Velsignelse virker!

Noe av det fineste jeg vet om i gudstjenesten, er velsignelsen til slutt, den som kalles den aronittiske velsignelsen. Disse mektige ordene oppsto ikke i noen komité av lærde og kreative mennesker. De kommer fra Guds munn, overgitt til Moses, etter innledningen: "Tal til Aron og sønnene hans og si: Slik skal dere velsigne israelittene." (4. Mos. 6, 23). Guds ord skaper hva det nevner, sier Grundtvig ("Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rike"). Ordene Gud byr prestene å lyse ut over menigheten, er mer enn ord. De løftes av Guds skapende kraft og nærvær. For Gud er i sitt ord, Gud er ett med sitt ord. Og Gud er trofast.

Velsignelsen bærer Guds Ånd til oss. Vi minnes Jesu løfte om at han skal være med oss alle dager inntil verdens ende. Ta imot det! Velsignelse bringer ikke bedøvelse fra livssmerte. Det kommer ikke til å regne penger. Sykdom, sorg og kriser blir ikke visket ut av tilværelsen. Guds velsignelse berører likevel hele mennesket - kropp, sjel og ånd - på en forunderlig og utfriende måte. Kanskje vil du se det mest i ettertid, takke og undre deg. "Troens øye ser det - Han gir liv og fred." (Strofe fra "Deg være ære"). Den virkelige skatten i velsignelsen ligger skjult - den handler om at Gud begynner å virke i deg. Og Gud virker alltid til det gode! Han vekker deg. Han kaller deg til tjeneste. Han kaller deg inn i sitt lys.

Velsignelsen er ikke forbeholdt prestene å lyse over menigheten. Du kan bytte ut ordet "deg" med "oss", og bruke den aronittiske velsignelsen i din egen bønn. Slik lyser du velsignelse over deg selv og dem du har bedt for. "Herren velsigne oss og bevare oss. Herren la sitt ansikt lyse over oss og være oss nådig. Herren løfte sitt åsyn på oss og gi oss fred." Kanskje vet du ikke hva du skal be om for andre mennesker. Men du kan alltid velsigne dem. Det er ingen tom gest, men en døråpner inn mot hellig grunn, et land du ikke kan overskue selv. 

Når presten lyser velsignelsen, har han hendene løftet og åpne mot menigheten. På slutten tegner han med en stor håndbevegelse korsets tegn over menigheten. Velsignelsen er Guds hilsen og gave både til menigheten som helhet, og til hver enkelt. Og menigheten gir sitt tilsvar, et trefoldig amen - det hebraiske ordet som betyr "i sannhet/slik er det/la det bli slik".

Korsets tegn kan man også bruke i sin egen bønnestund. Det er en god vane, som slett ikke er forbeholdt katolikker og ortodokse. Man tegner fra hode til bryst, fra skulder til skulder. Det er som en fysisk påminnelse om hvem man tror på og tilhører - den levende og oppstandne Jesus Kristus, Guds sønn, vår frelser.

Den apostoliske velsignelsen er også vakker (2. Kor. 13, 13): "Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med oss alle." Slik kommer Gud og legger sitt lys over en en grå morgenstund, sin hvile over kveldens puls. Prøv det! Hvor skrøpelig du enn føler deg som troende: Åpne hjertet for det lyset og stol på det med alt ditt "amen".