En krybbe var vuggen

 

Juleevangeliet må være verdens beste, sanne historie. For en trosreise det var for Maria og Josef! For et vitnesbyrd om tillit til Gud!

Jeg vet ikke hvor godt Josef kjente Maria. Kanskje han hadde visst hele livet hvem hun var, også før hun ble lovet bort til ham. Men før han egentlig lærer henne å kjenne, blir hun med barn. Og det er ikke hans. Men han stoler på engelen som rettleder ham i drømme. Han stoler på Gud. Han stoler på Maria. Han forstår at hun snakket sant. Og Maria stoler på budskapet hun fikk av engelen ved navnet Gabriel. Hun stoler på Gud. 

Gud stoler på Maria og Josef. Så mye at han overlater sin Sønn i deres hender og varetekt. Disse unge førstegangs-foreldrene. Mens de så smått holder på å bli kjent med hverandre under Josefs tak, kommer befalingen om å innskrives i manntall. Så begynner reisen til Betlehem, mens Marias svangerskap går mot slutten, og hvert steg blir tyngre.

"En krybbe var vuggen som ventet ham her,

det lille barn Jesus, vår Frelser så kjær.

Men stjernene lyste helt inn der han lå,

det lille barn Jesus, på leiet av strå."

På det aller enkleste sted man kan tenke seg, blir Jesus født. Betlehems rom er fulle og dørene stengte. De tar til takke med den plassen de får. Det er så nøkternt beskrevet, dette som vi gjerne romantiserer. Men det hviler ikke noe skjær av idyll over stall og krybbe, bare en hvelving av naken virkelighet.

Han kom fra Guds himmel. Josef og Maria bar på ordene som engelen hadde talt. Jomfruens barn var Guds sønn, den lovede frelserkongen som Israel ventet på. Unnfanget ved Den hellige ånd. Hyrdene på marken, de som var langt nede på rangstigen i samfunnet, de fikk høre det glade budskapet av engler. En himmelsk hærskare sang og lovpriste Gud, og de var utvalgt til å høre! Når de kommer opprømte til krybben og forteller hva de har sett og hørt, bekrefter de det underfulle, enda en gang. Maria og Josef ser på hverandre, før blikket igjen faller på det lille mirakelet.

"Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

Så høyt er jeg elsket av Jesus, min bror.

Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,

men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik."

Jesus har vært til fra evighet av. Men han kommer til jorda uten noen form for makt, rikdom og ære. Han er en liten, skrikende og sårbar baby. Han, den hellige, er avhengig av Marias kjærlighet og hengivenhet, for i det hele tatt å kunne vokse opp. At hun steller ham, mater ham, gir han all sin varme. Hun er ny som mor, langt unna sine egne, og sitter med verdens frelser i fanget.

Jesus er avhengig av Josef. At han helhjertet tar farsansvar for barnet som ikke er hans, men som han nå satser livet sitt for. Han trenger Josefs besluttsomhet og handlekraft, at han tør å stole på budskapene har får i drømme. Han trenger Josefs villighet til å reise langt bort med den lille familien, for å beskytte Jesus mot den maktgriske Herodes som vil drepe ham.

En gang blir Jesus virkelig konge, men ikke slik noen kunne sett for seg. Det var ingen jordisk glans og pryd over mannen som ble hånet og mishandlet før han måtte lide på korset - den mest skamfulle død man kunne tenke seg. Men ved Guds makt og etter Guds plan, ble han reist opp fra de døde og vendte tilbake til himmelen. Han skal komme igjen som konge, den eneste vi kan sette vår lit til, den eneste som kan frelse.

Igjen skal han søke menneskenes hjerter. Stoler vi på ham? Elsker vi ham? Vil vi gå der han går? Da står han klar - han som er gleden for hele folket. Han er kjærligheten som har seiret over det onde. I lyset som vinner over mørket, åpnes portene til himmelen. Og alt er fryd.

"Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg!"

