I dag møter vi Johannes – Johannes døperen - midt i hjertet av sin livsgjerning.
I ødemarka
holder han til. Han løper ikke etter folk med budskapet sitt. Han banker ikke
på dørene, stiller seg ikke opp på torget eller utenfor synagogen. Men folk
kommer til ham, de går ut i ødemarka for å se og høre, for å døpes og lære.
Han går
kledd i en kappe av kamelhår. Det kan ikke ha vært behagelig. Og maten hans er
gresshopper og villhonning. Det kan ikke ha vært til å bli mett av. Vi møter en mann som skiller seg markant ut,
som forsaker alt som mennesker synes er bekvemt. Han står for en ekstrem enkelhet
og en radikal nøysomhet. Jeg kan ikke la være å tenke på noe som kan være vår
tids motsats; en TV-predikant, gjerne amerikansk, med formue og hang til luksus,
velkledd og med et budskap i retning av herlighetsteologi. Det ville ikke
akkurat vært Johannes sin stil.
Hva er det
han har, hva er det han gir, som får folk til å trekke ut fra husene, fra
arbeidet og hverdagen sin? Når Jesus på et seinere tidspunkt vitner om
Johannes, sier han: ”Hva gikk dere ut i ødemarken for å se? Et siv som svaier i
vinden? Nei! Hva gikk dere ut for å se? En mann kledd i fine klær? De som går i
praktfulle klær og lever i luksus, bor i slott. Hva gikk dere da ut for å se?
En profet? Ja, jeg sier dere: mer enn en profet! Det er om ham det står
skrevet: ”Se, jeg sender min budbærer
foran deg, han skal rydde veien for deg.” (Luk. 7, 24-27).
Og det er
dette som er Johannes sitt kall, dette er hans drivkraft: Han skal gå foran og
rydde vei for Jesus, som er den lovede Messias. Johannes er budbæreren som
Jesaja profeterte om. Dette har Gud lagt ned i ham, dette var han kalt til fra
han var et foster.
Johannes’
røst lyder derfor i ødemarka, til folket som har dratt ut for å høre: ”Rydd
Herrens vei, gjør hans stier rette!” Det er ikke underholdning han byr på. Ikke
uforpliktende tidsfordriv. Ikke en god stemning, noe som er egnet til å stryke
folk medhårs. Han forkynner en omvendelsesdåp som gir tilgivelse for syndene.
Det strømmer de til for. Til den eksentriske mannen bekjenner de syndene sine, og
de lar seg døpe i Jordanelva. Dette er Johannes’ gave til folket han tilhører –
en forkynnelse som åpner vei for Herrens virke, og en dåp til omvendelse.
For
mennesket må vende seg bort fra syndene sine, bort fra de krokete veiene. Lyset
faller inn over den rette veien. Den ligger ikke i skygge. Lyset som brer seg
inn over den, med de rene strålene som opplyser og varmer menneskene - det
kommer fra Jesus. Og det er Jesus Johannes peker på. ”Se Guds lam, som bærer
bort verdens synd”. (Joh. 1, 29).
Johannes
søker så til de grader ikke sitt eget. Hans gjerning var unik, og den foregikk
i et begrenset tidsrom. Samtidig har han noe å lære oss i dag også. Som forkynner
opphøyer han Jesus. Han er en lyskaster som passer på å ha rett fokus, det er
ikke han selv som skal skinne. Han blir aldri hovmodig. Han faller aldri for
fristelsen til heve seg opp på samme nivå som Jesus. Tvert imot - han sier:
”Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å
bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han
skal døpe dere med Den hellige ånd.” (Mark. 1, 7-8).
Johannes
forkynner et ufortynnet budskap. Han søker ingen popularitet eller personlige
fordeler, og han feiger aldri ut. Ved å være urokkelig tro mot sannheten,
risikerer han livet sitt hos datidens lunefulle herskere, og mister det til
slutt på en brutal måte.
