Adventstid er ventetid. Men det er ikke bare Jesu fødsel vi venter på. Vi venter på at
Jesus en gang skal komme tilbake og sette alt i rette stand. Vi venter på dom
og frelse. At alt en gang skal bli nytt - vi skal se en ny himmel og en ny
jord. Samtidig kan vi daglig vente på Jesus, som har lovet å være med oss alle
dager inntil verdens ende. Det er her og nå. Det er et løfte til hver og en som
vender seg til ham i tro.
Å vente på Herren er noe som går igjen mange steder i Salmenes bok i Bibelen.
For eksempel i salme 42, hvor salmisten sier: "Hvorfor er du tynget av
sorg,/ min sjel,/ hvorfor er du urolig?/ Jeg vil vente på Gud! /Enda en gang
skal jeg prise ham,/ min frelser og min Gud." Salme 42 inneholder tårer og
tilbakeblikk, lengsel og håp, fra det ene åndedraget til det andre. Det speiler
livet, sant og ærlig. Vi har ikke alltid hodet over vann. Fra under vannskorpen
kommer salmistens bønnerop: "Dyp roper til dyp/ i drønnet av dine
fossefall./ Alle dine bølger og brenninger/ skyller over meg." Men så, i
neste vers, favner han trøsten: "Herren sender sin godhet/ om dagen,/ sangen
hans er hos meg/ om natten,/ en bønn til mitt livs Gud."
Herren venter han på - Herren trøstes han ved. Det er til lærdom og inspirasjon. Det er like gjeldende i dag som for tusener av år siden. Noen kan bli så ivrige at de vil løpe foran Gud. Da løper de kanskje rett inn i en stengt dør - istedenfor å vente på at Gud skal åpne for dem. Så blir det kanskje åpnet en dør de aldri hadde funnet på egen hånd. Noen venter ikke på Gud, fordi de ikke kjenner ham. Eller fordi livet har gitt dem så mange skuffelser og så mye motgang at de avskriver Gud. De tror ikke Gud er der for dem, fordi livet har vært for vondt. Men livet her på jorda skal ta slutt. I det evige livet skal Gud en gang tørke bort hver tåre fra våre øyne.
Vi er heller ikke overlatt til oss selv mens vi lever her. Gud innbyr oss til sin nærhet, og rekker sine armer ut mot oss hver dag. Det gjelder å gripe det, selv om vi ikke kan begripe det. Med troen griper vi det, i all vår menneskelige fattigdom. Forstå det kan vi aldri fullt ut gjøre.
Derfor kan vi slutte oss til salmisten, når han sier: Jeg vil vente på Gud! Da venter vi aldri forgjeves. For Gud venter nemlig på oss - med sin kjærlighet. Da kan vi også si, med hjertet, og med jubel: Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud.
Herren venter han på - Herren trøstes han ved. Det er til lærdom og inspirasjon. Det er like gjeldende i dag som for tusener av år siden. Noen kan bli så ivrige at de vil løpe foran Gud. Da løper de kanskje rett inn i en stengt dør - istedenfor å vente på at Gud skal åpne for dem. Så blir det kanskje åpnet en dør de aldri hadde funnet på egen hånd. Noen venter ikke på Gud, fordi de ikke kjenner ham. Eller fordi livet har gitt dem så mange skuffelser og så mye motgang at de avskriver Gud. De tror ikke Gud er der for dem, fordi livet har vært for vondt. Men livet her på jorda skal ta slutt. I det evige livet skal Gud en gang tørke bort hver tåre fra våre øyne.
Vi er heller ikke overlatt til oss selv mens vi lever her. Gud innbyr oss til sin nærhet, og rekker sine armer ut mot oss hver dag. Det gjelder å gripe det, selv om vi ikke kan begripe det. Med troen griper vi det, i all vår menneskelige fattigdom. Forstå det kan vi aldri fullt ut gjøre.
Derfor kan vi slutte oss til salmisten, når han sier: Jeg vil vente på Gud! Da venter vi aldri forgjeves. For Gud venter nemlig på oss - med sin kjærlighet. Da kan vi også si, med hjertet, og med jubel: Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar