Salme 23, v. 5-6

I de to siste versene av salme 23 blir hyrdebildet skiftet ut med bildet av en god vert, eller velgjører. ”Du dekker bord for meg like foran mine fiender.” Ordene vitner om triumf, men ikke en ondsinnet triumf. Som konge har David et ydmykt forhold til Gud, han legger livet sitt i Guds hender og gir Gud all ære for seier og fremgang. Han har motstandere og fiender, og i noen av salmene kan vi se hvordan David klager sin nød til Herren. Men i denne salmen flyter han over av glede og takk. ”Du salver mitt hode med olje”, sier han. Salving med olivenolje var et middel til kroppspleie i et tørt klima, det hørte særlig med til fest, og i det religiøse livet var det en innvielseshandling.

At David ble konge, var etter Guds plan og vilje, og han har en helt spesiell ”salvelse”.  Som konge hersker han over folket, og samtidig er han en tydelig Herrens tjener. Han bøyer seg for Herren, i fall og i seier. Og derfor opplever han at Herren holder sin hånd over hans liv og gjerning. Motgang og prøvelser blir ikke visket ut, men han blir bevart igjennom dem.

Gud er den som sørger for oss, i en verden som ofte står de troende i mot. ”Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde”, skriver Johannes i 1. Joh. 5, 19. Denne kontrasten mellom de kristne og verden, er kanskje ikke lett å formidle i dag. Det er ikke så populært å legge vekt på denne adskillelsen siden det er mer bekvemt å bare gli inn og nedtone alle forskjeller og alt som kan være anstøtelig for den ikke-kristne.

På slutten av Johannesevangeliet får vi lese om hvordan Jesus, etter sin død og oppstandelse, møter disiplene på stranda med fisk og brød på glørne. På hans ord kaster de garnet ut etter en natt uten fangst, og de opplever at garnet fylles til randen, de klarer ikke dra det opp. Davids salme peker frem mot Jesus som dekker bord og metter sine etterfølgere. Han er vår himmelske konge, som vi en gang skal få sitte til bords sammen med i hans rike.

”Mitt beger renner over”. Så takknemlig er David i sitt hjerte, at også takken renner over og munner ut i en salme. Gud er den som fyller våre tomme begre, og han fyller dem med sin Ånd. Det kreves ikke noe mer enn at vi rekker frem begeret vårt tomt, slik at det er plass til Guds gave. Hvis vi tviholder på vår egen fortreffelighet, vårt eget strev, ikke vil erkjenne våre synder eller tilgi andre, gir vi ikke Gud plass til å fylle oss.

”Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.” En gang sier Jesus som 12-åring i tempelet: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Dette ordet ”må” som er brukt, uttrykker en guddommelig nødvendighet. Jesus MÅ være i sin fars hus. Fra en side sett er tempelet, og siden kirkene, bare hus bygget av menneskehender. Men det er etter Guds vilje at vi samles og ærer hans navn, og vi får lov å være trygge på at han er iblant oss, at han tar i mot vår søken og vår tilbedelse. Og at han er i sitt Ord og i sakramentene.

Det betyr ikke at vi må flytte inn i kirkene! Når David vil bo i Herrens hus, forteller det om at han vil være under Herrens vinger hele livet. Han vil søke Herrens råd, han vil hvile i nærværet til den Gud han har gitt seg selv til. Å på denne måten gi opp seg selv, det er nøkkelen til en glede som varer livet ut.

Godhet og miskunn skal følge meg, eller ”etterjage” meg, som det sto i 1930-oversettelsen, alle mine dager. Denne nåden består i å aldri være forlatt. Gud søker etter oss med sin kjærlighet. ”Din høyre hånd holder meg fast.” (Salme 139, 10).  Og Jesus, vår frelser og Davids frelser, bekrefter i Joh. 10, 28 at han passer på sine: ”De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.”