"Da må du høre dem" (Salomos bønn)

Jeg lurer på hvordan Salomos tempel så ut. Det er beskrevet i detalj i 1. Kongebok, men om det var nøyaktig sånn, er ikke godt å vite. Det er visst ingen arkeologiske funn etter tempelet. Det må uansett ha vært et svært mektig syn. En beskrivelse som dette gir et visst inntrykk: "Alle veggene i huset, både innvendig og utvendig, prydet han med utskårne bilder av kjeruber, palmer og utsprungne blomster. Gulvet i huset dekket han med gull både inne og ute" (1. Kong. 6, 29-30) Og det fantes enormt med kunstferdig utstyr i bronse, sølv og gull.

Men var det for å prale med rikdommen sin at Salomo bygde et slikt tempel? Nei. Han fullførte det som var tanken og hensikten til hans far David, men som Gud hadde bestemt at sønnen hans skulle bygge. Og når Salomo ber sin bønn ved tempelvigslingen, kommer det tydelig frem hva som er det mest verdifulle med tempelet: Det er ikke sølv og gull, sedertre, sypresser og kostbar stein. Det er Guds nærvær. Salomo har bygd tempelet for at Gud skal bo i det. Det virker som han tenker helt konkret om det, samtidig som han sier: "Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!" (1. Kong. 8, 27).

Gud er mektig og allestedsnærværende, han er større enn vi kan fatte og kan ikke rommes i et hus bygd av menneskehender. Samtidig kan vi stole på at han er der med sitt nærvær. For Gud selv anerkjenner byggingen og innvielsen av tempelet. Forutsetningen er bare at folket holder seg til Gud og ikke dyrker andre guder og tilber dem. (9,6-7)

Slik er også kirkene våre Guds hus, steder til ære for Gud. Steder hvor vi gjør rett i å komme sammen for å feire gudstjeneste. Kanskje vi kan be som Salomo: "La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo." (8, 29)

Det som gjør størst inntrykk på meg i Salomos bønn, er det gjentagende: "Da må du høre dem". Det er folket sitt han ber for. Det er dem som ligger ham på hjertet. Han ber fordi han vet de kommer til å synde, og når de så vender om, sier han til Gud at: "da må du høre det i himmelen og tilgi ditt folk Israel den synden de har gjort." (8, 34). Han ber for dem på forhånd, for en rekke situasjoner: Når de blir slått av fienden, når himmelen lukkes så det ikke kommer regn, når det blir hungersnød og pest, når de drar ut i krig mot fienden, når folket synder mot Herren. Han bærer dem frem i en inderlig bønn om at Gud må høre dem når de vender om og roper til ham. "Da må du i himmelen høre deres bønner og påkallelser og hjelpe dem til deres rett." (8, 45).  

Han ber ikke bare for sitt eget folk, for han vet at: "Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld. For de skal få høre om ditt store navn, din sterke hånd og din utstrakte arm. Når de så kommer og ber, vendt mot dette huset, da må du høre dem i himmelen der du troner og gjøre alt det de roper til deg om!" (8, 41-43).

Jeg satt en gang i en begravelse og kom til å tenke på Salomos bønn. For jeg tenkte at kanskje det er noen her som ber sin første bønn, eller en av sine sjeldne bønner. Som sender sine hjertesukk oppover til Gud, og leter etter en åpning av lys i mørket. Jeg vil tro det er mange som til vanlig ikke har noe bevisst eller aktivt forhold til Gud. Men i en krise, når sorg eller annen dyp smerte rammer, da vil noen vende seg til Gud i sin avmakt og fortvilelse. Så jeg får lyst til å si som en forlengelse av Salomos bønn: Gud, hør dem som ber sjeldent, eller som ber sin første bønn. Vær deres Gud, vær endemålet for deres lengsel. 

