Vendepunkt-drømmen

En natt hadde jeg en spesiell drøm som jeg fortsatt av og til tenker på. Det var en av de første nettene hjemme etter et 3 1/2 uker langt sykehusopphold i forbindelse med den første cellegiftkuren.

Det er vanskelig å gjengi en drøm med ord, men jeg gikk i et goldt, kaldt, øde landskap. Det var ingenting å livnære seg på, ikke vann, ikke mat. Jeg gikk mye lenger enn jeg egentlig kunne greie. Følelsen i drømmen var at her går det ikke an å overleve, nå er jeg ved yttergrensen. Jeg var ikke alene, det var en annen i nærheten. Så kom vendepunktet. For plutselig, som en helt tydelig følelse, kom varmen. Det var en god varme, og den forandret alt. Jeg kjente den i ryggen og rundt meg, og den inntok landskapet som om våren eller sommeren sprang ut i ett eneste gyllent øyeblikk. Med varmen fulgte liv. Og jeg visste med meg selv (eller, den personen jeg var i drømmen) at nå har det snudd. Nå har det snudd. Jeg kommer til å klare meg. (Jeg vil også nevne at jeg hadde mye indre frost fra tidlig i sykdomsforløpet, men det begynte å gi seg etter dette).

Nå mens jeg skriver drømmen ned, kommer jeg til å tenke på slutten av Snedronningen av H.C. Andersen, som jeg ikke har lest på mer enn 25 år: "Og etter hvert som de gikk, ble det vidunderlig vår med blomster og grønt." Ja, sånn var det!

Hvem som var med meg i drømmen, vet jeg ikke. Men jeg vet en som alltid er med, i livet, i døden, og etter døden.

Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, synes jeg at jeg kommer tilbake til det samme: Jesus er alltid med. Jeg gjentar det sikkert til kjedsommelighet. Men jeg blir igjen og igjen minnet om at det er sant. Hvis du vil ha Jesus i livet ditt, vil han også være der.

Han etterlater deg ikke i det golde landskapet eller i den ensomme angsten. Han følger deg gjennom den kalde fortvilelsen. Og han er der når den første, skinnende sitronsommerfuglen streifer deg med pust av håp. Hans rike skal være uten ende.

"Og det var sommer, varm, velsignet sommer." (Siste linje i "Snedronningen")