Kvinnen som fikk syndene tilgitt (Luk. 7, 36-50)

Det må ha vært en kveld og et selskap Simon aldri glemte! Vi får ikke vite hvorfor han hadde invitert Jesus. Kanskje han ønsket å finne ut om mannen virkelig var en profet? Jesus var vidt kjent og omtalt, og trakk store folkemengder. Gjerningene han gjorde var ufattelig mektige. Men det de så med egne øyne, måtte de tro på. I byen Nain hadde Jesus akkurat vekket opp en ung gutt som var død, en enkes eneste sønn. Simon hadde kanskje også fått høre om det. Han må ha vært nysgjerrig på Jesus.

Simon var nok klar over at Jesus refset fariseerne og de skriftlærde. Litt før historien om kvinnen i Simons hus, forteller Lukas at Jesus vitner om døperen Johannes og sier: "Men fariseerne og de lovkyndige viste Guds plan fra seg; de lot seg ikke døpe av ham." De viste Guds plan fra seg - det må ha vært støtende å høre. De la jo all sin anstrengelse i å holde lover og forskrifter, og lærte folket det samme, nettopp for å leve rett innfor Gud.

Hvis Simon ønsket å diskutere, og kanskje få litt medhold og oppreisning, må han ha kjent seg skuffet etter denne kvelden. I sitt eget hus og i sitt eget selskap, blir han både satt på sidelinja og satt på plass.

For det kommer inn en kvinne som ikke er invitert, en syndefull kvinne, og skriver Simons selskap inn i historien for alltid, med sine tårer og med den dyre salven. At noen kunne komme inn i et selskap og hilse på gjesten, var forsåvidt ikke rart eller utenkelig. Men denne kvinnen var ikke vel ansett på grunn av syndefull livsførsel. Og hun våger seg inn i en fariseers hus. Så viser hun Jesus, hovedgjesten, en ære og en kjærlighet som Simon, verten, slett ikke har vist. Han har ikke tatt i mot Jesus på en spesielt hjertelig og imøtekommende måte. Han har ikke gitt noe velkomstkyss, som vi forstår var vanlig skikk. Han har heller ikke satt frem vann til føttene, noe som også ville vært en gjestfri handling.

Hun som kommer inn, har med seg takknemlighet og lovprisning uten ord. Kanskje hun er for ydymyk til å snakke. Eller kanskje hun vil, men så renner tårene istedenfor ord. Hun fukter føttene hans med tårene, og tørker dem med håret sitt. Hun kysser føttene og salver dem med en fin salve. Med det hun gjør, forteller hun hvor mye Jesus betyr, hvilken forvandling han har gjort i livet hennes.

Så er det henne som blir løftet frem av Jesus, i alles påsyn eller påhør, mens Simon, verten, må finne seg i å få påpekt hva han ikke har gjort. Er Jesus dermed en uhøflig gjest? Jeg tror at Jesu siktemål er at også Simon, og de andre tilstedeværende, skal bli frelst. Da må Simon innse at det å etter loven – tilsynelatende - leve et rettskaffent liv, ikke er nok til å sette ham i et rett forhold til Gud. Kvinnen derimot, har kommet i et rett forhold til Gud ved å erkjenne sitt feilslåtte liv og tilbe ham som kan gi syndenes forlatelse. Hun har fått en åpning inn mot et helt nytt liv, og det har fått kjærlighet til å renne over i hjertet hennes. Hun nærmer seg Jesus med ydmykhet og kjærlige handlinger.

Simon svarer rett på spørsmålet i Jesu lignelse, men dermed feller han også dommen over seg selv; han har fått lite tilgitt og han elsker lite. Jesus kan se inn til tankene hans og vet at Simon dømmer kvinnen i sitt indre. Jesus får frem i lyset det selskapet tenker på, og fremme i lyset viser han sin guddommelige autoritet. Han sier til kvinnen: "Syndene dine er tilgitt". Og han sier: "Din tro har frelst deg." Det kan han bare si fordi han er Messias, frelseren. Han og Faderen er ett. Det er nødvendig at menneskene hører dette. Noen vil ta anstøt. Andre vil vende seg til ham i tro.

Simon og kvinnen som fikk syndene tilgitt, får meg til å huske på en lignelse Jesus forteller litt seinere i Lukas evangeliet: Den om fariseeren og tolleren (Luk. 18, 9-14). Fariseeren stiller seg opp og takker for at han ikke er sånn som andre mennesker, de som bryter loven. Eller som den tolleren der. Fariseeren fremhever at han faster og gir tiende. Tolleren står langt unna og vil ikke en gang løfte blikket mot himmelen, men sier "Gud, vær meg synder nådig".

Så kan det melde seg et spørsmål i all vår enfoldighet: Gjelder det da å synde mye, sånn at man kan bli tilgitt mye og elske desto mer? Paulus kommer inn på dette i Romerbrevet, idet han sier: "Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større? Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?" (Rom. 6, 1-2) Paulus formaner: "Men nå skal dere stille lemmene til rådighet for det som er rett, så dere kan bli hellige." (v. 19) Stille lemmene til rådighet for det som er rett - det var vel det hun gjorde, kvinnen som kom inn i Simons hus.

Å stille lemmene til rådighet for det som er rett handler om å være sannheten tro i kjærlighet. Hun retter en dyp, hengiven takk til Jesus - en takk for syndenes forlatelse og for frelsen. Hun hadde nok aldri trodd om seg selv at hun skulle huskes, og slett ikke som et eksempel for andre. Uten ord minner hun oss om hvor stort og mektig Gud kan forandre liv. For han gjør det slik at "den som er i Kristus, er en ny skapning.” (2. Kor. 5, 17).

(Åmot kirke 01.03.15)