Salomo står på en måte som mellommann mellom Gud og folket når han legger dem frem i bønn. Det peker fremover mot Jesus, den endelige mellommannen. (Hebr. 9, 15, 1. Tim. 2, 5) Jesus ber for oss i Himmelen (Hebr. 7, 25). Men også vi kan be for hverandre, legge andres nød frem for Herren og be om at han må bønnhøre alle som vender seg til ham med et oppriktig hjerte. Vi kan lære noe av sinnelaget bak Salomos bønn, omsorgen for folkets nød og frelse. I bønnen ser vi også kjærlighet, tillit til, og tilbedelse av den hellige Gud.

Salomo med sin rikdom og makt er vel ikke den letteste personen i Bibelen å identifisere seg med. Men vi kan låne ord fra bønnen hans og på vår måte, i vår egen tid, og med det lille vi kan få til, være med på å bygge noe som er skjult for øynene våre, men som skal stå til evig tid: Guds rike.

Fra oldefars dagbok (II) - Tro og kirkeliv 1888-89

Oldefar Nils Olaus gir gjennom dagboka si et innblikk i datidas gudstjeneste- og kirkeliv som er spennende for meg å lese. Dessuten gir han også trosvitnesbyrd gjennom det han skriver. Jeg skjønner at den kristne troen var en levende del av ham, det bærende elementet i livet. Søndag var kirkedag for ham, som den naturligste ting av verden. Sånn tror jeg det var for veldig mange den gangen. Gudstjenestene trengte ikke å "konkurrere" med tusen andre aktiviteter, som i dag, og det kunne dessuten bli lagt merke til om man uteble. Kirkebakken var også et viktig møtested for folk. Likevel var ikke kirka alltid full den gangen heller:

20. mai 1888, 1. Pinsedag: "I dag var Frolandskirken igjen fyldt til trængsel, - noget som kun hænder paa de store høitidsdage og ved konfirmasjon."

Men så risikerte man også å sitte lenge i benken når man først var der: 17. juni 1888: "Saa mange alterfolk som i dag er det sjeldent i Froland kirke - 13 ganger om alteret. - Gudstjenesten varede ialt over 5 timer." Tenk - 13 ringer rundt alteret med nattverdsgjester - i seg selv imponerende. Men at gudstjenesten kunne vare så lenge er nesten avskrekkende. Tenk om vi hadde gjort det sånn i dag! Jeg vet ikke om folk ville ha kommet igjen, om de hadde visst at de risikerte å bli sittende så lenge. Forresten satt ikke folk alltid i ro under gudstjenesten heller:

17. nov. 1889: "Presten revsede idag menigheden igjen for dens ringe deltagelse i sangen og svarene, og for at saa mange gaar og kommer under tjenesten og prækenen. Under bønnen burde ingen komme ind eller være urolig." Også i våre dager kan nok mange prester føle på mild frustrasjon over manglende menighetsdeltagelse i liturgi og salmesang - men jeg tror ikke noen ville ha våget seg på å refse menigheten for det... Tanken på hvordan folk ville reagert på det er ganske festlig... Den andre situasjonen er nok mer fremmed for oss: At folk går og kommer underveis i gudstjenesten. Forståelig at det kunne være forstyrrende. Men på den annen side; forståelig at folk gjorde det, hvis en gudstjeneste kunne ta flere timer. (Jeg vet ikke hva som var normallengden, men den var nok lengre enn vår tids gudstjenester).

En jul snør veiene igjen for de kirkesøkende. Søndag før jul i 1888, som faller på den 23. des., er det vind og snødrev, og han skriver "... der kunde dog vistnok kommet flere til kirken, hvis den rette lyst havde været der. To kvinder paa kvindesiden nede i kirken og 4-5 på koret, ca 50 mennesker ialt." Det må bety at av disse 50, var bare 6-7 kvinner. Pussig. Uansett høres det ikke ut som et dårlig besøkstall rett før jul. Men Nils Olaus syntes nok flere av sambygdingene kunne tatt veien. Seinere den jula blir det vanskelig av gode grunner: "Jo, det ble juleveir, sne har det lagt ned slige masser, at Kittel, Knut og Anders maatte ud med 3 hester og brøyte, medens Joel og jeg maatte "maake veier" til stolpehus og fjøs..."

