En kilde med vann som veller fram og gir evig liv

En brønn i byen Sykar, Samaria, en varm formiddag. Jakobskilden. En kvinne som vanligvis går med senket blikk. En utenkelig samtale folder seg ut.

Disiplene, som kommer tilbake til Jesus med mat, fanger opp stemmene til disse to og ser vantro på hverandre. For det første fordi Mesteren deres snakker med en kvinne, og attpåtil en samaritansk kvinne. Det var helt sprøtt. Men når Jesus seinere forteller hva de snakket om, kjenner de at de er med på noe stort. Igjen og igjen vil de høre hva som ble sagt.

Den samaritanske kvinnen glemte det iallefall aldri.

Jesus sa til henne: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» (Joh. 4, 13-14).

Han som gir dette vannet - som hun etterhvert skjønte ikke var vanlig vann - han er Messias. Det sa han til henne rett ut. "Det er jeg, jeg som snakker med deg." (v. 26) Det forvandlet livet hennes. For det første drakk hun, i åndelig forstand, av dette vannet selv. Dernest skjønte hun at dette må de andre i landsbyen også få drikke av, så hun løp og fortalte det til dem. Og mange av dem kom til tro på at Jesus var verdens frelser. Ikke bare på grunn av det hun sa, men fordi de fikk snakke med ham selv også. Det ble som en bekreftelse på at hun hadde troverdighet. To dager ble han hos dem. Men det var henne han snakket med aller først, av alle mennesker! Det løftet byrden av skam fra skuldrene hennes.

 

Det løftet hodet hennes, så hun torde å møte de andres blikk. Det løftet stemmen hennes, til og med latteren hennes. For fra da av hadde hun en stemme, som til og med var glad. Hun hadde en historie å fortelle, og hun fortalte den til alle som ville høre, og til generasjonene etter henne. Hun ble misjonær i sin egen landsby, en misjonær med et langt synderegister. Hennes fortjeneste besto i at hun hadde trodd på mannen ved brønnen, og bragt det gode budskapet videre.

Jesus, han som fyller kilden med vann som gir evig liv, han var hos dem i Sykar. 
 

Han er Kristus, Messias, han fyller alt i alle. (Ef. 1, 23)

Han snakket med henne.

Stemmen hans lyder i hjertet hennes til evig tid.

Elver av levende vann

På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte:

«Den som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Hva slags elver var det Jesus snakket om her? Johannes forklarer det i neste setning: Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få. (Joh. 7, 37-39)

Men forsamlingen som hørte på, fikk ikke denne forklaringen. Enten de forsto lite eller mye, var det mange som trodde på ham, at han virkelig var Messias. "Kan vel Messias, når han kommer, gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?" (v. 31), sa de. Det ble splittelse i folkemengden på grunn av ham. Fariseerne og rådsherrene ville helst pågripe ham.

 

Nikodemus var sammen med dem. Han var begynt å tro, men det kunne han ikke fortelle. Han gjør et forsøk på å forsvare Jesus på en måte som er ganske uangripelig. For han sier bare saklig og nøkternt: "Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva det har gjort?" Men dette var mer enn nok til å gjøre Nikodemus upopulær blant de andre høye herrene.

Nikodemus måtte ligge lavt. Ordene til Jesus sank inn i ham som skjulte skatter. Ja, som kildevell i ørkenen. Som skriftlærd hørte han kanskje i talen til Jesus ekkoet fra Jesaja 55, 1:

Kom, alle tørste, kom til vannet!
          Dere uten penger, kom og kjøp korn og spis!
          Kom, kjøp korn uten penger,
          vin og melk uten betaling! 

Hvor mange ganger hadde han ikke lest disse ordene med lengsel og undring. Kunne Jesus fra Nasaret virkelig være den som skulle oppfylle dette gavmilde budskapet? Stort er det å skulle få noe som Herren vil gi, helt gratis. Og jo mindre betalingsevne man har, jo tørstere og sultnere man er, desto større blir gaven. Den vekker jubel og takknemlighet.

Når fariseerne og rådsherrene ikke kjente igjen innbydelsen til Jesus, og dessuten avviste den - kanskje kom det av at de ikke var tørste nok? Mens de små og fattige, de som visste at de hadde synder å gjøre opp for, de som forsto at de ikke var rettferdige etter loven - for dem kom Jesu budskap som en nåde uten grenser. De hilste det velkomment, langt inn i sitt tørste indre. De bevarte det i sitt bevrende hjerte.

Nikodemus tenker på vann som renner, friskt vann. Livsviktig er det, det vet selv et lite barn. Han tenker på Israelsfolket da de tørstet i ørkenen og klagde til Moses. Gud hjalp dem også den gangen."Se, jeg skal stå foran deg på klippen ved Horeb. Når du slår på klippen, skal det komme vann ut av den, så folket får drikke.» (2. Mos. 17,6). Og alle sammen drakk - de store, de små, og hele buskapen.

Vannet som klukker i en vårbekk, vitner om liv som springer frem. Nikodemus lukker øynene og tenker seg at han stryker fingeren gjennom vannet og over pannen. Han kneler og drikker seg utørst. Det Jesus sier, er gåtefullt og mystisk, men han vet dypt inne i seg at det er sant. Han husker samtalen de hadde en sen nattetime. Hver den som tror på ham skal ikke gå fortapt, men ha evig liv. Ved å tro åpnes menneskenes indre, forstår Nikodemus. Og elvene begynner å renne.

Vendepunkt-drømmen

En natt hadde jeg en spesiell drøm som jeg fortsatt av og til tenker på. Det var en av de første nettene hjemme etter et 3 1/2 uker langt sykehusopphold i forbindelse med den første cellegiftkuren.

Det er vanskelig å gjengi en drøm med ord, men jeg gikk i et goldt, kaldt, øde landskap. Det var ingenting å livnære seg på, ikke vann, ikke mat. Jeg gikk mye lenger enn jeg egentlig kunne greie. Følelsen i drømmen var at her går det ikke an å overleve, nå er jeg ved yttergrensen. Jeg var ikke alene, det var en annen i nærheten. Så kom vendepunktet. For plutselig, som en helt tydelig følelse, kom varmen. Det var en god varme, og den forandret alt. Jeg kjente den i ryggen og rundt meg, og den inntok landskapet som om våren eller sommeren sprang ut i ett eneste gyllent øyeblikk. Med varmen fulgte liv. Og jeg visste med meg selv (eller, den personen jeg var i drømmen) at nå har det snudd. Nå har det snudd. Jeg kommer til å klare meg. (Jeg vil også nevne at jeg hadde mye indre frost fra tidlig i sykdomsforløpet, men det begynte å gi seg etter dette).

Nå mens jeg skriver drømmen ned, kommer jeg til å tenke på slutten av Snedronningen av H.C. Andersen, som jeg ikke har lest på mer enn 25 år: "Og etter hvert som de gikk, ble det vidunderlig vår med blomster og grønt." Ja, sånn var det!

Hvem som var med meg i drømmen, vet jeg ikke. Men jeg vet en som alltid er med, i livet, i døden, og etter døden.

Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive, synes jeg at jeg kommer tilbake til det samme: Jesus er alltid med. Jeg gjentar det sikkert til kjedsommelighet. Men jeg blir igjen og igjen minnet om at det er sant. Hvis du vil ha Jesus i livet ditt, vil han også være der.

Han etterlater deg ikke i det golde landskapet eller i den ensomme angsten. Han følger deg gjennom den kalde fortvilelsen. Og han er der når den første, skinnende sitronsommerfuglen streifer deg med pust av håp. Hans rike skal være uten ende.

