Salme 23, vers 4 - I dødsskyggens dal

Fra de grønne enger, fra vannene å finne hvile ved, bringer David oss over i et helt annet bilde, som like mye hører livet til: ”Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg.”

Det er stor kontrast mellom den fredelige vandringen og hvilen, og det å vandre i dødsskyggens dal. Det kan også oversettes ”i mørkeste dal”. Enten det handler om å være i livsfare, eller at livet er mørkt, var ikke David ukjent med det. Også dette er livet. Gud sparer oss ikke for de vanskelige strekningene. Men David lærer oss å likevel ikke frykte for noe ondt. For du er med meg, sier han. Den hyrden som fører oss til grønne enger og gir oss å drikke, forlater oss ikke i vår nød. Han går selv med oss.

Vår Gud, kristendommens Gud, befinner seg ikke utilnærmelig adskilt fra sin skapning. Han gjør alt for å redde oss fra det onde. Han sendte sin sønn for å ta straffen i vårt sted, for våre synders skyld. For alt som skiller oss fra hans kjærlighet, sendte han sin sønn for å være broen mellom Gud og mennesker, porten som åpner himmelriket.

Jesus, vår frelser, levde sitt jordeliv som et sant menneske. Derfor kan forfatteren av Hebreerbrevet si: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”. (Hebr. 4, 15) Han avsto fra å forvandle steiner til brød i ørkenen, og han avsto fra jordisk makt og ære. I lydighet fulgte han sin fars oppdrag, og lot ikke begeret gå seg forbi. Samtidig kjente han, som sant menneske, frykt og gru for lidelsen han skulle igjennom. Han visste hva som ventet, og gikk inn det, fullbrakte det – uten noen overjordisk bedøvelse. Smerten som gjennomboret han, ensomheten de siste timene, til og med opplevelsen av å være forlatt av Gud - ingenting var han spart for.

Derfor er han vår evige trøst og trygghet i all vår vandring. Også i den aller siste, inn mot døden. Jesus har vært der og gått den veien. Og han går den med hver enkelt som søker tilflukt i hans navn. Hans kjepp og hans stav, de trøster meg, sier David. Hyrden følger sine får hele veien. Han slipper oss ikke av syne. Hyrdens kjepp vokter oss mot den ondes angrep. Hyrdens stav leder oss fremover på veien. Døden, som vi frykter fordi den representer det ukjente, det endelige, og ofte lidelse – er også noe annet, som vi ikke skal glemme: Døden er den tynne, tynne skilleveggen mellom oss og Gud. Mellom dette livet og himmelriket, som venter alle som tar i mot barnekåret han gir.

Da kan vi også si med David: Om jeg enn vandrer i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. Vi vet ikke når og hvordan livet skal ende. Er vi i livsfare, vil vi nok tigge og be om å bli berget. Men enten det jordiske livet blir kort eller langt, skal vi rette blikket lenger frem. Evigheten venter på oss. La oss derfor innrette vandringen slik at vi alltid hører Jesu stemme og følger hans ord. La oss derfor, som det står i Hebreerbrevet, ”frimodig tre frem for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.” (4, 16).

Sarah Adams, som skrev den kjente salmen ”Nærmere deg min Gud”, kjente nok også godt til Davids salmer. Det siste verset lyder slik: ”Evige Gud, til deg lengter min sjel. Herre, du alltid er min lodd og del. Tung eller lett min gang, alltid det blir min sang: Nærmere deg, min Gud, nærmere deg.”