Elver av levende vann

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte:

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Hva slags elver var det Jesus snakket om her? Johannes forklarer det i neste setning: Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. (Joh. 7, 37-39)

Men forsamlingen som hørte på, fikk ikke denne forklaringen. Enten de forsto lite eller mye, var det mange som trodde på ham, at han virkelig var Messias. "Kan vel Messias, når han kommer, gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?" (v. 31), sa de. Det ble splittelse i folkemengden på grunn av ham. Fariseerne og rådsherrene ville helst pågripe ham.

 

Nikodemus var sammen med dem. Han var begynt å tro, men det kunne han ikke fortelle. Han gjør et forsøk på å forsvare Jesus på en måte som er ganske uangripelig. For han sier bare saklig og nøkternt: "Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva det har gjort?" Men dette var mer enn nok til å gjøre Nikodemus upopulær blant de andre høye herrene.

Nikodemus måtte ligge lavt. Ordene til Jesus sank inn i ham som skjulte skatter. Ja, som kildevell i ørkenen. Som skriftlærd hørte han kanskje i talen til Jesus ekkoet fra Jesaja 55, 1:

Kom, alle tørste, kom til vannet!
          Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
          Kom, kjøp korn uten penger,
          vin og melk uten betaling! 

Hvor mange ganger hadde han ikke lest disse ordene med lengsel og undring. Kunne Jesus fra Nasaret virkelig være den som skulle oppfylle dette gavmilde budskapet? Stort er det å skulle få noe som Herren vil gi, helt gratis. Og jo mindre betalingsevne man har, jo tørstere og sultnere man er, desto større blir gaven. Den vekker jubel og takknemlighet.

Når fariseerne og rådsherrene ikke kjente igjen innbydelsen til Jesus, og dessuten avviste den - kanskje kom det av at de ikke var tørste nok? Mens de små og fattige, de som visste at de hadde synder å gjøre opp for, de som forsto at de ikke var rettferdige etter loven - for dem kom Jesu budskap som en nåde uten grenser. De hilste det velkomment, langt inn i sitt tørste indre. De bevarte det i sitt bevrende hjerte.

Nikodemus tenker på vann som renner, friskt vann. Livsviktig er det, det vet selv et lite barn. Han tenker på Israelsfolket da de tørstet i ørkenen og klagde til Moses. Gud hjalp dem også den gangen."Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» (2. Mos. 17,6). Og alle sammen drakk - de store, de små, og hele buskapen.

Vannet som klukker i en vårbekk, vitner om liv som springer frem. Nikodemus lukker øynene og tenker seg at han stryker fingeren gjennom vannet og over pannen. Han kneler og drikker seg utørst. Det Jesus sier, er gåtefullt og mystisk, men han vet dypt inne i seg at det er sant. Han husker samtalen de hadde en sen nattetime. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Ved å tro åpnes menneskenes indre, forstår Nikodemus. Og elvene begynner å renne.