I Martin Lønnebos bok ”Kristuskransen” nevnes en liten bønn av Therese av Jesusbarnet. Den lyder slik: ”Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingenting.”
Jeg
forestiller meg at denne bønnen er inspirert av Salme 23, den aller mest
berømte David-salmen, som åpner slik: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ikke
noe.”
Jeg leser Salme
23 som en lovsang i takknemlighet. David hadde mange prøvelser og fiender, men
fikk oppleve at Gud var med, Gud berget ham. Og han jublet over det. Den korte
bønnen til Therese av Jesusbarnet har jeg for lengst tatt til meg. Den har
blitt en daglig bønn. Men den får meg også til å stille spørsmål: Kan man be
slik, hvis man ikke har mat? Hvis man ikke har tak over hodet? Hvis man
opplever tung lidelse?
Vil det ikke
da være et paradoks å hevde at man ikke mangler noe? Essensen i det å ikke
mangle noe, er å ha alt i Gud, som
har gitt oss nåde og barnekår ved sin sønn Jesus Kristus. Det primære er derfor
ikke materielle goder, heller ikke fysisk overlevelse i denne verden, selv om
også dét er verdt å takke Gud for.
Jeg tror at grunntonen til både salmen og
den lille bønnen handler om å ha funnet den viktigste skatt man kan finne her i
livet. Den som har Gud, trenger ikke lenger å lete! Den som har Gud, har funnet
skatten i åkeren, meningen med livet. Den som har Gud, er selv funnet – av Gud.
Derfor mangler vi ingenting, om vi bare holder fast ved dette. Jesus Kristus er
hyrden, og som den gode hyrden bevarer han oss gjennom alt.
Therese av
Jesusbarnet, den unge karmelittnonnen, døde av tuberkulose 24 år gammel. Hun
etterlot seg mye skriftlig, som etter hennes død ble spredt og gjort kjent
først blant karmelittene, og etter hvert publisert i store opplag og oversatt
til så mye som 35 språk. Hun er også beskrevet av andre.
Hun var en
sjel som i dyp hengivelse til Gud, ville vise andre sin ”lille vei mot Gud” – å
være som et barn i Guds kjærlige armer. Hun var ingen teologisk lærd person, og
hun tenkte ikke stort om seg selv. Først og fremst hadde hun Bibelen, og en bok
som het ”Kristi etterfølgelse”, som betydde mye for hennes tro og kall. Hun
skrev: ”Du kan se at jeg er en svært liten sjel, og at jeg kan tilby Gud bare
svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan
gjøre alt som jeg gjør.”
Å dø av
tuberkulose på slutten av 1800-tallet var en lang og tung kamp. Hun hadde en
kald og trekkfull klostercelle, og ikke tilstrekkelig mat. Etterhvert som
sykdommen skred frem, plagdes hun av pusteproblemer, kastet opp blod og hadde
smerter som ble sterkere for hver dag.
Man kan
tenke seg at hun hadde rikelig grunn til bekymring, som en kontrast til
innholdet i den korte bønnen. I tillegg kjempet hun også en tid med
trosprøvelser og åndelig mørke. Men gjennom alt dette, i livet og inn i døden,
ble hun værende i kallet sitt. Dette kallet, som hun noen måneder tidligere
hadde formulert slik: ”Mitt kall, endelig har jeg funnet det… Mitt kall er
kjærlighet! Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud, som
har gitt meg denne plassen; i hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være
kjærlighet”. Mot enden av livet har hun også sagt: ”Ja, jeg vil tilbringe min
himmel med å gjøre godt på jorden.” (Kilder: katolsk.no og Wikipedia).
Til slutt
får dette meg til å tenke på noe Hans Edvard Wisløff sier i andaktsboka ”Stille
stunder” (31/1): ”Skjult i Kristus er vi rike, fordi alt det Gud eier, er vårt.
Vi er Kristi medarvinger. Hva har vi så ikke i vente? En uforgjengelig og
uvisnelig arv er gjemt for oss i himmelen. Er vi så ikke salige vi som er barn
av Gud?”
Med barnets
tillit til sin far, kan vi derfor stemme i med Davids jubel og med Thereses
lavmælte, men mektige bønn: Vær ikke
urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar