Diakoni blir ofte sett på som ensbetydende med sosialt arbeid i menigheten. Det er ikke en gal oppfatning. Men om diakonien blir en sosial virksomhet som ikke har kontakt med forkynnelse og lære, er det ikke diakoni i nytestamentlig forstand.
Når vi leser
om de første sju diakonene som utvelges (Apg. 6, 1-7), kan det ved første
øyekast se ut som om de skulle ha bordets
tjeneste, og ferdig med det. Men rett etter hører vi om Stefanus, den
første nevnte av de sju, som forfølges og dør i ordets tjeneste. Hans modige og klare forkynnelse vekker raseri hos
tilhørerne, som steiner ham. Diakonen Stefanus blir den første martyr i den
tidlige kristne kirke. Samme dag bryter det løs en kraftig forfølgelse som
sprer menigheten rundt omkring i Judea og Samaria.
Så møter vi
videre diakonen Filip, som også er en stor evangelist (Apg. 8 + 21). De gjemte
ikke Ordet bak ”bordet”. Deres tjeneste var ikke begrenset til utelukkende det
praktiske. De kunne ikke tie om det de hadde sett og hørt. Det var deres
oppgave å dele det med alle, å føre andre til frelse – så vel som å avhjelpe
behov og nød i det jordiske livet.
Diakoni skal
ikke være en isolert virksomhet i menigheten, et slags underbruk for spesielt
interesserte. Den skal være vevet inn i menighetens liv, og ha sitt utspring i
gudstjenesten. For gudstjenestefeiringen på søndager, alle disse vanlige,
alminnelige søndagene, så vel som høytidene - er kjerne og sentrum i
menighetens liv. Og tjenestene som springer ut av den, er avhengige av
hverandre.
Diakoniens
armer strekker seg ut etter de som er innenfor og de som er utenfor. Men den
starter for og med de som er innenfor, de som sammen utgjør lemmer på Kristi
legeme. ”Så la oss gjøre godt mot alle
så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen”, sier
Paulus. (Gal. 6, 10). Med det utgangspunktet ligger det i diakoniens hjerte å
be for, støtte og hjelpe trossøsken også i andre land, som lider under
forfølgelse, som er på flukt, som ikke får dekket basale behov. Dette er
høyaktuelt, nå og til alle tider.
I vår del av
verden har det offentlige overtatt veldig mye av det som før kunne være bl.a.
diakonale oppgaver. Men også her i vårt priviligerte land finnes skjult nød.
Den finnes bak menneskers fasader og bak lukkede dører. Det finnes oppgaver for
diakonien, der hvor den får slippe til.
Mange er
opptatt av å rive ned skillet mellom ”hjelper” og ”mottaker”, noe jeg støtter. For
mer fruktbar er likemannstankegangen – i dag deg, i morgen meg. Det som rammer
deg nå, kan ramme meg seinere. Den som gir hjelp, kan selv en gang trenge å
motta. Hjelperen er ikke hevet over den som får hjelp. Vi er satt til å tjene hverandre. Det største forbildet av alle
er Han som binder oss sammen – Jesus Kristus.
De første
diakonene ble valgt ut fra kriteriet at de skulle være ”fylt av Ånd og visdom”
– ikke at de skulle være gode til å administrere og forvalte materielle goder
(selv om man kan tenke seg at det også hjalp). De forente forkynnelse,
vitnesbyrd, sjelesorg, praktisk arbeid og mektige gjerninger. Og, som en
bemerkning til slutt; ikke bare menn var diakoner. Føbe fra menigheten i
Kenkreæ benevnes med den samme tittel, diakonos.
(Rom. 16, 1-2).
Likemann benevnes nå som likeperson, fordi det kan være mann eller kvinne.
SvarSlett