Lukk opp munnen!

_{Lukk opp munnen, så fyller jeg den! Det står det i Salme 81, vers 11. Det er Guds tale til mennesket. Gud har noe han vil gi oss. Det kreves ikke noe annet enn å åpne munnen, som en fugleunge i reiret når fuglemamma eller -pappa kommer med mat. Fugleungen kan ikke si til seg selv: Nei, jeg trenger ikke denne maten. Den er ikke noe for meg. Jeg klarer meg selv, jeg. Da ville den visne og dø. Gud bryr seg om alle mennesker, men ikke alle åpner munnen og tar imot. De avskjærer seg selv fra Gud og det livet vi har i ham. Og noen har aldri fått anledning til å høre om Gud, vår Skaper og Far, som sendte sin Sønn Jesus Kristus for å gi oss det evige livet. Jesus ga sitt legeme og blod. Vi minnes det - og vi opplever det, i brødet og vinen som vi åpner munnen for i nattverden.} 

_{Jeg metter deg med honning fra klippen, står det til slutt i Salme 81. Det Gud vil gi gagner oss. Det gagner oss på kropp, sjel og ånd. Det gagner oss i medgang og motgang, når livslykke danser i hver celle, når sykdom og mismot tærer oss i stykker. Gud kommer til den glade. Han kommer til den istykkerslåtte og sønderknuste. Han gir håp der det er mørke på alle kanter, åpning der dørene er stengt. For han selv er en åpen dør, den saliggjørende og evige, den du kan gå igjennom uansett hvordan livssituasjonen din er. Han venter på deg.} 

_{En gang ventet han på profeten Esekiel med akkurat disse ordene: "Lukk opp munnen og spis det jeg vil gi deg." (Esek. 2, 8) Hvor rart det enn høres ut, Esekiel fikk en bokrull som han ble bedt om å spise. Den smakte søtt som honning. Det gjorde den selv om ordene som sto på den, må ha vært vanskelige å gå ut til folket med. For folket hadde vært trassige og vendt seg bort fra Herren. Gud må gi Esekiel mot sammen med bokrullen: "Vær ikke redd for dem... la deg ikke skremme av det de sier, og mist ikke motet... Du skal tale mine ord til dem enten de vil høre eller ikke."}

_{Esekiel var villig til å åpne munnen, som en fugleunge som forstår å ta til seg det som rekkes ham ovenfra. Nå ble det hans oppgave å vekke de andre fugleungene i redet, å gi videre det han selv hadde fått: Dette må dere også ta imot. Åpne nebbet!}

_{Å gi videre det man selv har fått fra Gud, kan koste noe. Alle profetene fikk oppleve det. Alle som fulgte Jesus fikk oppleve det, etter at Jesus var død. Også i dag betaler mange en høy pris for å tale det Guds ord de selv har åpnet munnen og tatt imot. Noen blir hånt og trakassert, noen blir mishandlet, fengslet, drept. Kirker blir vandalisert, rammet av bombeangrep, tømt for kristne, overtatt av andre. Men Ordet lever videre. Det lar seg ikke stanse. Guds hellige Ånd følger sine barn her på jorda og går i forbønn for oss med sukk som ikke kan rommes i ord. (Rom. 8, 26)}  

_{Esekiel måtte spise en bokrull som nok var tung å fordøye. Men han fikk også utrustning, ellers hadde han ikke kunnet gå Herrens ærend. Det kan vi også stole på i dag - når Gud gir oss en oppgave, gir han oss det vi trenger for å klare den. Han styrker oss ved sin hellige Ånd. Likevel kan det hende at vi blander inn våre egne ting og fortolkninger når vi skal gi noe videre. På den måten lager vi "støy" på Guds sender. Dermed blir vi årsak til at folk vender seg bort. Det er vondt å tenke på.} 

_{Men Gud bruker ikke perfekte mennesker. Da hadde han ikke kunnet bruke noen. Vi gjør altså feil. Likevel tør Gud å sende oss. Det beste vi kan gjøre, er å holde oss så nær Gud vi kan, så vi kjenner, smaker, hører og erfarer det som kommer fra ham selv, all godhets giver. Det skal vi gi videre med godt mot, og med et ydmykt hjerte som bare kan forstå stykkevis og delt. Kanskje kan vi berøre noen på en måte som når inn, lenge etter at vi har gått videre.}

_{Esekiel fikk høre: "Menneske, alle ordene jeg taler til deg, skal du gripe med hjertet og lytte til med ørene. Gå nå til de bortførte av folket ditt, tal og si til dem: Så sier Herren Gud - enten de vil høre eller ikke." (Esek. 3, 10-11). Guds innbydelse er uendelig i sin kjærlighet - lukk opp hjertet, så fyller han det. Lukk opp munnen og la deg mette.}