Det blir ikke brøytet ferdig til kirketid. Savnet av en kristen høytidsfeiring slik han er vant med, kommer frem i det han skriver: "Forunderligt, at man i dette hus, der i religiøs henseende vil regnes for et mønsterhus, ikke holder husandagt, naar man er hjemme fra kirken. Jeg tror det er den første jul, at jeg ikke har hørt juleevangeliet sammen med andre." Og 26. des. er det likedan: "Ogsaa i dag avstængt fra kirken, det blev jul som jeg vil komme til at mindes."

Men omsider, den 30. des. åpner muligheten seg igjen, og han skriver: "Saa kom jeg da til kirken i julen lel, men faa folk var der..." Endelig ble kirke-lengselen oppfylt. I seg selv et vakkert vitnesbyrd, å hige etter å komme til gudstjeneste og høre Herrens ord.

Han viser også interesse for religiøs litteratur: "Jeg vilde ønske her var mange af den slags bøger; paa religiøs grund; thi religionen og kristendommen er hvad vi tilsidst maa søge hjælp i, naar vi forgjæves har søgt at mætte og stille vore længsler i alt hvad verden kan byde." (16. mars 1889, en kommentar til boka Dæmring og Dag.)

Flere steder i dagboka gjengir han litt av hva presten Asperheim har snakket om i prekenen. Det er tydelig at han akter presten høyt og verdsetter forkynnelsen hans. De har nok også noe sosial omgang utenom kirkelivet. Men han vil helst ikke høre presten snakke politikk. Han refererer et sted til en samtale (mellom flere) : "Selvfølgelig valgte jeg at tie fuldstændig, jeg skal ikke nævne politik i samtale med presten, og jeg vilde helst ikke høre ham tale politik, thi det forstyrrer det gode, jeg har av hans prædikener." (30. jan. 1889) Det de snakket om var blant annet alminnelig stemmerett. Et annet sted skriver han at han er for alminnelig stemmerett for både menn og kvinner, og blir med det synspunktet betraktet som radikal.

Samme dag kommer han også med en betraktning rundt de unges nattverdssøkning, som han synes er lav. (Det er tydelig at han med sine 29 år ikke regner seg som blant de unge): "Det er en sørgelig kjendsgjerning at flere og flere unge holde sig borte fra natveren...." Han har også en betraktning over hvorfor de uteblir: "... hvis de blev borte fordi de ikke turde, altsaa af hellig ærbødighed for sakramentet, saa burde vi glæde os derved, endskjønt de da ogsaa hellere burde gaa til Guds bord, men desværre, de fleste bliver borte av foragt for sakramentet og spotte derover". 

Nils Olaus er ikke bare kirkegjenger i Froland kirke. Når det holdes Indremisjonsfest i byen (Arendal), tar han også veien dit. Riktignok vet han ikke helt hvor festen skal holdes, og får likegodt med seg metodistenes møte som holdes ved "vannbasinet". Etterhvert møter han andre frolendinger, men festen er slutt for den dagen, og han har fått losji i "Henrichsens tarvelige og dog kostbare hotel." Det var fullt de fleste steder - "Hotellerne var overfylte og alt brød opspist". Dagen etter er det flere talere, hvorav han velger å høre de to første på formiddagen, og flere på ettermiddagen. (Man måtte ha god "møtekondisjon" før i tida også, skjønner jeg). Frolands egen prest, Asperheim, er en av talerne. Det er imponerende mange tilhørere: "En ualmindelig stor mængde mennesker - 3 a 4 tusinde." Og legg merke til denne kommentaren: "I byen var en hel del som feirede festen paa sin egen maade ved ølflasker og snapser." (25. juni 1889). Litt av en kombinasjon - indremisjonsfest og fyll!

