Salme 139, v. 16-18

Salme 139 viser oss at mennesket alltid er sett av Gud – ikke bare fra vugge til grav, men fra unnfangelse til evighet. Vi kan snu ryggen til Gud, ja. Men Guds hjerte vil alltid banke, også for den som lukker ørene for det. Kanskje blir vi en gang så stille at vi kan høre de hjerteslagene. Kanskje blir vi en gang så lydige at vi kan begynne å følge etter dem, og gå inn i hans plan med oss.

Davids undring over Guds storhet, er lett å kjenne seg igjen i. Det er fantastisk å tenke på hvordan denne salmen, og de andre skriftene i Bibelen, overlever forskjellen i tid og kultur, i språk og oversettelser. Guds ord er levende og virkekraftig, fordi han ved sin Ånd har blåst liv i skriftene – ikke bare èn gang for alle – men også nå puster han sin Ånd i ordene vi leser. Gud er trofast. Han står ved sitt ord, og han opprettholder det.

Denne salmen får frem mysteriet Gud. Mysteriet Gud, som slett ikke er fjern og utilnærmelig, men helt nær oss. David lager et poetisk bilde av at å telle Guds tanker er som å telle sand. Blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg, sier han. Gud er den som det er godt å søke tilflukt til, i alle våre dager.

Mellom alt vi ikke forstår, her i verden og blant Bibelens ord, stiger Guds viktigste tanke med oss frem, klar som morgenstjernen: At vi skulle bli frelst ved troen på hans sønn, Jesus Kristus, som ble korsfestet for våre synders skyld. Han sto opp igjen i herlighet og vil dra alle til seg, som vil høre hans røst og lyde den. Den tanken er både ubegripelig og helt håndgripelig på en gang. Jesus var av kjøtt og blod, han levde blant menneskene, og han lever blant oss i dag. Vi kan undre oss, og vi kan prøve å telle, sandkorn og hjerteslag. Ved dagens slutt er vi ennå hos ham - han som er vår Herre.