I min fars hus er det mange rom

Som ung sykepleierstudent på Diakonissehuset en gang i forrige årtusen, fikk jeg en venninne som var katolikk. Hun var engasjert i økumenisk arbeid. Jeg hadde aldri hørt ordet økumenikk før. Forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker/konfesjoner, vekket interesse i meg. Min venninne – la meg kalle henne Liv – hadde ingen problemer med å bli med oss på gudstjeneste i Lovisenberg-kirken. Og en søndag ble jeg med henne på messe i et kloster i Oslo.  Der møtte vi en nonne som Liv kjente fra før. Hun ville introdusere meg, og gjorde det med følgende ord: "Dette er en venninne fra Statskirken".

Jeg hadde på dette tidspunkt innrettet mitt ringe legeme på å smile og håndhilse, men det ble det ikke noe bruk for. Nonnen skvatt faktisk et skritt eller to bakover. Med et forurettet blikk på Liv nærmest hveste hun: "Statskirken!?????" Inntil da hadde det aldri falt meg inn at et medlemskap i nevnte kirke skulle være egnet til å være verken stolt av eller flau over. Men nå fikk jeg en uklar følelse av at jeg hadde gjort noe galt, bare med mitt blotte nærvær. Effekten var omtrent som om Liv skulle ha sagt: "Dette er en liten smådemon som jeg fant utenfor og tok med inn. Vil du hilse på henne?"

Det var en rask leksjon i at ikke alle katolikker er like økumenisk innstilte som Liv. Seinere har jeg skjønt at skepsisen i høy grad går begge veier. Man finner kristne som forfekter at paven er Antikrist, og Den romersk-katolske kirke er "skjøgen i Åpenbaringen." Personlig synes jeg det er vanskelig å forstå. Dersom man - uansett konfesjon/kirketilhørighet - deler den samme troen på den treeenige Gud, sentrerer om Jesus Kristus som Guds sønn og verdens frelser, og kan enes om den samme trosbekjennelsen - da er vi kristne trossøsken etter min (og heldigvis mange andres) oppfatning. Vi har mye mer felles enn det som skiller. Det betyr ikke at jeg synes de teologiske forskjellene er likegyldige, eller at jeg ikke vet hva jeg selv står for. Og vrang lære skal man imøtegå både innenfor og utenfor ens egen konfesjon. 

Men jeg er for å strekke hendene ut mot hverandre. Jeg er for at vi folder de samme hendene i bønn. Ikke minst at vi husker på alle våre forfulgte trossøsken. Forhåpentligvis husker også de som lider for Kristi kors, på oss, som velter oss i velstand mens troslivet kan ha skrinne kår.

I min Fars hus er det mange rom, sa Jesus. (Joh. 14, 2). Og han sa: Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. (Joh. 13, 34). Han har plass til dem. Han har plass til oss. La oss virkeliggjøre hans ord ved å komme hverandre i møte i kjærlighet, som sanne søsken.