandre, i bønn og i konkrete handlinger.

Det er godt når bønnen peker vekk fra oss selv, istedenfor å stadig kretse rundt vår egen navle. Den selvsentrerte bønnen er det en velsignelse å slippe tak i! Husk: Vi har en Far som vet hva vi trenger. La oss stole på det, og hvile i det.

Jakobs drøm (1. Mos. 28, 10-22)

Jakob, Isaks sønn, Abrahams sønnesønn, er på vandring. Han finner et sted for natten. I fotnotene står det at dette hebraiske ordet ”et sted” ofte brukes om hellige steder. Med en stein til hodepute drømmer han en drøm med mektige bilder.

Han ser en stige som er reist på jorden, og toppen av den når til himmelen – stigen forbinder jord og himmel. Guds engler går opp og ned på den. Vi ser inn i drømmen sammen med Jakob, og ser englene omkranse stigen, de som står for Guds åsyn. De som er sendebud, vitner, bevarere og vernere. Jeg ser for meg tråder fra Gud til mennesket, fra mennesket til Gud. En vev av engletråder. Det blir et forunderlig og vakkert bilde.

I Johannes 1, 51, viser Jesus oss at stigen er et bilde på ham selv, Menneskesønnen. ”Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.” Englene som går opp og ned, innebærer også en herliggjøring av Menneskesønnen og av det fullendte frelsesverket.

Jakobs drøm peker frem mot noe Jakob selv ikke kan overskue. Han våkner og er full av undring, ærefrykt og redsel. Han sier: ”Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!” Han bygger et enkelt alter på stedet, et konkret manifest. For: ”Dette må være Guds hus, her er himmelens port.”

Han gir Gud et løfte. I løftet ber han om beskyttelse og bevarelse, om grunnleggende behov. ”Da skal Herren være min Gud.”  Samtidig blir det et bekreftende motsvar til det løftet Gud allerede har gitt i drømmen. Han, et enkelt menneske, tar i mot Guds håndtrykk, Guds mektige tilsagn. Det er større enn han kan forstå, og lengre enn tanken rekker. Ætten hans skal bre seg ut i alle himmelretninger. I ham og hans ætt skal alle slekter på jorden velsignes.

Bare Jesus kunne muliggjøre og oppfylle dette løftet. Jesus, som er stigen mellom Gud og mennesker. I Jesus Kristus bindes vi sammen til Abrahams ætt, til én, verdensvid ætt av alle som tror på hans navn. Derfor skal vi glede oss og ære ham, vår Herre – sammen med englene, og sammen med alle dem som har gått denne vandringen før oss. En gang skal vi, med Jakobs ærefrykt i hjertet, knele ned ved foten av stigen – ved korset - og se himmelen åpnet over oss.

"Men jeg vil aldri være stolt av noe annet..."

”Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (Gal. 6, 14).

I Galaterbrevet bruker Paulus mye tid på å rettlede galaterne, som etter alt å dømme hadde tatt inn på en vei bestående av lovgjerninger. ”Dere begynte ved Ånden, vil dere nå fullføre ved kjøttet?” spør han retorisk (3, 3). Noen fortsatte å holde på omskjærelsen, noe Paulus imøtegår av all kraft. Ingen skal tvinges til å omskjæres, og Paulus adresserer også de som gjør dette: ”… slike som vil ta seg godt ut blant mennesker, så de slipper å bli forfulgt på grunn av Kristi kors”. (6, 12).

Omskjærelsen var det ytre tegnet på pakten mellom Gud og hans folk. Men slik skulle det ikke være lengre. Paulus må jobbe en god del for å fremheve og fastholde den nye pakt i Jesu blod, for menighetene som han planter. De trår lett feil. Og ved å trå inn i loven igjen – som de uansett ikke kan oppfylle – mister de av syne rettferdigheten ved tro. For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet. (5, 6).

Paulus var selv jøde av opprinnelse, han var omskåret. Men det er ikke noe han bruker for å gi seg selv legitimitet. Han vil aldri være stolt over noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Paulus kunne vært stolt over mye. Han hadde utrolige opplevelser med Herren – tenk bare på omvendelsen på vei til Damaskus. Han hadde alle nådegaver. Han plantet menigheter, han var plogspissen for en enorm vekkelse som etter hvert skulle bre seg ut til alle verdenshjørner.

Men det han er stolt over, er vår Herre Jesu Kristi kors. Det er Guds kraft til frelse for alle som tror. Det har gjort ham til disippel, til apostel. Det har adskilt ham fra denne verdens anliggender og denne verdens makt. Han har gitt avkall på all anseelse, ære, penger og makt som denne verden kan gi. Han går rett inn i situasjoner som fører til at han blir forfulgt. Sannelig har han dekning for ordene når han sier at ”ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.” (6, 14)

Hvordan lever man med en slik total sentrering rundt Kristus? Han sier det slik, litt tidligere i brevet: ”Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (2, 20).

Det er det som betyr noe. Det er det som er selve livet, friheten. I våre dager er ikke omskjærelsen noe tema. Men kanskje er det mange andre ting som vi kristne gjerne vil at skal være på plass, og som vi kan være stolte over.

Jeg har sett på debattsider kristne skryte over at de aldri et sekund har tvilt. De mener det neppe som skryt, og ville nok bli støtt over at det kan leses sånn. Men de sier det dog i en sammenheng hvor de tar avstand fra kristne som ærlig tilkjennegir at de har tvilt, og som derfor har søkt etter gode argumenter og begrunnelse for sin tro. De gjør sine trossøsken mindreverdige ved å blåse av slik tvil.