 

(Salmen: En krybbe var vuggen, NoS nr. 56)

Hvert hårstrå dere har på hodet, er talt

Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. (Matt. 10, 30.) Hva mener Jesus med det?

Jeg ser for meg at disiplene tok seg til hodet, mens de undret seg. Kanskje noen av dem allerede var litt tynne i håret? Mente Jesus at det ikke kommer til å skje oss noe vondt i livet? Eller at Gud virkelig har telling på alt, for å si det sånn? Jeg tror at det er nok helst det siste. For i sammenhengen det står i, forbereder Jesus disiplene sine på at forfølgelser vil komme.

At hvert hårstrå vi har på hodet er talt, er kan hende mest ment som et bilde. Utsagnet, som følges av ordene "vær ikke redde", viser uansett Guds allmakt og suverenitet. Han vet alt om oss, helt ned til detaljer som vi ikke selv kjenner. Og fremfor alt vitner utsagnet om Guds uendelige omsorg for oss, for hele mennesket. Det er ikke bare vår åndelige utvikling han bryr seg om. Han bryr seg om kropp og sjel også. Det viste Jesus tydelig i hvert møte med mennesker, som vi kan lese om i evangeliene.

I mye av 2019 var det ikke mange hårstrå å telle på hodet mitt. Hårtapet begynte mange uker før den første cellegiftkuren. Det var ett av de første symptomene jeg reagerte på. Jeg hadde fått en aggressiv krefttype som holdt på i det skjulte. Hårtapet skyldtes en hudsykdom som gikk parallelt med kreften. En paramalign tilstand, kalte de det. Jeg hadde mistet mer enn halve hårmanken før jeg begynte på cellegift. Alt gikk så fort. Sykdommen brøt meg ned på en skremmende måte, blant annet med stort vekttap. Det å stå på badet på sykehuset mens Svein barberte av meg det håret som var igjen, var egentlig det aller minste ondet. Samtidig var det uvirkelig og rart. Mer og mer av meg selv ble borte.

Det betyr ikke at Gud brukte mindre tid og omsorg på meg da. Langt ifra! Jeg tror han var ved min side hver dag. Jeg måtte være vanskelig om jeg ikke skulle forstå at det Jesus forteller om Gud, er hvor dyrebare vi er for ham. Om det ikke er noen hårstrå igjen å telle, har han nok telling på hvert åndedrag vi trekker, hvert sukk fra hjertet, og hver stumme bønn.

Gud bryr seg også om spurvene, så mye at ikke en spurv faller til jorden uten at Gud er der (Matt. 10, 29.) Eller som Lukas sier det: Ikke èn av dem er glemt hos Gud. (Luk. 12, 6.) Det er ganske ufattelig i seg selv. Jeg velger å se på det som noe helt konkret. Han glemmer ikke et eneste individ som har levd, verken dyr eller mennesker. Det gjør inntrykk på meg, for i dette aner jeg hvor stor vår Gud er, større enn tankene våre kan romme. Alt i naturen bryr han seg om, alt det som vi mennesker ofte tar for gitt. Og samtidig forsikrer han oss om at vi er mye mer verdt enn spurvene!

Tenk for en kjærlighet han har til oss! Dette er ord å lene seg trygt på når vi møter motstand for Jesu skyld. Det er ord som ber oss legge bekymringene ned foran Jesu føtter. Det er ord som gir ekte hvile. Vi er hans eiendom, og han bevarer oss i sitt navn. Hver dag vet han hva vi kommer til å møte, og hva vi må igjennom. Han vil ikke la noen skade skje oss. Den eneste skaden vi egentlig behøver å frykte, er at vi kommer på avstand fra Gud, eller tar avstand fra Gud. Husk hva han sier: "Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer." (Luk. 12, 4).

