2. juledag har vært markert som Stefanusdagen fra gammelt av. Stefanus var en av de sju første diakonene som ble valgt, i den nyfødte kristne menigheten som vokste til etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Han er den kristne kirkes første martyr.
Stefanus –
og siden de fleste av disiplene til Jesus – fikk altså oppleve det Jesus
forberedte dem på i prekenteksten vi akkurat hørte. I henhold til Matteus
kommer denne talen etter at Jesus har sendt dem ut på egenhånd, for å forkynne
at himmelriket er kommet nær, for å helbrede og drive ut onde ånder. Etter
denne første utsendelsen, kommer den første forberedelsen på det som venter
dem. Det er ennå lenge til Jesus skal gå lidelsesveien og dø på korset.
Jeg lurer på
hvordan det må ha vært å høre Jesus forberede dem på svik fra sine nærmeste, på
hat fra omgivelsene, på forfølgelse med døden til følge. Kunne de tro ham?
Klarte de å ta det inn over seg? Han peker inn i nær fremtid og forteller dem
helt konkret at de skal bli utlevert til domstolene og pisket i synagogene. Han
advarer dem; ta dere i vare for menneskene. De skal være troskyldige, og
samtidig på vakt. Og han minner dem om selve oppdraget; at de skal stå som vitner.
Gjennom alt som skjer skal de vitne, - for dem som forfølger, for all
etterslekt, for oss som lever i dag og som fortsatt hører Bibelens ord.
Når Jesus
forbereder disiplene, ligger det en dyp omsorg i det. Han bryr seg inderlig om
dem. Og han vet at det er avgjørende at de strider den gode strid, og ikke
unndrar seg den. For etter at Jesus selv er borte, er det disiplene som skal
bære budskapet videre. Derfor minner han dem også på Den hellige ånd, som skal
bli gitt dem og som skal tale gjennom dem. Den hellige ånd – vår trøster,
talsmann og rettleder i troen.
Martyrenes
blod er kirkens sæd, heter det. Ved martyrenes villighet til å dø for Kristi
skyld, kommer mennesker til tro. De etterlater seg en arv, en skatt som lever
videre.
Det som
førte til Stefanus’ død, kan vi lese om i Apostlenes gjerninger kap. 7. Det er
interessant å se at Stefanus ikke legger fingrene imellom når han kommer med
budskapet sitt. Han gir dem en leksjon i skriftene, i det som peker frem mot
Jesus, som tilhørerne ikke tror er den lovede Messias. Han får frem at folket
er og har vært stivnakket og sta, de har drept profetene, og nå til sist også
han som var den rettferdige som skulle komme. Talen avsluttes med: ”Og nå har
dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men
ikke holdt den.”
Stefanus
lefler ikke akkurat med tilhørerne. Han er ikke opptatt av å tilpasse budskapet
sitt slik at det kan gli glatt ned. Tvert i mot, han gir dem noe de setter rett
i vrangstrupen. De blir rasende. De ser på ham som en gudsbespotter, og de
steiner ham til døde.
Når man
forutsetter at Stefanus talte ledet av Den hellige ånd, slik Jesus lovet
disiplene – gir det grunn til en viss ettertanke når det gjelder vår kirke i
vår del av verden.
For min del
kjenner jeg på bekymring for en kirke som er opptatt av å være politisk
korrekt. En markedsorientert kirke, som vil ha folkets velvilje for enhver
pris. Som er villig til å snu kappa etter vinden, villig til å ta bort alt
anstøtelig av budskapet, for å tekkes alle. Et utvannet budskap i en utydelig
kirke. Jeg sier ikke at det er slik kirka er. For kirka er mer enn èn
størrelse. Men jeg står ved at det finnes strømninger som vil dra kirka i
sekulær retning.
Da heier jeg
heller på en kirke som tør å forkynne at foran den hellige Gud, må du bøye deg
og bekjenne din synd, erkjenne at du er en synder. Og som samtidig forteller at
om dine synder er røde som skarlagen, skal de bli vasket hvite som snø. Vi er
dyrekjøpt i Jesu blod. Han har løst oss ut, han har satt oss fri. Jeg heier på
en kirke som ikke stopper med ”heller ikke jeg fordømmer deg”, men også tør å
si: ”gå bort og synd ikke mer fra nå av.” (Joh. 8, 11). En kirke som kan snakke
om helliggjørelse. Og det handler om
livet i Kristus, at vi i nærværet av ham som er vår frelser, kan vokse og leve
i troen, og bære troens frukter i livet. Ikke at vi skal prøve oss på kunstig
fromhet, late som vi er noe vi ikke er. Tvert i mot - at vi ærlig og nakent bare
skal bli i Kristus, som greinene på vintreet. Det er der vi kan
helliggjøres. Ikke ved eget strev, ikke ved å holde menneskebud.