"Og det var sommer, varm, velsignet sommer." (Siste linje i "Snedronningen")

Påsken hos Paulus

Påsken var en jødisk høytid fra begynnelsen av. Måltidet som hørte til festen, var lam, som ble spist med bitre urter og usyret brød, og det ble drukket vin til. Mange andre enn meg kan mye mer om dette, men jeg vet iallefall at:

Pesach, også kalt jødisk påske, er den høytiden som regnes som den viktigste jødiske helligdagen. Ordet pesach betyr "å gå forbi" og henviser til at Gud "gikk forbi" husene til israelittene i Egypt da han drepte alle de førstefødte til egypterne. På befaling fra Gud strøk israelittene noe av blodet fra påskelammet over dørene sine, og dødsengelen gikk forbi. Så når jødene feiret påske, mintes de hvordan Gud frigjorde dem fra slaveriet i Egypt og førte dem ut, ledet av Moses.

Vår kristne påske har et ganske annet innhold, men også det handler om offer og utfrielse. I Jerusalem, i den påsken som ble Jesu siste her på jorda, ble grunnlaget lagt for Paulus sin gjerning som apostel og misjonær. Uten påskens hendelser hadde kristendommen vært meningsløs. Paulus startet som forfølger av de første kristne, men ble som kjent omvendt. I brevene hans i NT ser vi hvordan han arbeider utrettelig for å utbre evangeliet, og hvor uendelig mye han bryr seg om menighetene som blir plantet rundt omkring. Han slår seg ikke til ro med at han iallefall er frelst selv, langt ifra, han jobber for at alle skal bli det.

Gang på gang kommer han tilbake til korset, hvor Jesus led en stedfortredende død for menneskehetens synd og skyld. I Guds kraft ble Jesus reist opp fra de døde. Han viste seg for disiplene og for kvinnene som fulgte dem. Etter førti dager for han opp til Himmelen og sitter ved Guds, vår Fars høyre hånd. Og han har gitt oss barnekår og arverett, slik at vi skal få være der han er. Dette var vanskelig å svelge for både jøder og hedninger, så jeg tror ikke Paulus hadde noen lett oppgave. Men den Hellige ånd var med, og gjorde at kristendommen spredte seg over store områder til tross for sterk forfølgelse. Det er litt av et mirakel!

Det er det samme mirakelet som fortsetter å skje også i dag, når for eksempel en ateist, en med en annen tro eller en som har mistet troen sin, vender om til Jesus og lar ham bli Herre i livene sine. Når jeg tenker på slike omvendelser, tenker jeg på frihet - den kristne troen setter folk fri. Jesus setter folk fri. Det er fantastisk.

Her en dag kom jeg over noe Paulus skriver i 2. Korinterbrev. Slik jeg leser det, forteller han om hva påskens hendelser innebærer for oss som tror - og det er ikke lite:

For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp sammen med ham og føre oss fram sammen med dere. Men alt skjer for deres skyld, for at nåden skal bli stor og få takken til å stige fra så mange flere – til Guds ære.

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig. (2. Kor. 4, 14-18)

Dette er ord å ta med seg videre. Ord å huske når kristen tro blir latterliggjort eller motarbeidet. Det synlige tar slutt, det usynlige er evig. Gud fornyer vårt indre menneske dag for dag mens vi lever her på jorda. Troen løfter livet opp til en annen dimensjon. Han som reiste opp Jesus, skal også reise oss opp etter døden.

En dag til slutt skjer den endelige fornyelsen. Foran Guds trone skal alle bøye kne. Der i hans hellige nærvær hører vi hjemme, for Jesu Kristi skyld som har kjøpt oss fri. Påskelyset skinner i all evighet.

En morgensalme

Salme 800 i Norsk Salmebok 2013. Tekst: Sophie Bonnevie 1915. Melodi: Melchior Vulpius 1609.

Når dagen atter sender

sitt lysvell over jord,

vi rekker våre hender

mot deg, vår konge stor.

Hjelp oss i dag å vandre

på sannhets faste vei,

hjelp oss å glede andre

med hjertet vendt mot deg!

