En morgensalme

Salme 800 i Norsk Salmebok 2013. Tekst: Sophie Bonnevie 1915. Melodi: Melchior Vulpius 1609.

Når dagen atter sender

sitt lysvell over jord,

vi rekker våre hender

mot deg, vår konge stor.

Hjelp oss i dag å vandre

på sannhets faste vei,

hjelp oss å glede andre

med hjertet vendt mot deg!

Det går an å ta frem salmeboka for å gå på oppdagelsesferd i den. En gammel dame jeg kjenner, gjør det. Hun bare blar seg frem til skjulte skatter. Nå og da faller blikket på en tekst som er så fin at den er verdt å stanse litt ved. Hun finner salmer hun ikke kjenner fra før, men har glede av å lese teksten og ta den innover seg. Inspirert av det, har det hendt at jeg har gjort det samme. Hun bruker ikke nettet, men jeg pleier å søke på melodien på YouTube, hvis jeg ikke kjenner den. Så synger jeg med en stemme som mest egner seg i enerom!

Noen ganger får jeg lyst til å lære en salme utenat, så jeg kan bruke den som en bønn. Jeg har nettopp, ganske tilfeldig, kommet over den salmen som er sitert øverst. Den er kort, og passer godt til å starte dagen med, synes jeg. Ja, det skulle ikke forundre meg om den til og med kan gjøre morgenen litt bedre. Jeg er ikke så glad i morgener bestandig. Noen ganger har jeg ikke lyst til å stå opp en gang. Men hvis jeg tenker på det herlige ordet lysvell, synes jeg at det letter lite grann. Den gode Gud som jeg tror på, han lar dagen sende sitt lysvell over jord. Det er en velsignelse i det vante, det opplagte, at døgnet skifter mellom mørke og lys, natt og dag. Er det ikke du som vekker oss til liv på ny så folket ditt kan glede seg i deg? (Salme 85,7) Lys og liv hører sammen. Vi kan tenke oss at hver morgen vekker Gud oss på ny, med sitt lys. Også om det er mørkt ute! Eller mørkt inne i oss.

Da blir vårt gjensvar å rekke hendene mot ham som er vår konge stor. Jeg synes Sophie Bonnevie sier det så enkelt og fint, hun bruker et trosspråk som passer for alle aldre. Og vår konge, vår Gud, han tar imot hendene vi rekker mot ham.

Hjelp oss i dag å vandre på sannhets faste vei, ber hun i det andre verset. Den bønnen er minst like aktuell i dag som i 1915. Sannheten er ikke noe som kan tilpasses vår individuelle smak. Den står fast. Vi kan ikke slipe vekk det anstøtelige ved den. Det vil alltid være et anstøt ved kristen tro, og det er ikke noen god ide å prøve å fjerne det. Selvfølgelig kan vi ikke forkynne slik de gjorde for 2000 år siden. Men budskapet er i sin kjerne uforanderlig. Hvem er vi til å tilsidesette det og lære andre det samme? Jesus Kristus er veien, sannheten og livet - hver eneste dag og til evig tid. Paulus sier til Korinterne at han ikke vil vite av noe annet hos dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet. (1. Kor. 2, 2)

Hjelp oss å glede andre med hjertet vendt mot deg! Her kjenner jeg klangen fra det dobbelte kjærlighetsbudet - å elske Gud, og å elske vår neste som oss selv. Egentlig er det jo helt umulig, begge deler. Men med det vi har av kjærlighet, hvor sprukken og fattig den enn er, kalles vi til å gi videre det vi har fått. Vi kan glede andre på så mange måter, ofte helt praktiske. Tenk bare etter. Vi kan gi videre noe Gud minner oss på, selv om vi føler oss klønete og usikre. Det er bedre enn å ikke ha forsøkt.

Kanskje vi skal stole på at Gud hjelper oss i å glede andre, slik Sophie Bonnevie ber om i sin salme. Kjenner du en dragning til å gjøre noe godt mot en annen, gjerne noe helt konkret - så skal du ikke se bort ifra at det er Gud som drar deg. Han leder oss til de ferdiglagte gjerningene (Ef. 2, 10), av og til gjennom en hel rekke av tilsynelatende tilfeldigheter. Å hvile i det, kan kanskje bringe frem litt morgenglede også i vanskelige dager? Og gleden blir som kjent bare større av å deles.

Gudsmannen Moses sier i Sal. 90, 14:

Mett oss med din godhet

om morgenen

så vi kan juble og glede oss

alle våre dager.