Min Herre og min Gud! (Joh. 20, 24-29)

Det må ha vært litt av en opplevelse da Jesus viste seg for disiplene første gang etter oppstandelsen. Av frykt hadde de stengt dørene der de var samlet. Plutselig sto Jesus midt iblant dem. De fikk bekreftelsen på at hun snakket sant, Maria, som hadde kommet løpende til dem med det gode budskapet - "Jeg har sett Herren!"

Men èn var ikke der - Tomas. Han kan bare lytte til det de andre strømmer over av. Når han sier at han ikke kan tro før han selv har sett og lagt hendene på naglemerkene og i såret, er det kanskje ikke i sta trass eller mistillit til vennene sine. Han er nok usikker og i villrede. Kan hende er han veldig skuffa over at han ikke fikk oppleve det samme som de andre disiplene. Og på det tidspunktet vet de ikke at de skal få se Jesus flere ganger, før han farer opp til himmelen.

Tomas er utenfor, for han var ikke der da det skjedde. Jeg tror ikke Tomas' fravær var tilfeldig. For når han tviler, gjør han det på vegne av alle dem som skulle komme etter - alle Jesu etterfølgere, som ikke fikk se og høre og kjenne med hendene. Tomas tviler på vegne av alle oss. Skepsisen hans er ikke usunn. Han vil gjerne ha konkrete og håndfaste bevis. Det er helt forståelig. Han blir talerøret for alle de som ikke uten videre sluker det andre har fortalt. Vi får stille oss ved siden av Tomas. Vi kan kjenne gispet som går igjennom ham når Jesus igjen kommer til dem mens dørene er lukket, og hilser dem med fred. Jesu oppmerksomhet retter seg mot Tomas, og han får sine bevis. Det som skjer, både ser, hører og føler han. Vær ikke vantro, men troende, sier Jesus. Nå er ikke Tomas utenfor lenger. Min Herre og min Gud! Utbryter han. Ordene uttrykker at han er helt overvelda, og jeg tipper, inderlig glad. Jesus lever. Han er oppstanden, og han har ikke forlatt dem.

Kanskje har du i troslivet ditt kjent en lignende følelse av overveldelse. Det kan være et bønnesvar. Det kan være at du slår opp i Bibelen, eller trekker et mannakorn, et bibelvers, som treffer rett inn i den situasjonen du er i der og da. Det treffer med en sånn intensitet at du tenker "Min Herre og min Gud!"

Kanskje har du ikke sånne opplevelser, eller synes de kommer altfor sjelden. Det gjør ikke troen din mindre verdt. For troens blikk skal du rette mot den levende og oppstandne Jesus Kristus, og ikke på opplevelsene dine. I fortellingen er det som om Jesus ikke bare ser på Tomas, men over skulderen hans, der vi står.  Han rekker ordene helt ut til oss som lever her og nå, i det han sier: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror."

Han som er vår Herre, priser oss altså salige. Det kan vi ha tillit til, og glede oss over all vår tid!