I august samme år er det enda en kirkelig begivenhet, og den foregår i Froland, hvor folket samles rundt "talertribunen i holtet". Presten og flere andre holder taler, og også denne "møteserien" går over to dager. En utrolig mengde mennesker etter min målestokk har møtt opp, og skal bespises: "Kaffe og smørbrød indtoges paa prestens laave - ca 800 mennesker blev vel beværtede der. (Presten skar op ost og fruen med 9-10 piger vartede op.)" Interessant i seg selv at presten står og gjør noe som har med mat å gjøre, som vanligvis er kvinnearbeid. Neste morgen er Nils Olaus på plass igjen: "Bøen og jeg havde en lang gemytlig konferance i sakristiet om morgenen - om orgelspil m.m." Men noen av sambygdingene hans underholder seg med flytende festligheter: "Endel uopdragne unge mennesker havde stærke drikke med og ved flaskeskrammel var de nærved at forstyrre mødet". (21. aug. 1889)

I tillegg til disse kirkelivs-glimtene, verdsetter jeg også vitnesbyrdet om en personlig tro og tillit til sin Frelser og Herre, som kommer frem i det han skriver. Som når han 16. feb. 1889 ser tilbake på de siste åtte årene som skolelærer i sin nye hjembygd, og tenker på hva som vil skje i de neste årene: "Hvem ved, hvad der vil hændes mig i de neste åtte aar, og hvor mon jeg befinder meg henne efter den tids forløb, om jeg er i live? Det ved kun du, Herre, som holder min skjæbne i din haand, du, for hvem fortid og fremtid er som en opslaaet bog, og til din trofaste Faderomsorg vil jeg trygt anbetro mig."

Fra oldefars dagbok (I) - den selvlærte organisten

Nils Olaus Hole - min farfars far - født i 1860, kom fra gården Hole i Arna utenfor Bergen. Han kom til Froland i Aust-Agder som 21-åring og nyutdannet lærer, og der slo han seg ned for resten av livet. I tillegg til å være lærer, jobbet han på gårdene om sommeren, for å hjelpe til og for å tjene litt penger. Skoleåret var jo kort - bare 30 uker med undervisning, fordelt på forskjellige kretser i bygda som han flyttet mellom. I tillegg ble han etterhvert organist, selvlært sådan, i Froland kirke. Han var også revisor i Froland sparebank og i Handelsforeningen, han hjalp mange sambygdinger med regnskapene, han hadde kommunale tillitsverv som overformynder og formann i fattigkassa. 

Dessuten var han jurymedlem. Rett før han giftet seg, som 30-åring, kjøpte han seg sin egen gård og var da gårdbruker og nybrottsmann der, i tillegg til alt annet.
Hvordan fikk han tida til å strekke til? I dagboka hans går det frem at han til og med har fritid (han er ennå ugift), noe han ofte tilbringer i sosial kontakt med frolendingene, men også gjerne for seg selv, med blant annet følgende sysler: "Jeg spiller, læser, skriver, digter til min kalender, og klipper ud føljetoner av Verdens Gang". (2. mars 1889). Han abonnerte på VG, pluss et par tidsskrifter. Han røkte pipe og var måteholdsmann, ikke avholdsmann: "I dag har jeg skrevet ud auktionssedlerne og ellers intet videre bestilt end spise, drikke øl og røge tobak." (29. des. 1888) Oldefar ble 92 år.

Oldefar var en trofast kirkegjenger, lenge før han ble organist. Han bisto også med å synge i begravelser. Det tror jeg ikke han fikk noe for, men gjorde som en tjeneste når han ble spurt. Fra dagboka (14. juni 1888):".... han ba mig komme "til likfærds og synge for liget" mandag. Jeg lovede det, til likfærds reiser jeg bestandig, naar jeg blir buden. Det ville ellers se ut, som om jeg ikke vilde vise de levende en tjeneste og den døde en ære. Naar jeg kan slippe, følger jeg bare til graven, men ofte maa jeg være med til gravøllet er slut."