Det går an å ta frem salmeboka for å gå på oppdagelsesferd i den. En gammel dame jeg kjenner, gjør det. Hun bare blar seg frem til skjulte skatter. Nå og da faller blikket på en tekst som er så fin at den er verdt å stanse litt ved. Hun finner salmer hun ikke kjenner fra før, men har glede av å lese teksten og ta den innover seg. Inspirert av det, har det hendt at jeg har gjort det samme. Hun bruker ikke nettet, men jeg pleier å søke på melodien på YouTube, hvis jeg ikke kjenner den. Så synger jeg med en stemme som mest egner seg i enerom!

Noen ganger får jeg lyst til å lære en salme utenat, så jeg kan bruke den som en bønn. Jeg har nettopp, ganske tilfeldig, kommet over den salmen som er sitert øverst. Den er kort, og passer godt til å starte dagen med, synes jeg. Ja, det skulle ikke forundre meg om den til og med kan gjøre morgenen litt bedre. Jeg er ikke så glad i morgener bestandig. Noen ganger har jeg ikke lyst til å stå opp en gang. Men hvis jeg tenker på det herlige ordet lysvell, synes jeg at det letter lite grann. Den gode Gud som jeg tror på, han lar dagen sende sitt lysvell over jord. Det er en velsignelse i det vante, det opplagte, at døgnet skifter mellom mørke og lys, natt og dag. Er det ikke du som vekker oss til liv på ny så folket ditt kan glede seg i deg? (Salme 85,7) Lys og liv hører sammen. Vi kan tenke oss at hver morgen vekker Gud oss på ny, med sitt lys. Også om det er mørkt ute! Eller mørkt inne i oss.

Da blir vårt gjensvar å rekke hendene mot ham som er vår konge stor. Jeg synes Sophie Bonnevie sier det så enkelt og fint, hun bruker et trosspråk som passer for alle aldre. Og vår konge, vår Gud, han tar imot hendene vi rekker mot ham.

Hjelp oss i dag å vandre på sannhets faste vei, ber hun i det andre verset. Den bønnen er minst like aktuell i dag som i 1915. Sannheten er ikke noe som kan tilpasses vår individuelle smak. Den står fast. Vi kan ikke slipe vekk det anstøtelige ved den. Det vil alltid være et anstøt ved kristen tro, og det er ikke noen god ide å prøve å fjerne det. Selvfølgelig kan vi ikke forkynne slik de gjorde for 2000 år siden. Men budskapet er i sin kjerne uforanderlig. Hvem er vi til å tilsidesette det og lære andre det samme? Jesus Kristus er veien, sannheten og livet - hver eneste dag og til evig tid. Paulus sier til Korinterne at han ikke vil vite av noe annet hos dem enn Jesus Kristus og ham korsfestet. (1. Kor. 2, 2)

Hjelp oss å glede andre med hjertet vendt mot deg! Her kjenner jeg klangen fra det dobbelte kjærlighetsbudet - å elske Gud, og å elske vår neste som oss selv. Egentlig er det jo helt umulig, begge deler. Men med det vi har av kjærlighet, hvor sprukken og fattig den enn er, kalles vi til å gi videre det vi har fått. Vi kan glede andre på så mange måter, ofte helt praktiske. Tenk bare etter. Vi kan gi videre noe Gud minner oss på, selv om vi føler oss klønete og usikre. Det er bedre enn å ikke ha forsøkt.

Kanskje vi skal stole på at Gud hjelper oss i å glede andre, slik Sophie Bonnevie ber om i sin salme. Kjenner du en dragning til å gjøre noe godt mot en annen, gjerne noe helt konkret - så skal du ikke se bort ifra at det er Gud som drar deg. Han leder oss til de ferdiglagte gjerningene (Ef. 2, 10), av og til gjennom en hel rekke av tilsynelatende tilfeldigheter. Å hvile i det, kan kanskje bringe frem litt morgenglede også i vanskelige dager? Og gleden blir som kjent bare større av å deles.

Gudsmannen Moses sier i Sal. 90, 14:

Mett oss med din godhet

om morgenen

så vi kan juble og glede oss

alle våre dager.