Fra oldefars dagbok (II) - Tro og kirkeliv 1888-89

Oldefar Nils Olaus gir gjennom dagboka si et innblikk i datidas gudstjeneste- og kirkeliv som er spennende for meg å lese. Dessuten gir han også trosvitnesbyrd gjennom det han skriver. Jeg skjønner at den kristne troen var en levende del av ham, det bærende elementet i livet. Søndag var kirkedag for ham, som den naturligste ting av verden. Sånn tror jeg det var for veldig mange den gangen. Gudstjenestene trengte ikke å "konkurrere" med tusen andre aktiviteter, som i dag, og det kunne dessuten bli lagt merke til om man uteble. Kirkebakken var også et viktig møtested for folk. Likevel var ikke kirka alltid full den gangen heller:

20. mai 1888, 1. Pinsedag: "I dag var Frolandskirken igjen fyldt til trængsel, - noget som kun hænder paa de store høitidsdage og ved konfirmasjon."

Men så risikerte man også å sitte lenge i benken når man først var der: 17. juni 1888: "Saa mange alterfolk som i dag er det sjeldent i Froland kirke - 13 ganger om alteret. - Gudstjenesten varede ialt over 5 timer." Tenk - 13 ringer rundt alteret med nattverdsgjester - i seg selv imponerende. Men at gudstjenesten kunne vare så lenge er nesten avskrekkende. Tenk om vi hadde gjort det sånn i dag! Jeg vet ikke om folk ville ha kommet igjen, om de hadde visst at de risikerte å bli sittende så lenge. Forresten satt ikke folk alltid i ro under gudstjenesten heller:

17. nov. 1889: "Presten revsede idag menigheden igjen for dens ringe deltagelse i sangen og svarene, og for at saa mange gaar og kommer under tjenesten og prækenen. Under bønnen burde ingen komme ind eller være urolig." Også i våre dager kan nok mange prester føle på mild frustrasjon over manglende menighetsdeltagelse i liturgi og salmesang - men jeg tror ikke noen ville ha våget seg på å refse menigheten for det... Tanken på hvordan folk ville reagert på det er ganske festlig... Den andre situasjonen er nok mer fremmed for oss: At folk går og kommer underveis i gudstjenesten. Forståelig at det kunne være forstyrrende. Men på den annen side; forståelig at folk gjorde det, hvis en gudstjeneste kunne ta flere timer. (Jeg vet ikke hva som var normallengden, men den var nok lengre enn vår tids gudstjenester).

En jul snør veiene igjen for de kirkesøkende. Søndag før jul i 1888, som faller på den 23. des., er det vind og snødrev, og han skriver "... der kunde dog vistnok kommet flere til kirken, hvis den rette lyst havde været der. To kvinder paa kvindesiden nede i kirken og 4-5 på koret, ca 50 mennesker ialt." Det må bety at av disse 50, var bare 6-7 kvinner. Pussig. Uansett høres det ikke ut som et dårlig besøkstall rett før jul. Men Nils Olaus syntes nok flere av sambygdingene kunne tatt veien. Seinere den jula blir det vanskelig av gode grunner: "Jo, det ble juleveir, sne har det lagt ned slige masser, at Kittel, Knut og Anders maatte ud med 3 hester og brøyte, medens Joel og jeg maatte "maake veier" til stolpehus og fjøs..."

Det blir ikke brøytet ferdig til kirketid. Savnet av en kristen høytidsfeiring slik han er vant med, kommer frem i det han skriver: "Forunderligt, at man i dette hus, der i religiøs henseende vil regnes for et mønsterhus, ikke holder husandagt, naar man er hjemme fra kirken. Jeg tror det er den første jul, at jeg ikke har hørt juleevangeliet sammen med andre." Og 26. des. er det likedan: "Ogsaa i dag avstængt fra kirken, det blev jul som jeg vil komme til at mindes."

Men omsider, den 30. des. åpner muligheten seg igjen, og han skriver: "Saa kom jeg da til kirken i julen lel, men faa folk var der..." Endelig ble kirke-lengselen oppfylt. I seg selv et vakkert vitnesbyrd, å hige etter å komme til gudstjeneste og høre Herrens ord.

Han viser også interesse for religiøs litteratur: "Jeg vilde ønske her var mange af den slags bøger; paa religiøs grund; thi religionen og kristendommen er hvad vi tilsidst maa søge hjælp i, naar vi forgjæves har søgt at mætte og stille vore længsler i alt hvad verden kan byde." (16. mars 1889, en kommentar til boka Dæmring og Dag.)

