Min Kristus, mitt skjold, min frelser

Denne bønnen er hentet fra ”Din rytme Din bønn” (Ray Simpson, keltiske bønner fra Lindisfarne).

Min Kristus,

mitt skjold,

min frelser,

hver dag, hver natt,

i lys, i mørke,

min skatt,

min kjære,

mitt evige hjem.

Det er en bønn som bare består av benevnelser. Det er en påkallelsesbønn, og en påminnelsesbønn. Jeg kaller på Jesus Kristus, min frelser. Jeg minner meg selv på at jeg tror på og tilhører ham, og kan gå til ham med alt i bønn – enten jeg har ord på det eller ikke.

Å tilhøre Kristus, gir meg ikke bare plassen til tjeneren som tilhører herren sin. Det gir meg også plassen til barnet som tilhører hjemmet sitt og foreldrene sine. For med Jesus og hans forsoningsverk, hans død på korset og hans oppstandelse, så har vi fått barnekår hos Gud. Han har stilt oss under samme kår som seg selv. Derfor kan vi feire og glede oss med Kristus, men også stride i verden, arbeide med Kristus. Vi kan tjene med ham som forbilde.

Gud som skjold – det er et bilde som er mye brukt i Bibelen. Det går igjen mange steder i Salmenes bok, for eksempel i Salme 115, vers 11: ”Stol på Herren, dere som frykter ham! Han er deres hjelp og skjold.” I det nye testamentet er ordet skjold bare brukt ett sted. Det er i et utrolig vakkert bilde, i Paulus brev til Efeserne: ”Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler.” (Ef. 6, 16)

I alt som skjer oss - i lys og mørke, natt og dag, er vi sett i himmelen. Den skatten vi har i troen på Jesus Kristus, er så stor. Det er himmelriket som venter på oss. Som i Jesu lignelse om skatten i åkeren og den sjeldne og kostbare perlen, er det verd å selge alt man eier for å vinne den. (Matt. 13)

Bønnens siste ord er ”mitt hjem”. Kristus er mitt hjem langt der fremme, og målet for all vandringen her nede. Samtidig er han mitt hjem her og nå. I bønnen, i det fortrolige samfunnet med den hellige, treenige Gud, får jeg være hjemme – i hver ny dag som åpner seg.