Å skulle ha
Johannes som forbilde, er nesten å be om for mye. Johannes er så hel.
Det får meg til å tenke på salmen ”Jesus din søte forening å smake”. Jeg
kjenner på sukket i denne salmestrofen, og slutter meg til: ”Å den som kunne
det ene kun lære: Dø fra sitt eget og ofre seg helt! Å, måtte Jesus mitt all
ting kun være, jeg er dessverre så splittet og delt.”
Det slår meg
at det må ha vært mye av Johannes sitt mot i Hans Nielsen Hauge. Han gikk foran
som en plogspiss, på mange felt. Og han søkte definitivt ikke sitt eget. Alt
var for Kristus, alt virke var motivert av evangeliet.
Johannes sin
omvendelsesdåp blir avløst av Jesu dåp med Den hellige ånd. Det vil si, Jesus
selv døpte ikke, men disiplene hans. (Joh. 4, 2). Da Jesus ble døpt av
Johannes, var det ikke fordi han trengte det, men en innvielse til den
gjerningen han skulle gjøre, og en proklamasjon av hvem han er: Guds sønn.
Derfor kommer han til Johannes, og Johannes vet: ”Han skal vokse, jeg skal
avta.” Johannes kjenner seg ikke verdig til å døpe Jesus. Det skulle jo være
omvendt. Samtidig er det han, og han alene, som det er gitt å gjøre denne
innvielsen.
Øyeblikkene
maler seg inn i minnet for alltid. Jesus som lar seg senke ned i vannet - slik
han en gang skal la seg senke i døden for vår skyld. Jesus, som stiger opp av
vannet - slik han en gang skal stå opp av graven, opp fra døden. Og himmelen
deler seg, slik forhenget i tempelet en gang skal revne i to når Jesus utånder.
Den gangen skal himmelen være mørk. Nå er den lys og åpen. Og Ånden kommer ned
over Jesus som en due. Det lyder en røst fra Himmelen: ”Du er min Sønn, den
elskede, i deg har jeg min glede.”
Det må ha
vært en ufattelig opplevelse å være vitne til. Johannes får Guds vitnesbyrd
helt nært. Han kjenner, hører og ser. I dette øyeblikket er han så nær det
hellige, den hellige, som det går an
å komme. Jesus, av kjøtt og blod, som samtidig er Gud.
Seinere kan
han ta frem denne hendelsen som bekreftet alt hans virke. I fengsel hos
Herodes, i prøvelser og anfektelser, avskåret fra livet utenfor, kan han nære
seg på det som skjedde, mens han venter på nytt fra disiplene sine.
Johannes er
et forbilde, med sitt mot og sin klare forankring i sannheten. Selv Johannes
tvilte. Men han fullførte sin gjerning, helt inn i døden. Og gjerningen pekte
mot frelsen i Jesus Kristus. Slik Paulus også gjør med sitt liv og sine ord.
For Guds frelsesplan er dette, slik Paulus sier det i Efeserbrevet: Ӂ
sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham”. (Ef. 1, 10).
I dåpen gjør
Jesus oss til medarvinger til sitt rike. Det er en gave så stor at den er
uoverskuelig. Den rekker inn i det som for oss er ukjent, den kommende verden,
det fullendte Gudsriket. Dit vil Jesus ha oss med. For han vil at der han er,
skal vi også være. (Joh. 17, 24).
Og derfor
kan vi, i vår vandring her på jorda, i tunge og lette dager, løfte blikket
oppover og si med Paulus: ” Slik skulle vi være til lov og pris for hans
herlighet, vi som alt nå har satt vårt håp til Kristus.” (Ef. 1, 12).
All takk og
ære til Gud -
Fader, Sønn
og Hellig ånd,
nå og alltid
og i evighet
Amen
(Preken holdt i Nykirke kirke 11.01.15)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar