mandag 29. juni 2015

Være stille


Det finnes mange gode løftesord i Bibelen. De er skrevet i en helt annen tid, en helt annen kultur, og de er ikke adressert verken til meg eller deg. Likevel kan vi få lov til å gripe dem, med begge hender. Jesus er selve oppfyllelsen av Guds løfter, og vi kan se løftene gjennom Jesu fullbrakte frelsesverk.

Bibelordene er som lykter langs veien. Det er ikke nok å vite at lykta er der. Jeg må løfte den opp - lese eller høre ordet for at lykta skal tennes. Lyktene lyser opp livsveien - himmelveien, og gir trøst og styrke. Som et stillhetssøkende menneske er jeg glad i ord som jeg virkelig kan hvile i, og et av disse er ordet som Herren talte til Israelsfolket gjennom Moses: "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." (2. Mos. 14) 

Stillhet er for meg en kilde til å hente seg inn og samle nye krefter. Andre kan oppleve det motsatt. De får energi av å være sammen med andre, og blir rastløse når de er alene, eller når det skjer for lite rundt dem. Jeg har alltid oppsøkt stillheten og det å være alene. Også i gudsforholdet mitt trenger jeg å være i "lønnkammeret".

Jeg liker tanken på at det er Herren som skal stride for oss. Jeg vil så inderlig gjerne stole på det. Det man selv har av "våpen" er gjerne utilstrekkelig uansett.

Israelsfolket fikk kjenne på det. Endelig har de fått lov til å dra opp fra Egypt. Men farao har kommet på andre tanker. Han angrer på at han lot dem dra fra slavearbeidet, og setter etter dem med en stor hær, vogner og hester. Israelittene blir livredde når de oppdager at egypterne kommer etter dem, og roper til Moses: "Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen." (2. Mos. 14, 11-13).

I redselen for å miste livet, bebreider de Moses for å ha ført dem ut. De skjønner at de har ingenting å stille opp med. Det ville ikke nytte å stride. Men Moses setter nytt mot i dem. "Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!"

Om de straks stolte på det, vet vi ikke. Men dette folket opplevde at Herren fulgte dem i en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten. Han viste virkelig vei, helt konkret. Kunne de da tvile på at han ville hjelpe dem i denne nøden? Kanskje det er en menneskelig refleks å ville handle, gjøre noe, redde seg ut av katastrofen selv. Men de får beskjed om at "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille".

Det betydde ikke at de skulle være passive, sette seg ned og vente på å bli innhentet av egypterne. Nei, de skulle bruke beina og gå, men det var også alt de behøvde. Gud gjorde det slik at en sky kom imellom egypternes leir og israelittens leir, så de kom ikke inn på hverandre. Og han drev havet bort for dem, det ble kløvd i to, så de fikk gå tørrskodd igjennom på bunnen.

Tenk å gå igjennom havet på den måten, med vannet som står som en mur på hver side. Det må jo ha vært skremmende. Kanskje småbarna skrek. Kanskje de voksne prøvde å holde sin egen redsel i sjakk. Kanskje de ba mens de gikk, eller sang. At de alle fikk gå velberget igjennom, handlet ikke om hvordan den enkelte taklet det følelsesmessig. De måtte ikke være flinke og trossterke for å bli berget. De måtte bare gå. Eller, kanskje noen av dem ble båret av andre, for den saks skyld. De trengte ikke å stride. De kunne faktisk bare være stille og gå den veien som Gud åpnet for dem. Den helt umulige veien, gjennom sjøen, den åpnet Gud og gjorde tørr.

Slikt får vi ikke oppleve i våre liv. Det hadde vært noe; om Gud hadde åpnet fysiske fluktruter for alle de utallige kristne som har vært eller er på flukt, og skjult dem for fienden. Men noen har likevel gjort erfaringer om at de har blitt berget ut av farlige situasjoner på nærmest overnaturlig vis. Mens andre har gått i døden. Det kan virke vilkårlig. Det er ikke for oss å forstå. Jeg tror Gud følger alle sine på livsveien. Hvorfor noen blir reddet fra en for tidlig død, mens andre ikke, vet jeg ikke.

Èn ting vet jeg: Om vi tar vår tilflukt til Gud, er vi ikke alene i striden noen gang. Kanskje vi blir redde, legger planer som ikke vil føre frem, bruker energi på kaostanker. Tenk om vi heller kunne minne oss selv på at alt det vi tenker på, ligger i Herrens hender. Ikke at vi skal sette oss ned og ikke røre oss. Vi må nok fortsette å gå på livsveien. Men vi skal la tankene falle til ro og stemmene inne i oss forstumme. For Herren strider, han vet veien ut. I tillit til det, kan vi endelig bli stille og hente nye krefter. Når vi har gitt opp vår egen kaving, får vi erfare at det også stemmer, det Herren sier gjennom profeten Jesaja: "I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes. 30, 15)

Og han sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd." (Jes. 41, 10)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar