I verden, men ikke av verden (Joh. 17, 15-16)

”Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden.”

Det 17. kapittelet i Johannes evangelium kalles ”Jesu øversteprestlige bønn”. Jeg synes det er noe av det vakreste og inderligste som står i Bibelen. Jeg anbefaler å lese hele kapittelet, og lese langsomt, hvile i ordene.

Det er Jesus som ber for disiplene sine. Ikke bare de tolv, men også alle som kommer etter. Disiplene er satt i denne verden, ja, de er sendt av Jesus til verden, men de er ikke av verden. Hva vil det si?

Disiplene er Guds rikes tjenere og utropere. Det Guds rike som Jesus påbegynte på jorda og som en gang skal fullendes når han kommer tilbake. Han går for å gjøre i stand et sted for dem. Han venter på dem i Himmelen. Venter på at de skal få se hans herlighet, den han har hatt fra begynnelsen. Han vil at de skal være der han er.

Slik han snakker til dem, snakker han også til oss. For han sier: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.” (Joh. 17, 20-21). En underlig, men god tanke – å skulle være ett, ikke bare med Jesus, men også med disiplene, fra de første til de siste.

Jesus lager et klart skille mellom ”verden” og disiplene sine. De er ikke verdens tjenere. De har sitt virke i verden, og skal ikke bli tatt ut av den, bli skånet for den. Men de skal avstå fra å dyrke eller bortledes av det som er på denne siden; det forgjengelige, det som står Guds rike i mot. Som makt, pengebegjær, egoistisk nytelse, anseelse, posisjon, ære, velstand. Det er ikke disiplenes anliggende, ikke deres kall.

Deres kall ligger i å følge Jesus. Ut av det springer kjærligheten til nesten, drivkraften til å la andre bli kjent med Jesus og avhjelpe menneskelig nød og lidelse. Drivkraften til å ha omsorg for sine trossøsken, så vel som denne verdens barn. Ut av etterfølgelsen springer også selve friheten. Den gode friheten til den som tør å la Jesu hender løse lenkene til verden. For sannheten setter fri. Jesus sier det selv: ”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” (Joh. 8,36)

Jesus ber om at vi må bli bevart fra det onde. Det onde er først og fremst alt det som vender oss bort fra Jesus, bort fra disippeltilværelsen. I hans nærhet er vi trygge. Å bli bevart fra det onde er ikke det samme som å få en jevn og lett livsvei, uten prøvelser og smerte.

Å bli bevart fra det onde innebærer at Guds motstander ikke skal få tak på oss, han som vrenger på og tilslører sannheten. Å bli bevart fra det onde handler om å beholde Kristus som sentrum, gjennom alt. Gjennom alt livet byr på, eller river fra oss. Vi kan nok tape ham av syne en tid. Sorg og bekymringer kan være så overveldende, motgangen så dyp at troen synker og livsmotet kveles. Men det kan også være at medgangen er så forførende at vi bare sirkler rundt oss selv. Fokuset blir grunnleggende feil. Velstanden kan være så sløvende at Jesu budskap tones ned til nesten ingenting, til en blek parentes i livene våre. Det som Jesus venter av oss, og det som venter oss etter dette korte livet, glir ut av bevisstheten vår.

Men Han taper ikke oss av syne. Han glemmer ikke oss. Han ber for og passer på oss – disiplene sine – nå i dag, som den gangen. For han vil ikke at vi skal gå fortapt. Han er i sitt rike, og hos hver og en av oss. Når vi ber, alene eller sammen, er han med oss. Han gjør i stand et sted for oss, fordi han vil at der han er, skal også vi være.

Takk Jesus, for dine sanne løfter om det vi har i vente, det som er større og mektigere enn tankene våre kan fatte.