Han vet hva mange kristne, også i vår tid, risikerer når de bekjenner hans navn for menneskene. Men det er neppe noe valg for dem å fornekte ham. Det må heller ikke vi, som er så priviligerte at vi kan leve ut vår tro i et fritt land. Fremfor alt må vi holde fast på sannheten som våre trossøsken lider for. Vi deler trosbekjennelse med de andre kristne kirkene i verden. Det må vi aldri kaste vrak på. Han har gjort oss til ett folk, og en gang skal vi med èn munn prise hans navn i Himmelen. (Fil. 2, 11)

Kanskje er det lov å tenke seg at han, som en god Far, da vil stryke oss over hodet - med eller uten hår, og ønske oss velkommen hjem?

Sarepta

1. Kong. 17, 7-16

Gud, du er 
lyset som holder alt sammen
Du er lyset 
som knyter meg opp

Din kjærlighet er større
enn min sorg

Din nåde sår himmelfrø
i min fattige jord

Lær meg noe om deg selv

Lær meg noe
om deg selv, Gud
her jeg sitter og blar
i ordene dine
med tørre fingre
i ørkenens bue

Det er tre som vitner,
skriver Johannes
i det første brevet sitt
Ånden, vannet og blodet

Ånden:
Fyll meg med lyset
som brer sine stille stier
overalt
og lar det bli grønt

Vannet:
Senk meg ned
helt ned
til jeg mister meg selv
og står opp med hvit dåpsdrakt
hver dag

Blodet:
Gi meg del i det
røde, ubegripelige
offeret
du Guds lam
under tornekronen


Seieren spirer
først umerkelig
usynlig for de hovmodige

så løfter den deg opp
av linklærne
åpner graven
drar oss til deg

og jeg hører:
"Kom, for alt er ferdig."

Imellom oss

Jeg er så kald, Gud
Du er varm
Jeg strekker hendene frem

Det er en brennende tornebusk
imellom oss

Jeg legger meg ned på bakken
lytter til hjerteslagene dine
fra den andre siden

til det blir stille inni meg

Midt iblant oss

"Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for." (Joh. 1, 26-27)

Jesus midt iblant oss. Først som en ingen kjente. Det vil si, de visste jo hvem han var i familie med, hvor han kom fra, hvor han bodde. Men at han kom fra Gud i Himmelen visste de ikke. Johannes var sendt i forveien, han ryddet vei, var budbærer om at Messias skulle komme etter ham. Midt i deres tid, de som levde da. Og det var Messias de skulle høre og følge.

Johannes fikk modnet og åpnet manges sinn. Johannesdåpen var til omvendelse. Folk kom i hopetall for å bekjenne syndene sine til ham og bli døpt. Mange ante at de ordene han talte, kunne han ikke ha fra seg selv. Dette må være en profet, tenkte de. For selv om de aldri hadde hørt en profet tale, skjønte de - iallefall noen - at dette er en mann som er sendt av Herren, Israels Gud.

Dagen etter pekte Johannes på Jesus og sa "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!" (v. 29). Det var nok mange som snudde seg og så, og bevarte øyeblikket i sitt minne.

Jesus selv ble også døpt av Johannes. De som overvar denne hendelsen, fikk en mektig opplevelse. Ånden dalte ned over ham som en due. Guds røst talte. Men fortsatt, og særlig blant dem som hadde makt og posisjoner i samfunnet, forble Jesus en fremmed. En dere ikke kjenner, som Johannes sa. For de trodde ikke på ham.

Men hva med menneskene som lever nå - lyder ikke Johannes sine ord iblant oss også? For i verden i dag er det jo mange som ikke kjenner Jesus. Noen fordi de ikke har hørt om ham. Andre fordi de ikke har latt seg selv bli kjent med ham. Eller, de har en gang kjent ham, men så har alt som tilhører "denne verden", blitt viktigere for dem og skjøvet Jesus ut av bevisstheten. Heldigvis kan alle som vil, få den nåden å bli kjent med ham på nytt!

Tenk om flere kunne oppleve gleden ved å ta imot og stole på Jesu ord, der han sier: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem." (Matt. 18, 20) Det han sa til disiplene sine, det kan vi trygt ta til oss. Det er ikke noe datostempel på Jesus. Ordene hans gjelder fortsatt!

