Sølvmynten som ble funnet igjen

Har du noen gang opplevd å lete etter noe som du vet er i huset - men du husker ikke hvor du har lagt det? Hvor i all verden kan det være...? Du gjennomgår skuffer og skap, alle mulige og umulige steder. Du finner sikkert andre ting som du ikke ante at du hadde. Du blir minnet på mye rart du kunne ha ryddet opp i og kastet. Men du fortsetter å lete etter den gjenstanden du har mistet. Den kan jo ikke ha kommet seg ut av huset på egenhånd.

I våre dager har vi så mange ting, og så utrolig mange steder vi kan ha lagt dem. Det så nok ganske annerledes ut i husene til folk i Israel på Jesu tid. Jeg forestiller meg at det var lettere å ha oversikt over hva man hadde, og hvor det kunne befinne seg. Uansett gikk det nok an å rote bort eller miste noe da også. Jesus forteller lignelser som er beregnet på tilhørerne han har foran seg, så jeg tror mange av kvinnene kjenner seg igjen når Jesus sier: 
  

"Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Luk. 15, 8-10)   

 

Han har akkurat fortalt om sauen som ble funnet igjen. Om gjeteren som forlater de 99 sauene for å lete etter den ene som har kommet bort. Og bakgrunnen for at han forteller disse lignelsene, er at fariseerne og de skriftlærde murrer og klager over at Jesus tar imot syndere og spiser sammen med dem. (Luk. 15, 1-2) Nå viser han dem at Gud leter etter bortkomne mennesker, etter syndere, etter folk som faller utenfor, etter dem som mange ikke vil ha noe med å gjøre. Det er forunderlig å tenke på at den som tilhøreren skal kjenne seg igjen i, er Gud selv. Jesus viser oss at akkurat som vi leter etter noe som er dyrebart for oss, og ikke gir oss før vi finner det, slik leter også Gud - og det er oss mennesker han søker. Jesus gir oss både et mannlig og et kvinnelig bilde på Gud. Det passer med andre bilder av Gud som vi kan finne hos f.eks. Jesaja, hvor han sier: "Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg." (Jes. 49, 15).

Gud er som en mor og far for oss - bare i en fullkommen utgave, som ikke går an å sammenligne med våre jordiske foreldre. I lignelsen får vi øye på at vi er Guds eiendom, en eiendom han holder uendelig høyt. Vi er bundet til Gud med usynlige bånd. Og når han finner oss - når vi lar oss finne - da blir han glad, og den gleden deles i himmelen. For himmelen er ikke tom. Der er det engler og hellige, de som har gått trosveien før oss. Tenk at de gleder seg over hver synder som vender om! Engler som gleder seg forteller meg at englene har medfølelse med oss mennesker. Det betyr noe for meg å tenke på det, selv om jeg ikke kan merke englenes nærvær. Det er godt å vite at det er noen som følger oss der oppe, og som vil at vi skal holde oss nær til Gud. 

Men hvis vi ikke innser at vi trenger Gud, hvis vi ikke skjønner at det er under hans vinger vi skal være - hvordan kan han da hjelpe oss? For vi har fri vilje, og det innebærer også at vi kan gå bort fra hans åsyn, og da vil vi ikke bli funnet før vi eventuelt vender om.

Jeg tror også at det går an å bli funnet uten at vi skjønner selv at vi har ropt på Gud. Vi synes kanskje at vi har stelt oss så dumt at det ikke er håp for oss. Det er ikke noen vits i å prøve å rope på Gud, tenker vi. Han hører sikkert ikke. Vi tror han har glemt oss. Og vi regner ikke med ham. Men hele vårt indre, med alt vondt som har skjedd i livet, og alt vondt vi har gjort, lengter etter å bli reparert hos Gud. Da kan det hende vi ligger der, som en stum sølvmynt i støvet. En gang skinte vi og var til nytte. En gang var vi nok i Guds hender. Men nå er vi bortglemt, satt ut av spill, skjult i mørke. 

Så skjer det noe som overgår hva vi kan håpe på eller forvente. For noen er det som en langsom forvandling, for andre noe brått: Inn kommer et lys, en feiekost finner oss. Vi er truffet i hjertet av noe som er større enn vi fatter. Vi blir tatt opp i Guds hender - til stor glede! Dette er den Gud som Jesus forteller om. Dette er den Gud som sendte Jesus, vår redning og frelser, for å vise oss veien hjem. Dette er den Gud som kaller sammen engler og hellige i himmelen og sier: "Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det mennesket jeg hadde mistet."