Flere steder i dagboka gjengir han litt av hva presten Asperheim har snakket om i prekenen. Det er tydelig at han akter presten høyt og verdsetter forkynnelsen hans. De har nok også noe sosial omgang utenom kirkelivet. Men han vil helst ikke høre presten snakke politikk. Han refererer et sted til en samtale (mellom flere) : "Selvfølgelig valgte jeg at tie fuldstændig, jeg skal ikke nævne politik i samtale med presten, og jeg vilde helst ikke høre ham tale politik, thi det forstyrrer det gode, jeg har av hans prædikener." (30. jan. 1889) Det de snakket om var blant annet alminnelig stemmerett. Et annet sted skriver han at han er for alminnelig stemmerett for både menn og kvinner, og blir med det synspunktet betraktet som radikal.

Samme dag kommer han også med en betraktning rundt de unges nattverdssøkning, som han synes er lav. (Det er tydelig at han med sine 29 år ikke regner seg som blant de unge): "Det er en sørgelig kjendsgjerning at flere og flere unge holde sig borte fra natveren...." Han har også en betraktning over hvorfor de uteblir: "... hvis de blev borte fordi de ikke turde, altsaa af hellig ærbødighed for sakramentet, saa burde vi glæde os derved, endskjønt de da ogsaa hellere burde gaa til Guds bord, men desværre, de fleste bliver borte av foragt for sakramentet og spotte derover". 

Nils Olaus er ikke bare kirkegjenger i Froland kirke. Når det holdes Indremisjonsfest i byen (Arendal), tar han også veien dit. Riktignok vet han ikke helt hvor festen skal holdes, og får likegodt med seg metodistenes møte som holdes ved "vannbasinet". Etterhvert møter han andre frolendinger, men festen er slutt for den dagen, og han har fått losji i "Henrichsens tarvelige og dog kostbare hotel." Det var fullt de fleste steder - "Hotellerne var overfylte og alt brød opspist". Dagen etter er det flere talere, hvorav han velger å høre de to første på formiddagen, og flere på ettermiddagen. (Man måtte ha god "møtekondisjon" før i tida også, skjønner jeg). Frolands egen prest, Asperheim, er en av talerne. Det er imponerende mange tilhørere: "En ualmindelig stor mængde mennesker - 3 a 4 tusinde." Og legg merke til denne kommentaren: "I byen var en hel del som feirede festen paa sin egen maade ved ølflasker og snapser." (25. juni 1889). Litt av en kombinasjon - indremisjonsfest og fyll!

I august samme år er det enda en kirkelig begivenhet, og den foregår i Froland, hvor folket samles rundt "talertribunen i holtet". Presten og flere andre holder taler, og også denne "møteserien" går over to dager. En utrolig mengde mennesker etter min målestokk har møtt opp, og skal bespises: "Kaffe og smørbrød indtoges paa prestens laave - ca 800 mennesker blev vel beværtede der. (Presten skar op ost og fruen med 9-10 piger vartede op.)" Interessant i seg selv at presten står og gjør noe som har med mat å gjøre, som vanligvis er kvinnearbeid. Neste morgen er Nils Olaus på plass igjen: "Bøen og jeg havde en lang gemytlig konferance i sakristiet om morgenen - om orgelspil m.m." Men noen av sambygdingene hans underholder seg med flytende festligheter: "Endel uopdragne unge mennesker havde stærke drikke med og ved flaskeskrammel var de nærved at forstyrre mødet". (21. aug. 1889)

I tillegg til disse kirkelivs-glimtene, verdsetter jeg også vitnesbyrdet om en personlig tro og tillit til sin Frelser og Herre, som kommer frem i det han skriver. Som når han 16. feb. 1889 ser tilbake på de siste åtte årene som skolelærer i sin nye hjembygd, og tenker på hva som vil skje i de neste årene: "Hvem ved, hvad der vil hændes mig i de neste åtte aar, og hvor mon jeg befinder meg henne efter den tids forløb, om jeg er i live? Det ved kun du, Herre, som holder min skjæbne i din haand, du, for hvem fortid og fremtid er som en opslaaet bog, og til din trofaste Faderomsorg vil jeg trygt anbetro mig."