Det som vi har sett og hørt (1. Joh. 1, 1-4)

Apostelen Johannes var et tidsvitne. Det er ikke noe eventyr han refererer til, ikke noen myte, ikke noen vandrehistorie. Det er virkeligheten i kjøtt og blod, det sansene erfarte og som de aldri glemmer.

Han vitner om Jesus Kristus, den levende og oppstandne. Han som var sant menneske og sann Gud. Det som var fra begynnelsen, skriver Johannes. Guds sønn var ikke noe påfunn fra Guds side. Han har alltid vært. I evangeliet etter Johannes sier han det slik: Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. (Joh. 1,2).

Trolig vokste denne innsikten gradvis frem hos Johannes og de andre apostlene. Trolig kom mesteparten av innsikten etter Jesu død og oppstandelse, ved at den Hellige Ånd ledet dem til visshet og klarhet.

De skjønte ikke alt, den tida de hadde med Jesus her på jorda. Men de opplevde ham, og han bevarte dem i sine hender. De så, hørte, følte, luktet, smakte. Erfaringene de gjorde ble dyrebare skatter. Skatter de ikke holdt for seg selv, men satte livet inn på å dele med andre.

De levde og vandret med selve Mesteren, den lovede Messias. De var vitner til underne. De var de nærmeste tilhørerne til taler som trakk hundreder og tusener. De lyttet til taler og bønner som bare disiplene, den innerste kretsen, fikk høre, men som likevel ikke var ment bare for dem. De så ham dø. De så ham som oppstanden, og var seinere vitne til at han for opp til himmelen.

Deres oppdrag var å bringe det gode budskapet videre til alle folk. De kjempet mot vranglære, misforståelser, uenighet og splid mellom troende søsken, og mot forfølgelse. Apostlene var de første i en lang karavane av kristne, av Jesus-tilhengere. Vi som lever nå utgjør det bakerste leddet, og vi ber om at flere slutter seg til. Denne karavanen kunne ikke bevegd seg uten at Guds hellige ånd var og er med.

Ånden overbeviser hjertene våre og kaller oss til å gå i Herrens tjeneste. Han trenger oss med det vi stiller til rådighet. Våre hender, våre føtter, våre tunger og våre sinn.

Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen, skriver Johannes. Ordet ”vår” kan også oversettes ”deres”. Vår glede, deres glede. Det er vår felles glede som folder seg ut når budskapet bringes videre og slår rot.

Johannes vitnet om det han hadde sett og hørt. Hva så med oss? Salige er de som ikke ser, og likevel tror, sa Jesus. (Joh. 20,29). Vi velger å tro evangelienes skildringer. Vi velger å tro på den Kristus vi leser om. Men ikke bare med hodet, med forstanden. Vi tror fordi den Hellige Ånd har lagt dette i hjertene våre. Han som lyser på ordet, det ordet som er Jesus selv.

Da blir troen noe mer enn et resonnement man gjør. Den seirende troen åpner seg som gave, som nåde, en dyrebar skatt. Kanskje har man en gang i livet mistet den. Eller latt den støve ned, gjort den uvirksom. Kanskje har man gjemt den bort i forlegenhet. Kanskje har synd og uforstand lagt seg over den og skjult den.

Når man så finner den igjen, vet man hvor uendelig mye den er verdt. Og vi erkjenner noe annet: Det var Han som lette etter oss til han fant oss. Han som ikke lar noen rive oss ut av sin hånd. Det er verdt alt. Det handler om fellesskapet med Jesus, nå og i det evige livet. Han som er lyset og kjærligheten som overgår alt. Han som er Guds levende ord.

Det vil vi dele med andre, for at vår – og deres – glede kan være fullkommen.