Fra oldefars dagbok (I) - den selvlærte organisten

Nils Olaus Hole - min farfars far - født i 1860, kom fra gården Hole i Arna utenfor Bergen. Han kom til Froland i Aust-Agder som 21-åring og nyutdannet lærer, og der slo han seg ned for resten av livet. I tillegg til å være lærer, jobbet han på gårdene om sommeren, for å hjelpe til og for å tjene litt penger. Skoleåret var jo kort - bare 30 uker med undervisning, fordelt på forskjellige kretser i bygda som han flyttet mellom. I tillegg ble han etterhvert organist, selvlært sådan, i Froland kirke. Han var også revisor i Froland sparebank og i Handelsforeningen, han hjalp mange sambygdinger med regnskapene, han hadde kommunale tillitsverv som overformynder og formann i fattigkassa. 

Dessuten var han jurymedlem. Rett før han giftet seg, som 30-åring, kjøpte han seg sin egen gård og var da gårdbruker og nybrottsmann der, i tillegg til alt annet.
Hvordan fikk han tida til å strekke til? I dagboka hans går det frem at han til og med har fritid (han er ennå ugift), noe han ofte tilbringer i sosial kontakt med frolendingene, men også gjerne for seg selv, med blant annet følgende sysler: "Jeg spiller, læser, skriver, digter til min kalender, og klipper ud føljetoner av Verdens Gang". (2. mars 1889). Han abonnerte på VG, pluss et par tidsskrifter. Han røkte pipe og var måteholdsmann, ikke avholdsmann: "I dag har jeg skrevet ud auktionssedlerne og ellers intet videre bestilt end spise, drikke øl og røge tobak." (29. des. 1888) Oldefar ble 92 år.

Oldefar var en trofast kirkegjenger, lenge før han ble organist. Han bisto også med å synge i begravelser. Det tror jeg ikke han fikk noe for, men gjorde som en tjeneste når han ble spurt. Fra dagboka (14. juni 1888):".... han ba mig komme "til likfærds og synge for liget" mandag. Jeg lovede det, til likfærds reiser jeg bestandig, naar jeg blir buden. Det ville ellers se ut, som om jeg ikke vilde vise de levende en tjeneste og den døde en ære. Naar jeg kan slippe, følger jeg bare til graven, men ofte maa jeg være med til gravøllet er slut."

Han trådte til som vikariende kirkesanger når det trengtes: "Presten anmodede mig om at bistaa ved sangen næste søndag og om muligt bringe skolebørn med". (11. aug. 1889). Han hadde sikkert en god sangstemme fra naturens side (synd jeg ikke har arvet noe der). Men orgelspillingen, hvor kommer den inn i bildet - han hadde jo aldri lært det noe sted?

Det kommer frem i dagboka at på andres anmodning, kjøper han seg et lite orgel for å lære seg å spille på det, siden organistposten i Froland kommer til å bli ledig. Han skriver: "Jeg vil følge raadet, dog ikke i den tanke, at blive organist med Froland kirke." I juli 1889 ankommer orgelet fra Malling, og han får det fraktet med hest og kjerre til skolehuset. Når to stemmer ikke vil lyde, er han ikke rådløs. Han åpner det selv og får det i full vigør igjen - "en bitte liten træflis var kommen i stemmeridsene og hindrede fjeren i at gjøre tjeneste." Fra første stund øver han jevnt og trutt. "Jeg spiller hver aften og hvert frikvarter", skriver han i oktober. I november ber presten Asperheim ham om å begynne orgelspillingen i kirken til julen. "Jeg svarte fremdeles undvigende", skriver han. Han følte seg nok ikke klar. Rundt ham ventes det tydeligvis på at han skal bli det. Han gjengir en som har fortalt at presten har sagt: "Naar Hole faar øvet sig lidt mere, vil han, der er saa flittig kirkegjænger nok spille for en billig betaling." Oldefar føyer tørt til: "Kan nok være".

Innen påske neste år har han tydeligvis begynt sin organistgjerning. Påskeaften 1890 skriver han: "... og i dag "fighter" jeg med paaskesalmerne. (.....) Det kommer selvfølgelig til at gaa rivende galt, paa grund af min nervøsitet. Igaar gik det bra." I går - det må bety at han har spilt langfredag, og det gikk altså bra. Men likevel har han ikke noen tro på at det dermed går bra neste gang. Hvordan gikk det så? "Påskedag mange folk med kirken i deiligt solskinsvaarveir, jeg spilte ret." 'Jeg spilte rett' - det var da enda godt! Han var nok ikke fri for prestasjonsangst. Et annet sted gjengir han fine tilbakemeldinger han har fått, så jeg vil tro han var riktig flink.

Fiolin spilte han også: "Da jeg ikke har mit orgel her, maa jeg drive tiden med fiolinen." (3. nov. 1890).

Noen steder skriver han også dikt i dagboka - her en allmennmenneskelig erkjennelse, som samtidig forteller noe ekte om han selv, tror jeg:

"På tidens rullende bølge - Glide vi langsomt afsted,
Stundom i jublende følge - Stundom af livet kjed,
Stundom vor sjæl sig hæver - Freidig til himmelen op -
Stundom i angst vi bæver - For tvilenes mægtige trop."
(14. juni 1888)