Jesus midt iblant oss. Ja, han lever og er her. Han kommer til den som søker ham. Kjenner vi ham, så kjenner vi kanskje også lysten til å gjøre ham mere kjent? Enten det er hjemme blant våre egne, eller på et sted ute i verden hvor få eller ingen har hørt om ham. Det var vel det han ba oss om i det som kalles misjonsbefalingen, den som ender med løftet "Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt. 28, 20)

Jesus midt iblant oss. Den nærmeste flokken, de elleve, fikk privilegiet av å oppleve at han faktisk sto der. Det var etter at han var død og stått opp igjen, og før han dro opp til Himmelen. Evangelisten Johannes, som selv var der, forteller det slik:

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: "Fred være med dere!" Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. (Joh. 20, 19-20)

Jesus midt iblant oss. Det er jo bærekraften i livene våre, det. Vi ser ham ikke, men vi kan snu oss mot ham og glede oss over at vi er kjent av ham.

En kilde med vann som veller fram og gir evig liv

En brønn i byen Sykar, Samaria, en varm formiddag. Jakobskilden. En kvinne som vanligvis går med senket blikk. En utenkelig samtale folder seg ut.

Disiplene, som kommer tilbake til Jesus med mat, fanger opp stemmene til disse to og ser vantro på hverandre. For det første fordi Mesteren deres snakker med en kvinne, og attpåtil en samaritansk kvinne. Det var helt sprøtt. Men når Jesus seinere forteller hva de snakket om, kjenner de at de er med på noe stort. Igjen og igjen vil de høre hva som ble sagt.

Den samaritanske kvinnen glemte det iallefall aldri.

Jesus sa til henne: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh. 4, 13-14).

Han som gir dette vannet - som hun etterhvert skjønte ikke var vanlig vann - han er Messias. Det sa han til henne rett ut. "Det er jeg, jeg som snakker med deg." (v. 26) Det forvandlet livet hennes. For det første drakk hun, i åndelig forstand, av dette vannet selv. Dernest skjønte hun at dette må de andre i landsbyen også få drikke av, så hun løp og fortalte det til dem. Og mange av dem kom til tro på at Jesus var verdens frelser. Ikke bare på grunn av det hun sa, men fordi de fikk snakke med ham selv også. Det ble som en bekreftelse på at hun hadde troverdighet. To dager ble han hos dem. Men det var henne han snakket med aller først, av alle mennesker! Det løftet byrden av skam fra skuldrene hennes.

 

Det løftet hodet hennes, så hun torde å møte de andres blikk. Det løftet stemmen hennes, til og med latteren hennes. For fra da av hadde hun en stemme, som til og med var glad. Hun hadde en historie å fortelle, og hun fortalte den til alle som ville høre, og til generasjonene etter henne. Hun ble misjonær i sin egen landsby, en misjonær med et langt synderegister. Hennes fortjeneste besto i at hun hadde trodd på mannen ved brønnen, og bragt det gode budskapet videre.

Jesus, han som fyller kilden med vann som gir evig liv, han var hos dem i Sykar. 
 

Han er Kristus, Messias, han fyller alt i alle. (Ef. 1, 23)

Han snakket med henne.

Stemmen hans lyder i hjertet hennes til evig tid.

Elver av levende vann

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte:

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Hva slags elver var det Jesus snakket om her? Johannes forklarer det i neste setning: Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. (Joh. 7, 37-39)

Men forsamlingen som hørte på, fikk ikke denne forklaringen. Enten de forsto lite eller mye, var det mange som trodde på ham, at han virkelig var Messias. "Kan vel Messias, når han kommer, gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?" (v. 31), sa de. Det ble splittelse i folkemengden på grunn av ham. Fariseerne og rådsherrene ville helst pågripe ham.