Han trådte til som vikariende kirkesanger når det trengtes: "Presten anmodede mig om at bistaa ved sangen næste søndag og om muligt bringe skolebørn med". (11. aug. 1889). Han hadde sikkert en god sangstemme fra naturens side (synd jeg ikke har arvet noe der). Men orgelspillingen, hvor kommer den inn i bildet - han hadde jo aldri lært det noe sted?

Det kommer frem i dagboka at på andres anmodning, kjøper han seg et lite orgel for å lære seg å spille på det, siden organistposten i Froland kommer til å bli ledig. Han skriver: "Jeg vil følge raadet, dog ikke i den tanke, at blive organist med Froland kirke." I juli 1889 ankommer orgelet fra Malling, og han får det fraktet med hest og kjerre til skolehuset. Når to stemmer ikke vil lyde, er han ikke rådløs. Han åpner det selv og får det i full vigør igjen - "en bitte liten træflis var kommen i stemmeridsene og hindrede fjeren i at gjøre tjeneste." Fra første stund øver han jevnt og trutt. "Jeg spiller hver aften og hvert frikvarter", skriver han i oktober. I november ber presten Asperheim ham om å begynne orgelspillingen i kirken til julen. "Jeg svarte fremdeles undvigende", skriver han. Han følte seg nok ikke klar. Rundt ham ventes det tydeligvis på at han skal bli det. Han gjengir en som har fortalt at presten har sagt: "Naar Hole faar øvet sig lidt mere, vil han, der er saa flittig kirkegjænger nok spille for en billig betaling." Oldefar føyer tørt til: "Kan nok være".

Innen påske neste år har han tydeligvis begynt sin organistgjerning. Påskeaften 1890 skriver han: "... og i dag "fighter" jeg med paaskesalmerne. (.....) Det kommer selvfølgelig til at gaa rivende galt, paa grund af min nervøsitet. Igaar gik det bra." I går - det må bety at han har spilt langfredag, og det gikk altså bra. Men likevel har han ikke noen tro på at det dermed går bra neste gang. Hvordan gikk det så? "Påskedag mange folk med kirken i deiligt solskinsvaarveir, jeg spilte ret." 'Jeg spilte rett' - det var da enda godt! Han var nok ikke fri for prestasjonsangst. Et annet sted gjengir han fine tilbakemeldinger han har fått, så jeg vil tro han var riktig flink.

Fiolin spilte han også: "Da jeg ikke har mit orgel her, maa jeg drive tiden med fiolinen." (3. nov. 1890).

Noen steder skriver han også dikt i dagboka - her en allmennmenneskelig erkjennelse, som samtidig forteller noe ekte om han selv, tror jeg:

"På tidens rullende bølge - Glide vi langsomt afsted,
Stundom i jublende følge - Stundom af livet kjed,
Stundom vor sjæl sig hæver - Freidig til himmelen op -
Stundom i angst vi bæver - For tvilenes mægtige trop."
(14. juni 1888)

Sølvmynten som ble funnet igjen

Har du noen gang opplevd å lete etter noe som du vet er i huset - men du husker ikke hvor du har lagt det? Hvor i all verden kan det være...? Du gjennomgår skuffer og skap, alle mulige og umulige steder. Du finner sikkert andre ting som du ikke ante at du hadde. Du blir minnet på mye rart du kunne ha ryddet opp i og kastet. Men du fortsetter å lete etter den gjenstanden du har mistet. Den kan jo ikke ha kommet seg ut av huset på egenhånd.

I våre dager har vi så mange ting, og så utrolig mange steder vi kan ha lagt dem. Det så nok ganske annerledes ut i husene til folk i Israel på Jesu tid. Jeg forestiller meg at det var lettere å ha oversikt over hva man hadde, og hvor det kunne befinne seg. Uansett gikk det nok an å rote bort eller miste noe da også. Jesus forteller lignelser som er beregnet på tilhørerne han har foran seg, så jeg tror mange av kvinnene kjenner seg igjen når Jesus sier: 
  

"Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet.’På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.» (Luk. 15, 8-10)   

 

Han har akkurat fortalt om sauen som ble funnet igjen. Om gjeteren som forlater de 99 sauene for å lete etter den ene som har kommet bort. Og bakgrunnen for at han forteller disse lignelsene, er at fariseerne og de skriftlærde murrer og klager over at Jesus tar imot syndere og spiser sammen med dem. (Luk. 15, 1-2) Nå viser han dem at Gud leter etter bortkomne mennesker, etter syndere, etter folk som faller utenfor, etter dem som mange ikke vil ha noe med å gjøre. Det er forunderlig å tenke på at den som tilhøreren skal kjenne seg igjen i, er Gud selv. Jesus viser oss at akkurat som vi leter etter noe som er dyrebart for oss, og ikke gir oss før vi finner det, slik leter også Gud - og det er oss mennesker han søker. Jesus gir oss både et mannlig og et kvinnelig bilde på Gud. Det passer med andre bilder av Gud som vi kan finne hos f.eks. Jesaja, hvor han sier: "Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg." (Jes. 49, 15).

Gud er som en mor og far for oss - bare i en fullkommen utgave, som ikke går an å sammenligne med våre jordiske foreldre. I lignelsen får vi øye på at vi er Guds eiendom, en eiendom han holder uendelig høyt. Vi er bundet til Gud med usynlige bånd. Og når han finner oss - når vi lar oss finne - da blir han glad, og den gleden deles i himmelen. For himmelen er ikke tom. Der er det engler og hellige, de som har gått trosveien før oss. Tenk at de gleder seg over hver synder som vender om! Engler som gleder seg forteller meg at englene har medfølelse med oss mennesker. Det betyr noe for meg å tenke på det, selv om jeg ikke kan merke englenes nærvær. Det er godt å vite at det er noen som følger oss der oppe, og som vil at vi skal holde oss nær til Gud. 

Men hvis vi ikke innser at vi trenger Gud, hvis vi ikke skjønner at det er under hans vinger vi skal være - hvordan kan han da hjelpe oss? For vi har fri vilje, og det innebærer også at vi kan gå bort fra hans åsyn, og da vil vi ikke bli funnet før vi eventuelt vender om.

Jeg tror også at det går an å bli funnet uten at vi skjønner selv at vi har ropt på Gud. Vi synes kanskje at vi har stelt oss så dumt at det ikke er håp for oss. Det er ikke noen vits i å prøve å rope på Gud, tenker vi. Han hører sikkert ikke. Vi tror han har glemt oss. Og vi regner ikke med ham. Men hele vårt indre, med alt vondt som har skjedd i livet, og alt vondt vi har gjort, lengter etter å bli reparert hos Gud. Da kan det hende vi ligger der, som en stum sølvmynt i støvet. En gang skinte vi og var til nytte. En gang var vi nok i Guds hender. Men nå er vi bortglemt, satt ut av spill, skjult i mørke. 

Så skjer det noe som overgår hva vi kan håpe på eller forvente. For noen er det som en langsom forvandling, for andre noe brått: Inn kommer et lys, en feiekost finner oss. Vi er truffet i hjertet av noe som er større enn vi fatter. Vi blir tatt opp i Guds hender - til stor glede! Dette er den Gud som Jesus forteller om. Dette er den Gud som sendte Jesus, vår redning og frelser, for å vise oss veien hjem. Dette er den Gud som kaller sammen engler og hellige i himmelen og sier: "Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det mennesket jeg hadde mistet."