lørdag 23. mai 2020

Hvert hårstrå dere har på hodet, er talt

Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. (Matt. 10, 30.) Hva mener Jesus med det?

Jeg ser for meg at disiplene tok seg til hodet, mens de undret seg. Kanskje noen av dem allerede var litt tynne i håret? Mente Jesus at det ikke kommer til å skje oss noe vondt i livet? Eller at Gud virkelig har telling på alt, for å si det sånn? Jeg tror at det er nok helst det siste. For i sammenhengen det står i, forbereder Jesus disiplene sine på at forfølgelser vil komme.

At hvert hårstrå vi har på hodet er talt, er kan hende mest ment som et bilde. Utsagnet, som følges av ordene "vær ikke redde", viser uansett Guds allmakt og suverenitet. Han vet alt om oss, helt ned til detaljer som vi ikke selv kjenner. Og fremfor alt vitner utsagnet om Guds uendelige omsorg for oss, for hele mennesket. Det er ikke bare vår åndelige utvikling han bryr seg om. Han bryr seg om kropp og sjel også. Det viste Jesus tydelig i hvert møte med mennesker, som vi kan lese om i evangeliene.

I mye av 2019 var det ikke mange hårstrå å telle på hodet mitt. Hårtapet begynte mange uker før den første cellegiftkuren. Det var ett av de første symptomene jeg reagerte på. Jeg hadde fått en aggressiv krefttype som holdt på i det skjulte. Hårtapet skyldtes en hudsykdom som gikk parallelt med kreften. En paramalign tilstand, kalte de det. Jeg hadde mistet mer enn halve hårmanken før jeg begynte på cellegift. Alt gikk så fort. Sykdommen brøt meg ned på en skremmende måte, blant annet med stort vekttap. Det å stå på badet på sykehuset mens Svein barberte av meg det håret som var igjen, var egentlig det aller minste ondet. Samtidig var det uvirkelig og rart. Mer og mer av meg selv ble borte.

Det betyr ikke at Gud brukte mindre tid og omsorg på meg da. Langt ifra! Jeg tror han var ved min side hver dag. Jeg måtte være vanskelig om jeg ikke skulle forstå at det Jesus forteller om Gud, er hvor dyrebare vi er for ham. Om det ikke er noen hårstrå igjen å telle, har han nok telling på hvert åndedrag vi trekker, hvert sukk fra hjertet, og hver stumme bønn.

Gud bryr seg også om spurvene, så mye at ikke en spurv faller til jorden uten at Gud er der (Matt. 10, 29.) Eller som Lukas sier det: Ikke èn av dem er glemt hos Gud. (Luk. 12, 6.) Det er ganske ufattelig i seg selv. Jeg velger å se på det som noe helt konkret. Han glemmer ikke et eneste individ som har levd, verken dyr eller mennesker. Det gjør inntrykk på meg, for i dette aner jeg hvor stor vår Gud er, større enn tankene våre kan romme. Alt i naturen bryr han seg om, alt det som vi mennesker ofte tar for gitt. Og samtidig forsikrer han oss om at vi er mye mer verdt enn spurvene!

Tenk for en kjærlighet han har til oss! Dette er ord å lene seg trygt på når vi møter motstand for Jesu skyld. Det er ord som ber oss legge bekymringene ned foran Jesu føtter. Det er ord som gir ekte hvile. Vi er hans eiendom, og han bevarer oss i sitt navn. Hver dag vet han hva vi kommer til å møte, og hva vi må igjennom. Han vil ikke la noen skade skje oss. Den eneste skaden vi egentlig behøver å frykte, er at vi kommer på avstand fra Gud, eller tar avstand fra Gud. Husk hva han sier: "Vær ikke redde for dem som slår kroppen i hjel, men siden ikke kan gjøre mer." (Luk. 12, 4).

Han vet hva mange kristne, også i vår tid, risikerer når de bekjenner hans navn for menneskene. Men det er neppe noe valg for dem å fornekte ham. Det må heller ikke vi, som er så priviligerte at vi kan leve ut vår tro i et fritt land. Fremfor alt må vi holde fast på sannheten som våre trossøsken lider for. Vi deler trosbekjennelse med de andre kristne kirkene i verden. Det må vi aldri kaste vrak på. Han har gjort oss til ett folk, og en gang skal vi med èn munn prise hans navn i Himmelen. (Fil. 2, 11)

Kanskje er det lov å tenke seg at han, som en god Far, da vil stryke oss over hodet - med eller uten hår, og ønske oss velkommen hjem?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar