Jeg er porten (Joh. 10, 1-10)

"Da han ble menneske, kom Guds Sønn for å besøke hvert menneske, og for hver enkelt har han blitt "døra": Døra til livet, døra til frelsen. Et menneske må gå gjennom denne døra dersom det ønsker å finne frelse. Hver person er invitert til å stige over denne dørstokken". Disse ordene ble uttalt av Pave Johannes Paul II i februar 2000. Med det sier han noe av det viktigste som er å si både om denne prekenteksten, og om hensikten med Jesu liv på jorda.
 

Jeg har ikke selv prøvd å rope på sauer... Men jeg har forstått det slik at dersom du eller jeg besøker en sauebonde, og roper på sauene hans, så vil de ikke komme. Heller ikke om vi står og vifter med mat. Kanskje de vil stoppe opp og lytte litt, men de kommer ikke til oss. Det er noe som er enda viktigere enn mat, og det er trygghet, sikkerhet for livet. Sauene må kjenne igjen stemmen og vite at den vil dem vel. Derfor kommer de bare når de hører bondens eller gjeterens stemme, som de stoler på.

Jesus bruker altså et kjent bilde fra dagliglivet. I tillegg er dette hyrdemotivet, som vi kan kalle det, noe som også finnes i det gamle testamentet. Blant annet i teksten fra Esekiels bok, som vi hørte tidligere. Den kan vi lese som en profeti på den store hyrden som skulle komme og gjete Israelsfolket, han som skulle stamme fra Davids ætt. Og vi vet hvem han er.

Men disiplene forstår likevel ikke hva Jesus mener når han bruker denne lignelsen. Det fine ved det, er at vi får høre hvordan Jesus forklarer lignelsen. Han har brukt både bildet av en port, og bildet av en gjeter. Først forklarer han at han er porten inn til sauene. Seinere fortsetter han med at han er den gode gjeteren, eller den gode hyrde, som det sto i forrige oversettelse. Som den gode hyrden har han omsorg for sauene sine. Prøv nå å falle inn i bildet av en sau - uten å bli fornærmet, for Jesus mener ikke noe fornærmende med å sammenligne oss med sauer. Du er altså en sau blant andre sauer, og du har et navn. Du er dyrebar for ham. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut, står det. En gang, ved tidens ende, skal han samle alle sine. Hvis vi har hørt til hans flokk, så vil han kjennes ved oss og kalle oss ved navn. Og vi vil gjenkjenne ham, vi vil elske stemmen hans og glede oss over den. Og vi skal gå gjennom den porten som er Han, som er Jesus, og den porten åpner himmelriket opp for oss.

"Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod."

Gå inn og ut og finne beite - ha liv og overflod. Vi burde juble egentlig, over det han holder frem for oss her. Tenk hva vi har i vente! Legg også merke til alvoret når Jesus sier at "den som klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver". Til alle tider har det stått frem falske eller dårlige hyrder, lærere og skriftlærde. De viser ikke veien til Gud, vår Far. Dypest sett advarer Jesus – både her og mange andre steder i evangeliene - mot innflytelsen fra Guds motstander, Djevelen. Hans vei fører til fortapelse. For han vil frarøve eller lede oss bort fra det som Jesus vil gi. 

Jesus advarer med inderlighet, med kjærlighet. Den kjærligheten som gjør at han gir sitt liv frivillig på korset, for vår skyld. For våre synders skyld, det som skiller oss fra Gud. Han er broen mellom mennesker og Gud. Han sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Joh. 14, 6)

Det er det eksklusive ved kristen tro; at Jesus ved sin død på korset, gjorde opp for våre synder og ga oss adgang til himmelen, til evig liv. At vi får dette ved tro, ikke ved eget strev. I våre dager vil man høre røster som ikke setter Jesus i sentrum, men som er villig til å blande sammen religioner, eller å sette i parentes store deler av Bibelens budskap, fordi det er så mye som støter oss der. På den måten skaper de sin egen tro, og mener at det må da være greit. Men de stemmene skurrer for meg, fordi innholdet skiller seg fra Bibelens budskap. 

I forrige ukes prekentekst handlet det om da Peter fikk sitt hyrdeoppdrag av Jesus. For å være en god hyrde for flokken måtte Peter gi videre det samme budskapet og den samme næringen som Jesus ga. Flokken kunne dermed gjenkjenne Jesus i Peter. Sånn må det være med hyrdene i dag også, ellers skal vi ikke følge dem. Vi må kunne gjenkjenne Bibelen i det som forkynnes. Men det forutsetter noe av saueflokken også - eller menigheten. Det forutsetter at vi kjenner Jesu stemme, altså at vi vet hvordan Jesu budskap lyder. Hvis vi ikke gjør det, vil vi være mye lettere å føre vill av dårlige hyrder.

Jesus fremhever at Han er den gode hyrden, og før han døde sa han at han ikke lar oss bli igjen som foreldreløse barn. Det var derfor vi fikk talsmannen og trøsteren, Den hellige ånd. Samtidig trenger Jesus også hyrder til å gjete sauene sine her på jorda. Peter ble den første og den største. For hver ny generasjon som blir til, trengs det nye hyrder som er villige til å gå foran og vokte flokken sin. Mennesker som er villige til å fortsette å rope ut Jesu budskap, rope det og hviske det, med liv og med ord. Inn i en verden hvor larmen overdøver det meste, og likegyldigheten til budskapet legger seg som et slør over mange. Det er en krevende oppgave, og samtidig verdens viktigste.

De fleste av oss er ikke hyrder. Men noe av ansvaret har vi likevel - som en sau blant andre sauer kan vi passe på hverandre. At vi går dit hvor gjeteren leder oss, dit hvor det grønne gresset er, og ikke lar oss lede bort av tyven.

Salme 23, den mest berømte av salmene i Salmenes bok, har dette vakre hyrdemotivet i den første delen: "Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg."

En gang skal vi alle - til en tid vi ikke kjenner, vandre gjennom dødsskyggens dal og ikke komme tilbake. Vi skal gå til den endelige porten. Alene og uten noe å hjelpe oss med. Ikke noe annet, og ikke noen annen, enn vår Herre Jesus Kristus. Han er klippen vi klynger oss til. Bare han kan føre oss gjennom porten og inn i Himmelriket. Han ER porten. Så får vi komme over på den andre siden, og inn til gleden hos vår Herre og Far i himmelen.

Den gleden kan vi kjenne en forsmak på allerede her. Kanskje ikke gjennom de store opplevelsene. Men i hverdagen, i det stille sus av det hellige, ved Guds ånd som minner oss på at ved å ta til oss Jesu ord og liv, er vi gitt liv og frelse i all evighet. 

(Rud kirke 19.04.15)