Jeg heier på
en kirke som tør å peke på det eksklusive ved det kristne budskapet: Vi tror at
Jesus er veien, sannheten og livet. Den eneste veien til Gud. Ikke èn vei blant
mange. Det er faktisk ikke alt som fører frem til det evige liv. Jeg heier på en kirke som tør å si at det er
to utganger - fordi Jesus selv sa det. Og hvis vi ikke tror Jesu ord, hvordan
kan vi da være hans etterfølgere? Jeg heier på en kirke som står ved Bibelens
ord, også når det bryter med hva tidsånden liker å høre.
Og samtidig
vet jeg godt at ingen kirke, verken nå eller tidligere, har vært eller er
ufeilbarlig. Alle har hatt sine feil og svakheter. Som jeg også har. Måtte
Jesus, kirkens herre, bevare oss alle i seg, og tilgi oss det vi tror og gjør
feil. Måtte han ved sin Ånd lede oss på sine veier.
Vi er så
mette i vår del av verden, at det kan være vanskelig å ta til seg Jesu budskap.
Det de lever og dør for i andre deler av verden, kan være fort gjort å forkaste
for oss. Vi tror ikke vi trenger det. Men de som lider for sin kristne tros
skyld, vet noe om at Guds rike er skjult, og er ikke er av denne verden. Det er
som skatten i åkeren, som det er verdt å gi alt for.
Tenk på de
som lever i fangeleire i Nord-Korea, under umenneskelige forhold. Tenk på de som i mange land blir diskriminert
og holdt nede i samfunnet, for sin tros skyld. Og på de som er utsatt for islamisters
herjinger og forfølgelse, som blir fratatt alt og jaget på flukt, eller slaktet
ned. Og tenk på skolejentene i Nigeria, som ble bortført fra familiene sine,
skolegangen sin, troen sin – tvangsgiftet, misbrukt, tvunget til å konvertere
til islam. Tenk om det var mine eller dine døtre. Tenk på den smerten
foreldrene har, hele lokalsamfunnet har. Alt dette er mer enn mennesker kan
bære.
Og midt oppe
i det hele er det fortsatt jul. Mennesker kommer til kirke, og forventer vel å
beholde den gode julestemningen, den fredelige roen som gjerne faller inn over
oss som stille snø fra en blank stjernehimmel. Dette vare og hellige, lyset i
mørket, som både kirkerommet og kirkas budskap vitner om. Så blir vi møtt med
Stefanusdagen, vi blir røsket i og minnet om noe dypt smertelig, som vi ikke
selv kjenner på kroppen, men som likevel er vår sak.
For vår
Herre i himmelen vil at vi skal se på hverandre som søsken, og ha omsorg for
hverandre. Paulus gir en god påminnelse om det: ”Elsk hverandre inderlig som
søsken, sett de andre høyere enn dere selv.” (Rom. 12, 10). Og han sier: ”La
oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie
i troen.” (Gal. 6, 10). Derfor angår forfølgelse oss. All urett angår oss,
uansett hvem som rammes av den. Vi kan be, vi kan gi, vi kan støtte de som
arbeider mot urett og forfølgelse.
Jesus ble
født til vår jord, det er verdt å feire. Han har stilt oss under samme kår som
seg selv. Vi er gitt barnekår hos vår Far i himmelen. Himmelen, som Stefanus i
et glimt fikk se åpen, rett før han døde. Derfor kan vi glede oss sammen med
våre søsken overalt på jorda, og under alle slags forhold. For Han som er
frelseren har lovet å alltid være med, i liv og i død. Hans løfter kan vi stole
på: ”Den som holder ut til enden, skal bli frelst.”
All takk og
ære til Gud,
Fader, Sønn
og Hellig ånd,
nå og alltid
og i evighet,
Amen
(Preken holdt i Snarum kirke 26.12.14)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar