Den lille bønnen av Johannes Cassianus

Jeg fant den i Norsk bønnebok 2013. Den har overskriften ”Mitt daglige liv”, og lyder slik:

Å Gud,

vær du min kjærlighet,

mitt håp,

mitt arbeid, mitt strev.

La alle mine tanker og ord flyte fra deg.

La mitt daglige liv bli i deg,

og hvert åndedrag jeg tar,

være for deg.

Johannes Cassianus var en munk og diakon, og klostergrunnlegger, som levde fra år 360-435 e. Kr. Han er en helgen i den ortodokse kirke.  I skriftene hans finnes bl.a. en samling av ørkenfedrenes åndelige visdom.

Denne bønnen talte til hjertet mitt umiddelbart, og jeg likte at den er kort og lett å lære utenat. Bønnen åpner og slutter som et sukk, eller pust fra hjertet. Den minner meg også om at Gud kommer oss til hjelp i vår svakhet, helt inn i vårt lønnkammer: ”For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord”, sier Paulus i Rom. 8, 26.

Cassianus ber om at Gud skal vise ham retning i livet. Ja, for Gud er selve retningen og målet der fremme. Bønnen formes av lengselen etter Gud i hverdagen, i alle ting:

Å Gud, vær du mitt alt. Mitt arbeid, mitt strev – la det være for deg. La det være i tråd med din vilje. Vær du min kjærlighet og mitt håp. La meg ikke sette mitt håp til denne verden, for der vil det visne. Måtte du, Gud, være den kilden som jeg kommer til hver dag, for å fylles av din nådes kjærlighet. Og måtte din kjærlighet sende meg ut i ferdiglagte gjerninger. For det jeg har fått, vil jeg gi videre. Kanskje gir jeg det videre i et litt for lite beger, blyg og usikker. Men likevel reist opp av en frimodighet utenfor meg selv: For jeg vet hvem jeg tror på. (2. Tim. 1, 12).

Noen gir videre det de har fått, uten blyghetens etterslep, men derimot med fare for sitt eget liv. De blir forfulgt for troen, for korset. For dem innebærer etterfølgelse å gi avkall på alle menneskelige, verdslige goder. Etterfølgelse kunne like godt vært overskriften på Johannes Cassianus’ bønn. Ikke av den sorten som gir strev, strev etter å bli en god disippel. Det er det fort gjort å gjøre. For jeg vil jo så gjerne være en disippel, jeg synes bare ikke jeg får det til. Cassianus’ bønn holder frem en etterfølgelse som ikke kjenner til noe annet. Like naturlig som han puster, ber han, og like naturlig som han ber, følger han sin Herre og Mester.

La alle mine tanker og ord flyte fra deg, skriver Cassianus. Men hvordan kan det bli mulig? For det er vel slik at menneskers tanker og ord flyter fra dem selv, på godt og ondt? Hvis de skal flyte fra Gud, må vi hente dem hos Gud. Vi må la oss fylles av Guds ord. Da kan det flyte videre fra oss skrøpelige mennesker. Slik kan vi, som Jesus sier, hente frem gode ting fra vårt gode forråd (Matt. 12, 35). Og det gode forrådet er himmelsk – bokstavelig talt - steget ned til oss fra himmelriket.

La hvert åndedrag jeg tar være for deg. Det er en setning med så mye hengivelse i. Det er bønnen til en som legger seg ned for Jesu føtter og sier ”Her vil jeg være. Her hos deg.” Akkurat som Paulus, som sier dette vidunderlige i Romerbrevet: ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom. 14, 7-8).