 

Nikodemus var sammen med dem. Han var begynt å tro, men det kunne han ikke fortelle. Han gjør et forsøk på å forsvare Jesus på en måte som er ganske uangripelig. For han sier bare saklig og nøkternt: "Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva det har gjort?" Men dette var mer enn nok til å gjøre Nikodemus upopulær blant de andre høye herrene.

Nikodemus måtte ligge lavt. Ordene til Jesus sank inn i ham som skjulte skatter. Ja, som kildevell i ørkenen. Som skriftlærd hørte han kanskje i talen til Jesus ekkoet fra Jesaja 55, 1:

Kom, alle tørste, kom til vannet!
          Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
          Kom, kjøp korn uten penger,
          vin og melk uten betaling! 

Hvor mange ganger hadde han ikke lest disse ordene med lengsel og undring. Kunne Jesus fra Nasaret virkelig være den som skulle oppfylle dette gavmilde budskapet? Stort er det å skulle få noe som Herren vil gi, helt gratis. Og jo mindre betalingsevne man har, jo tørstere og sultnere man er, desto større blir gaven. Den vekker jubel og takknemlighet.

Når fariseerne og rådsherrene ikke kjente igjen innbydelsen til Jesus, og dessuten avviste den - kanskje kom det av at de ikke var tørste nok? Mens de små og fattige, de som visste at de hadde synder å gjøre opp for, de som forsto at de ikke var rettferdige etter loven - for dem kom Jesu budskap som en nåde uten grenser. De hilste det velkomment, langt inn i sitt tørste indre. De bevarte det i sitt bevrende hjerte.

Nikodemus tenker på vann som renner, friskt vann. Livsviktig er det, det vet selv et lite barn. Han tenker på Israelsfolket da de tørstet i ørkenen og klagde til Moses. Gud hjalp dem også den gangen."Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» (2. Mos. 17,6). Og alle sammen drakk - de store, de små, og hele buskapen.

Vannet som klukker i en vårbekk, vitner om liv som springer frem. Nikodemus lukker øynene og tenker seg at han stryker fingeren gjennom vannet og over pannen. Han kneler og drikker seg utørst. Det Jesus sier, er gåtefullt og mystisk, men han vet dypt inne i seg at det er sant. Han husker samtalen de hadde en sen nattetime. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Ved å tro åpnes menneskenes indre, forstår Nikodemus. Og elvene begynner å renne.

Vendepunkt-drømmen

En natt hadde jeg en spesiell drøm som jeg fortsatt av og til tenker på. Det var en av de første nettene hjemme etter et 3 1/2 uker langt sykehusopphold i forbindelse med den første cellegiftkuren.

Det er vanskelig å gjengi en drøm med ord, men jeg gikk i et goldt, kaldt, øde landskap. Det var ingenting å livnære seg på, ikke vann, ikke mat. Jeg gikk mye lenger enn jeg egentlig kunne greie. Følelsen i drømmen var at her går det ikke an å overleve, nå er jeg ved yttergrensen. Jeg var ikke alene, det var en annen i nærheten. Så kom vendepunktet. For plutselig, som en helt tydelig følelse, kom varmen. Det var en god varme, og den forandret alt. Jeg kjente den i ryggen og rundt meg, og den inntok landskapet som om våren eller sommeren sprang ut i ett eneste gyllent øyeblikk. Med varmen fulgte liv. Og jeg visste med meg selv (eller, den personen jeg var i drømmen) at nå har det snudd. Nå har det snudd. Jeg kommer til å klare meg. (Jeg vil også nevne at jeg hadde mye indre frost fra tidlig i sykdomsforløpet, men det begynte å gi seg etter dette).

Nå mens jeg skriver drømmen ned, kommer jeg til å tenke på slutten av Snedronningen av H.C. Andersen, som jeg ikke har lest på mer enn 25 år: "Og etter hvert som de gikk, ble det vidunderlig vår med blomster og grønt." Ja, sånn var det!

Hvem som var med meg i drømmen, vet jeg ikke. Men jeg vet en som alltid er med, i livet, i døden, og etter døden.

Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, synes jeg at jeg kommer tilbake til det samme: Jesus er alltid med. Jeg gjentar det sikkert til kjedsommelighet. Men jeg blir igjen og igjen minnet om at det er sant. Hvis du vil ha Jesus i livet ditt, vil han også være der.

Han etterlater deg ikke i det golde landskapet eller i den ensomme angsten. Han følger deg gjennom den kalde fortvilelsen. Og han er der når den første, skinnende sitronsommerfuglen streifer deg med pust av håp. Hans rike skal være uten ende.

"Og det var sommer, varm, velsignet sommer." (Siste linje i "Snedronningen")

Påsken hos Paulus

Påsken var en jødisk høytid fra begynnelsen av. Måltidet som hørte til festen, var lam, som ble spist med bitre urter og usyret brød, og det ble drukket vin til. Mange andre enn meg kan mye mer om dette, men jeg vet iallefall at:

Pesach, også kalt jødisk påske, er den høytiden som regnes som den viktigste jødiske helligdagen. Ordet pesach betyr "å gå forbi" og henviser til at Gud "gikk forbi" husene til israelittene i Egypt da han drepte alle de førstefødte til egypterne. På befaling fra Gud strøk israelittene noe av blodet fra påskelammet over dørene sine, og dødsengelen gikk forbi. Så når jødene feiret påske, mintes de hvordan Gud frigjorde dem fra slaveriet i Egypt og førte dem ut, ledet av Moses.

Vår kristne påske har et ganske annet innhold, men også det handler om offer og utfrielse. I Jerusalem, i den påsken som ble Jesu siste her på jorda, ble grunnlaget lagt for Paulus sin gjerning som apostel og misjonær. Uten påskens hendelser hadde kristendommen vært meningsløs. Paulus startet som forfølger av de første kristne, men ble som kjent omvendt. I brevene hans i NT ser vi hvordan han arbeider utrettelig for å utbre evangeliet, og hvor uendelig mye han bryr seg om menighetene som blir plantet rundt omkring. Han slår seg ikke til ro med at han iallefall er frelst selv, langt ifra, han jobber for at alle skal bli det.

Gang på gang kommer han tilbake til korset, hvor Jesus led en stedfortredende død for menneskehetens synd og skyld. I Guds kraft ble Jesus reist opp fra de døde. Han viste seg for disiplene og for kvinnene som fulgte dem. Etter førti dager for han opp til Himmelen og sitter ved Guds, vår Fars høyre hånd. Og han har gitt oss barnekår og arverett, slik at vi skal få være der han er. Dette var vanskelig å svelge for både jøder og hedninger, så jeg tror ikke Paulus hadde noen lett oppgave. Men den Hellige ånd var med, og gjorde at kristendommen spredte seg over store områder til tross for sterk forfølgelse. Det er litt av et mirakel!

Det er det samme mirakelet som fortsetter å skje også i dag, når for eksempel en ateist, en med en annen tro eller en som har mistet troen sin, vender om til Jesus og lar ham bli Herre i livene sine. Når jeg tenker på slike omvendelser, tenker jeg på frihet - den kristne troen setter folk fri. Jesus setter folk fri. Det er fantastisk.

Her en dag kom jeg over noe Paulus skriver i 2. Korinterbrev. Slik jeg leser det, forteller han om hva påskens hendelser innebærer for oss som tror - og det er ikke lite:

For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2. Kor. 4, 14-18)

Dette er ord å ta med seg videre. Ord å huske når kristen tro blir latterliggjort eller motarbeidet. Det synlige tar slutt, det usynlige er evig. Gud fornyer vårt indre menneske dag for dag mens vi lever her på jorda. Troen løfter livet opp til en annen dimensjon. Han som reiste opp Jesus, skal også reise oss opp etter døden.

En dag til slutt skjer den endelige fornyelsen. Foran Guds trone skal alle bøye kne. Der i hans hellige nærvær hører vi hjemme, for Jesu Kristi skyld som har kjøpt oss fri. Påskelyset skinner i all evighet.