Andre kristne kan skryte av menigheten sin, at det er så mange nådegaver i omløp der. Samtidig som de ser med lettere forakt på andre menigheter, som de gjerne kan betegne som ”døde”, enten fordi det kommer så få dit, eller fordi møtene/gudstjenestene følger en fastlagt form som innbyr lite til ”fri utfoldelse”.

Men hva var det vi skulle være stolte av, i følge Paulus? At vi, eller menigheten vår har ført så og så mange mennesker til Jesus? Er det vår fortjeneste? Har vi kunnet være et redskap for Gud, er det bare å takke og fortsette arbeidet i ydmykhet. Å hver dag på nytt bøye seg under Guds ledelse, under Kristi kors.

Verken i nederlag og skuffelser, eller i fremgang og medvind, har det noen hensikt å fokusere på seg selv. Så lenge vi lever her, er det ikke noe annet å klynge seg til og ikke noe annet å være stolt av – enn Jesu Kristi kors.

Elia og enken i Sarepta (1. Kong. 17, 7-16)

Elia hjelper enken i Sarepta på forunderlig og mektig vis. Melkrukken blir ikke tom, og oljen i muggen tar ikke slutt. Det er en utrolig historie. Men jeg tror på den.

Det er interessant å se at hjelpen starter med at det er hun som blir bedt om å hjelpe ham. Når regnet uteblir og hungersnød rammer, blir ikke profeten Elia sendt til en av de velstående, en som kunne tenkes å ha hatt et forråd. Han blir heller ikke sendt til en av Israels enker, men lenger bort, til Sarepta i Sidon. I Lukas’ evangelium ser vi at Jesus kommenterer akkurat denne hendelsen, i det han viser til at ingen profet blir godt mottatt på sitt eget hjemsted. (Luk. 4, 26).

Vi vet ikke hva hun het, eller hvem hun var enke etter. Men vi vet at hun var utvalgt av Gud til å sørge for Elia. Hun, den fattige enken, mor til en eneste sønn. Hun står ikke høyt på noen rangstige, og hun har lite å by på. Så kommer gudsmannen Elia og ber om – egentlig forlanger – det lille hun har. Først ber han henne om å gå og hente vann i en skål. Hun går der og sanker ved, for å tilberede det hun tror skal bli et siste måltid. For hun vet godt hvor lite hun har igjen av mel og olje, og hun ser ingen utsikter til å kunne skaffe noe mer.

Men hun går av sted og henter vann til han som ber. Vann, som det er mangel på. Hun gjør det uten videre. Gud har kalt henne til dette. Visste hun det selv? Var hun forberedt på Elias besøk? Det virker ikke slik. Likevel handler hun i lydighet og tillit til Herren Guds vilje.

Elia ber henne om mer når hun kommer tilbake med vannet. Han ber henne ta med et stykke brød til ham. Da forteller hun, i sin fortvilelse, at hun ikke har så mye som en brødleiv i huset. At hun har så lite igjen som en håndfull mel, og litt olje i muggen. At hun sanker vedpinner for å kunne lage dette måltidet, og etterpå legge seg for å dø.

Det er ikke slik at hun blir bedt om å gi av sin overflod. Hun blir bedt om å gi en brødleiv av alt hun har igjen å leve for – gi det til en fullstendig fremmed, gudsmannen Elia. Hun skal gi ham noe først, etterpå kan hun lage til noe for seg og sønnen sin.

Det er ikke noe rimelig offer han ber om. Selv ikke i en kultur hvor gjestfrihet sto svært høyt. Hun kunne ha blitt sint og vist ham bort. Hun kunne ha bedt ham gå til noen andre, noen som hadde litt mer igjen å overleve på. Men hun setter seg ikke opp mot ham og det han ber henne gjøre, hun bare handler på hans ord.

Han lover henne at melkrukken ikke skal bli tom, og det skal ikke mangle olje i muggen til den dagen kommer da Herren sender regn over jorden. Kunne hun klare å tro på det? Det er et regelrett under, et mirakel han forespeiler henne. Noe helt uvirkelig. Enten hun tror eller tviler, så går hun i alle fall og handler på ordet. Og ordet går i oppfyllelse.

Ved å slippe til Elia, slipper hun Herren inn i livet. Hun, som var så pessimistisk at hun så ikke noe annet som realistisk enn at hun og sønnen kom til å dø av sult. Hun, som ingenting hadde å by på, ga fra seg alt hun hadde. Hun, som var overmannet av fortvilelse og mørke tanker, fikk en utfrielse hun ikke kunne ha drømt om. Hun fikk en virkelig forsmak på Himmelen, hvor vi ikke skal mangle noe.

Fra Elia og enken kan vi, et stykke lengre frem, se en parallell til Jesus og disiplene, menigheten. Jesus ber om alt. Ikke et nølende ”kanskje seinere”, med mange forbehold og unnskyldninger. Han kaller på oss med det vi har, det som vi selv synes er altfor lite å vise til. Nettopp det som ingenting er i menneskers øyne, det utvelger Gud seg. (1. Kor. 1, 28). Han velsigner det, slik at det blir til ære for ham og til nytte for vår neste.

Med sitt liv, sin død på korset og seierrike oppstandelse, fyller Jesus våre tomme krukker, også i nåtid, også her. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg, sa Jesus. (Matt. 6, 33). Kanskje hadde Gud lagt dette budskapet ned i enken i Sarepta. Kanskje bar det henne over avgrunnen av nød og frem til mirakelet; å finne den kilden som aldri blir tom.