Salme 23 er den mest kjente og mest siterte av alle salmene. Den har trøstet døende og dødsdømte, den har styrket fromme pilegrimer så vel som villfarne får. I den nye oversettelsen lyder de første linjene slik: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.”
Jesus kjente
godt til Salmenes bok. Han kjente David, som etter jordiske ættetavler var hans
stamfar. Samtidig er han Davids herre og hyrde. Det er som om Jesus går inn i
Salme 23 og fullbyrder bildet når han i Johannes evangelium kap. 10 sier at han
er porten inn til sauene, og hyrden for sauene. Ved å gå inn igjennom den
porten som er Jesus, får vi del i Gudsrikets liv og overflod. Gudsriket, som
omfavner oss allerede her, med løfter om det vi har i vente.
Jesus sier:
”Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og
ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er
kommet for at dere skal ha liv og overflod.” (Joh. 10, 9-10)
Å fritt gå
inn og ut og finne beite, sier noe om tryggheten og friheten jeg har i Kristus.
Han gir meg bevegelsesfrihet og rom. Det er ikke trangt innenfor porten. Han
peker ikke på en liten gressflekk og sier ”hold deg kun der”. Jeg kan gå overalt
hvor jeg hører hyrdens stemme. Det gresset som hans stemme velsigner, kan jeg
næres ved og hvile i. Der er min fred, og der er min frihet.
Sauer
kjenner stemmen til sauebonden eller gjeteren sin, og kommer bare når han eller
hun kaller på dem. Hvis en fremmed forsøker å kalle på dem, følger de ikke
etter. Det er dette Jesus har som bakgrunn for hyrdesammenligningen. ”Jeg er
den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner
meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene”. (Joh. 10, 14-15)
Han som gir
livet sitt for oss – han er det vi skal følge. Så uendelig viktig det er at vi
derfor lærer oss å kjenne stemmen hans, og kan skjelne den fra alle røster som
vil føre vill.
Vi lærer ham
å kjenne gjennom å oppdage ham i Bibelen. Både gjennom alt det som i Det gamle
testamentet peker frem mot ham, og det som i Det nye testamentet er øyevitners
skildringer av han som er Jesus Kristus, Guds sønn og verdens frelser. Han som
ble født til vår jord og døde og oppsto for oss.
Bibelen er
ikke tørre bokstaver. Det er som en lang snor av lysende perler som hjelper oss
frem til Guds plan, og inn under Guds vinger.
Han leder
meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv, skriver salmisten. Det
fører meg til det Jesus åpenbarer for den samaritanske kvinnen ved brønnen:
”Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det
vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig
liv.” (Joh. 4,14)
Da trenger
jeg ikke lenger å lete, eller å streve, for Gud har gjort alt dette ferdig. Det
er ikke langt unna. Det er helt nært meg. Når jeg har tatt imot det vannet
Jesus gir, er det i meg selv; en kilde som aldri tørker
ut. Det beror ikke på noen egenskap, noen kraftanstrengelse, en tros-ferdighet.
Det beror bare på å holde seg til Jesus, klippen. Han som er selve kilden,
opphavet og kraften.
Han fører
meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld, sier David.
Det gjør han
fordi hans navn er hellig. I Fadervår lærte Jesus oss å be til Gud, vår Far: La
navnet ditt helliges. Når vi går på rettferdighets stier, helliges hans navn på
jorda. Når vi tar imot ham som Herre, ærer vi hans navn.
Han vil
oppfylle sine løfter på oss, han som har det hellige navnet, det som står til
evig tid. Og han vil lukke oss inn i sin plan, inn i sin gode vilje. Derfor
skal vi gå på rettferdighets stier. Ikke fordi de er lette og jevne og uten
snublesteiner, for slik er det ikke. Men fordi de fører helt frem, til hyrden
vår. Om vi bare vil høre, vil han gjete og lede oss i vår vandring på jorda. Om
vi bare vil gå hans stier, venter han på oss med kjærlighet - med de grønne
engene som bare himmelriket kan by på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar