Utholdenhet i bønn

_{Utholdenhet i bønn har vært et tema helt fra de første kristnes liv. Paulus sier det så vakkert i Romerbrevet (Rom. 12, 12): "Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen."}

_{Julian av Norwich sier noe om dette som treffer meg veldig. Året var 1373, hun hadde vært alvorlig syk og det ble antatt at hun lå for døden. Men hun ble mirakuløst frisk, og fikk en serie med åpenbaringer hvor hun opplevde at Gud ga henne innsikt i treenigheten og Kristi frelsesgjerning. Hun skrev ned disse åpenbaringene, som seinere ble til boka "Innhyllet i kjærlighet" (Revelations of Divine Love). For øvrig den første bok skrevet på engelsk av en kvinne.}

_{Hun sier dette om utholdenhet i bønn: "Vår bønn bringer Herren stor glede og fryd. Han ønsker den og venter den. (....) Derfor sier han: "Be i ditt indre, selv om du ikke finner noen glede i det. For det gjør godt selv om du ikke føler noe, ser noe, ja, selv om du tror du ikke kan be. For når du er tørr og tom, syk og svak, behager dine bønner meg, selv om svært lite måtte behage deg. All troende bønn er dyrebar for meg." Gud tar imot sine tjeneres gode vilje og arbeid, uansett hvordan vi føler oss."}

_{For en god og sann påminnelse! Det kommer tomme og tørre tider, det kommer opplevelser av avmakt. Men Gud tar imot vår bønn, ja - han venter på den. Derfor trenger vi utholdenhet, som også er en form for trofasthet. Den kommer ikke av seg selv. Enhver som har begynt med jogging eller annen kondisjonstrening fra et 0-punkt, vet at det skal planmessig trening til. Det er kanskje ikke direkte lystbetont, ihvertfall ikke i starten. Man må sette av tid og sette seg realistiske mål. Etter hvert som man etablerer gode vaner og holder fast ved dem, begynner fremgang å skje. Det kan overføres på bønn, men ikke uten noen nyanser: Jeg mener ikke at man skal sette av en viss klokketid og be med de riktige ordene eller noe sånt. For vi har en Far i himmelen som vet hva vi trenger før vi har bedt om det. (Matt. 6,8)  Det er mange ganger fint å bare være hos Gud i stillhet.}

_{Gode vaner kan innebære at man gir seg tid i "lønnkammeret" sitt til å be hver morgen og kveld, både med og uten ord. Hvis du finner faste bønner du liker - hva med å lære dem utenat og ta dem i daglig bruk? Jeg skjønner at vi er forskjellige på det området, men for meg har det vært en oppdagelse å se hvor mye det har å si. Det har vært revitaliserende på et bønneliv som har vært nesten uttørket. Spesielt stor betydning for meg har Fadervår, morgen- og kveldsbønn fra katekismen, litaniene, syndsbekjennelser, barnebønner, korte bønner fra Bibelen og bønnebøker, velsignelser. De oppdrar meg som bønnemenneske og holder meg fast i en tro jeg er glad for å dele med utallige andre, de som lever nå og de som er i Himmelen. For vi tror ikke alene og vi ber ikke alene.}

_{Så er det også sånn at det kommer mer spontan bønn når man fra før av ber faste bønner. Du vil sikkert oppleve at du blir minnet om bønneemner, folk du tenker på begynner du å løfte frem i bønn. Mer og mer øver du deg på å legge av deg bekymringer hos Jesus.}

_{Bønn hører naturlig sammen med noen andre b'er. De er gull verdt for enhver kristen uansett kirkesamfunn og går aldri ut på dato: Bønn, bibel, brorskap (fellesskap mellom kristne) og brødsbrytelse (nattverden). Sammen vil de fire b'ene hjelpe deg til å få rett næring og rom nok til at troen kan strekke seg ut i sin fulle lengde.}

_{Bønn er dypest sett å ha samfunn med Gud. Det er sagt at bønn er kristenlivets åndedrett. Det er et bilde som gir god mening. Kanskje er det vanskeligere for tanken å se på bønn også som arbeid -  en tjeneste vi gjør til Guds ære.}

_{For å be kan til tider føles som å stange hodet mot veggen. Du begynner å lure på om det er noen vits i det, og kan kjenne på tvil, tomhet, tristhet og skuffelse. Det handler i bunn og grunn om at lidelse og synd fortsetter å eksistere - i oss selv og i verden. Disse tingene blir ikke borte. Det skjer ikke noe med alt og alle man ber for. I hvert fall ikke på en slik måte at vi kan se det.}

_{Å være utholdende i bønn gir likevel mening. For ved det får Gud bedre plass i oss. Jeg tror det er da vi bærer frukt, frukt som varer. Da kan han lede oss på rett vei og følge oss i hverdagen. Da blir han mer og mer levende og betydningsfull for oss. Da begynner vi å lengte etter samfunn med Gud, og merker at vi ikke kan unnvære det. Da har vi også noe å møte motgang, synd og lidelser med. For vi kjenner han som er sterkere enn alt, og til slutt overvinner alt. Hans seier har vi del i. Ha derfor tro på bønnens kraft - for når vi ber er vi nær kraftsenteret, Gud selv. Han står for døren og banker. (Åp. 3, 20) Du trenger bare å åpne.}