”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg”.
Dette verset
opptrer i brevet til ”engelen for menigheten i Laodikea”. Laodikea var en
handels- og håndverksby, kjent for bl.a. sin ullindustri, produksjon av
legemidler, og for sin legeutdannelse. Den må ha vært ganske velstående.
Menigheten her får det kvasse skussmålet at den er lunken. Den tenker om seg
selv: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting. Men av Jesus avsløres
alt. Han sier: Du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind
og naken.
Det slår meg
at ordene til menigheten i Laodikea, avslører og avkler oss som lever nå, i den
rike delen av verden. Vi burde kunne kjenne oss igjen. Her er vi ofte lunkne
til Jesu budskap. Lunkenhet går gjerne hånd i hånd med velstand, materiell
rikdom, og uendelige muligheter for adspredelse og selvrealisering. Alt dette
er veier bort fra det vesentlige. Jesus får såvidt plass i et bittelite hjørne
av livet. Han er ikke sentrum. Han er ikke herre, så lenge han ikke er det
viktigste i livet vårt. Den posisjonen vil vi selv ha.
Likevel vil
han ha noe med oss å gjøre. Til menigheten i Laodikea sier han at: ”Jeg refser
og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om!” Jesus
refser oss for å få oss på rett vei når vi er på villspor. Vi skal ikke bare ta
til oss trøsteordene, men også ordene til formaning. De er gitt oss for at vi
skal holde oss våkne, for at vi skal vandre i lyset.
Nettopp til
den lunkne menigheten i Laodikea kommer han med sin nådige innbydelse. For det
er en innbydelse, selv om det er Jesus som inviterer seg selv inn. Alt vi
trenger å gjøre er å høre, og åpne
døra. Se hvor vid innbydelsen er; om noen hører min røst – det gjelder
altså alle. Det er ikke vår verdighet han spør etter, men om vi faktisk hører
hans røst og slipper ham inn.
Å holde
måltid er noe mer enn å innta næring sammen. Det innebærer fellesskap, å ha
samfunn med hverandre. I et måltid med Jesus har vi ingenting å gi, ingenting å
komme med som vi kan være stolte over. Derimot har vi alt å motta, alt å mettes
ved. Han gir oss seg selv, slik han i nattverden gjør det i brødets og vinens
skikkelse.
Den nådige
innbydelsen gir meg likevel også uro. Jeg er redd for å ikke gjenkjenne Jesus i
de svake og små. Han som står for døren og banker, er jo også den som holdt
frem et lite barn og sa: ”Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar
imot meg.” (Matt. 18,5). Han som står for døren og banker, er også den som en
gang skal skille sauene fra geitene, de rettferdige fra de urettferdige, og si
til de rettferdige: ”Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere
ga meg drikke.” (Matt. 25,35)
Jeg kommer
ikke til å bli ferdig med den uroen de bibelstedene gir meg, og trolig har den
en misjon. Jeg trenger å søke Guds rike og hans rettferdighet, daglig. Jeg
trenger å få Guds tilgivelse for det gode jeg ikke har gjort, og hjelp til å forsøke igjen, på ny og på ny. Å ta
del i Jesu liv, innebærer å også ta del i hans lidelser. Jesu omsorg for dem
som ikke har nok til å leve av, og dem som faller utenfor, skal også være vår omsorg
og lede oss til å gå inn i gjerninger som er lagt ferdige for oss.
Det er så
lett å ha nok med seg selv og sine nærmeste. Det er så lett å lukke døra. Å la
denne verdens støy overdøve Jesu banking. Men han står der fortsatt. Å skru av
støyen, åpne døra og slippe ham inn – det er den mest dyrebare forvandlingen
man kan gjøre med livet sitt.
Å slippe ham
inn hjertet, inn i lønnkammeret, slik at han også blir med ut i våre
handlinger, ord og holdninger i verden, det betyr alt. Da har vi skjønt og tatt
til oss rådene han gir i Johannes sitt syn, iført symboler.
Da har vi
kjøpt gull renset i ild, frelsen han tilbyr oss gjennom tro. Nåderikt har han
kledd oss i hvite klær, for med sitt blod har han dekket over vår synd og
skyld. Den hellige ånd har han sendt oss, som salve til å smøre på øynene, slik
at vi kan se. Se ham som frelseren, og holde oss til ham. For i ham har vi all
vår rikdom, vi som i oss selv er fattige.
Han som står
for døra og banker, er også hos deg. Salig er du den dagen du bestemmer deg for
å åpne. Han som kaller på deg, har seiret. Han vil la deg få del i sin seier,
nå og i evigheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar