"Da må du høre dem" (Salomos bønn)

Jeg lurer på hvordan Salomos tempel så ut. Det er beskrevet i detalj i 1. Kongebok, men om det var nøyaktig sånn, er ikke godt å vite. Det er visst ingen arkeologiske funn etter tempelet. Det må uansett ha vært et svært mektig syn. En beskrivelse som dette gir et visst inntrykk: "Alle veggene i huset, både innvendig og utvendig, prydet han med utskårne bilder av kjeruber, palmer og utsprungne blomster. Gulvet i huset dekket han med gull både inne og ute" (1. Kong. 6, 29-30) Og det fantes enormt med kunstferdig utstyr i bronse, sølv og gull.

Men var det for å prale med rikdommen sin at Salomo bygde et slikt tempel? Nei. Han fullførte det som var tanken og hensikten til hans far David, men som Gud hadde bestemt at sønnen hans skulle bygge. Og når Salomo ber sin bønn ved tempelvigslingen, kommer det tydelig frem hva som er det mest verdifulle med tempelet: Det er ikke sølv og gull, sedertre, sypresser og kostbar stein. Det er Guds nærvær. Salomo har bygd tempelet for at Gud skal bo i det. Det virker som han tenker helt konkret om det, samtidig som han sier: "Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!" (1. Kong. 8, 27).

Gud er mektig og allestedsnærværende, han er større enn vi kan fatte og kan ikke rommes i et hus bygd av menneskehender. Samtidig kan vi stole på at han er der med sitt nærvær. For Gud selv anerkjenner byggingen og innvielsen av tempelet. Forutsetningen er bare at folket holder seg til Gud og ikke dyrker andre guder og tilber dem. (9,6-7)

Slik er også kirkene våre Guds hus, steder til ære for Gud. Steder hvor vi gjør rett i å komme sammen for å feire gudstjeneste. Kanskje vi kan be som Salomo: "La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo." (8, 29)

Det som gjør størst inntrykk på meg i Salomos bønn, er det gjentagende: "Da må du høre dem". Det er folket sitt han ber for. Det er dem som ligger ham på hjertet. Han ber fordi han vet de kommer til å synde, og når de så vender om, sier han til Gud at: "da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort." (8, 34). Han ber for dem på forhånd, for en rekke situasjoner: Når de blir slått av fienden, når himmelen lukkes så det ikke kommer regn, når det blir hungersnød og pest, når de drar ut i krig mot fienden, når folket synder mot Herren. Han bærer dem frem i en inderlig bønn om at Gud må høre dem når de vender om og roper til ham. "Da må du i himmelen høre deres bønner og påkallelser og hjelpe dem til deres rett." (8, 45).  

Han ber ikke bare for sitt eget folk, for han vet at: "Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner og gjøre alt det de roper til deg om!" (8, 41-43).

Jeg satt en gang i en begravelse og kom til å tenke på Salomos bønn. For jeg tenkte at kanskje det er noen her som ber sin første bønn, eller en av sine sjeldne bønner. Som sender sine hjertesukk oppover til Gud, og leter etter en åpning av lys i mørket. Jeg vil tro det er mange som til vanlig ikke har noe bevisst eller aktivt forhold til Gud. Men i en krise, når sorg eller annen dyp smerte rammer, da vil noen vende seg til Gud i sin avmakt og fortvilelse. Så jeg får lyst til å si som en forlengelse av Salomos bønn: Gud, hør dem som ber sjeldent, eller som ber sin første bønn. Vær deres Gud, vær endemålet for deres lengsel. 

Salomo står på en måte som mellommann mellom Gud og folket når han legger dem frem i bønn. Det peker fremover mot Jesus, den endelige mellommannen. (Hebr. 9, 15, 1. Tim. 2, 5) Jesus ber for oss i Himmelen (Hebr. 7, 25). Men også vi kan be for hverandre, legge andres nød frem for Herren og be om at han må bønnhøre alle som vender seg til ham med et oppriktig hjerte. Vi kan lære noe av sinnelaget bak Salomos bønn, omsorgen for folkets nød og frelse. I bønnen ser vi også kjærlighet, tillit til, og tilbedelse av den hellige Gud.

Salomo med sin rikdom og makt er vel ikke den letteste personen i Bibelen å identifisere seg med. Men vi kan låne ord fra bønnen hans og på vår måte, i vår egen tid, og med det lille vi kan få til, være med på å bygge noe som er skjult for øynene våre, men som skal stå til evig tid: Guds rike.