Være stille

Det finnes mange gode løftesord i Bibelen. De er skrevet i en helt annen tid, en helt annen kultur, og de er ikke adressert verken til meg eller deg. Likevel kan vi få lov til å gripe dem, med begge hender. Jesus er selve oppfyllelsen av Guds løfter, og vi kan se løftene gjennom Jesu fullbrakte frelsesverk.

Bibelordene er som lykter langs veien. Det er ikke nok å vite at lykta er der. Jeg må løfte den opp - lese eller høre ordet for at lykta skal tennes. Lyktene lyser opp livsveien - himmelveien, og gir trøst og styrke. Som et stillhetssøkende menneske er jeg glad i ord som jeg virkelig kan hvile i, og et av disse er ordet som Herren talte til Israelsfolket gjennom Moses: "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille." (2. Mos. 14) 

Stillhet er for meg en kilde til å hente seg inn og samle nye krefter. Andre kan oppleve det motsatt. De får energi av å være sammen med andre, og blir rastløse når de er alene, eller når det skjer for lite rundt dem. Jeg har alltid oppsøkt stillheten og det å være alene. Også i gudsforholdet mitt trenger jeg å være i "lønnkammeret".

Jeg liker tanken på at det er Herren som skal stride for oss. Jeg vil så inderlig gjerne stole på det. Det man selv har av "våpen" er gjerne utilstrekkelig uansett.

Israelsfolket fikk kjenne på det. Endelig har de fått lov til å dra opp fra Egypt. Men farao har kommet på andre tanker. Han angrer på at han lot dem dra fra slavearbeidet, og setter etter dem med en stor hær, vogner og hester. Israelittene blir livredde når de oppdager at egypterne kommer etter dem, og roper til Moses: "Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen." (2. Mos. 14, 11-13).

I redselen for å miste livet, bebreider de Moses for å ha ført dem ut. De skjønner at de har ingenting å stille opp med. Det ville ikke nytte å stride. Men Moses setter nytt mot i dem. "Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!"

Om de straks stolte på det, vet vi ikke. Men dette folket opplevde at Herren fulgte dem i en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten. Han viste virkelig vei, helt konkret. Kunne de da tvile på at han ville hjelpe dem i denne nøden? Kanskje det er en menneskelig refleks å ville handle, gjøre noe, redde seg ut av katastrofen selv. Men de får beskjed om at "Herren skal stride for dere, og dere skal være stille".

Det betydde ikke at de skulle være passive, sette seg ned og vente på å bli innhentet av egypterne. Nei, de skulle bruke beina og gå, men det var også alt de behøvde. Gud gjorde det slik at en sky kom imellom egypternes leir og israelittens leir, så de kom ikke inn på hverandre. Og han drev havet bort for dem, det ble kløvd i to, så de fikk gå tørrskodd igjennom på bunnen.

Tenk å gå igjennom havet på den måten, med vannet som står som en mur på hver side. Det må jo ha vært skremmende. Kanskje småbarna skrek. Kanskje de voksne prøvde å holde sin egen redsel i sjakk. Kanskje de ba mens de gikk, eller sang. At de alle fikk gå velberget igjennom, handlet ikke om hvordan den enkelte taklet det følelsesmessig. De måtte ikke være flinke og trossterke for å bli berget. De måtte bare gå. Eller, kanskje noen av dem ble båret av andre, for den saks skyld. De trengte ikke å stride. De kunne faktisk bare være stille og gå den veien som Gud åpnet for dem. Den helt umulige veien, gjennom sjøen, den åpnet Gud og gjorde tørr.

Slikt får vi ikke oppleve i våre liv. Det hadde vært noe; om Gud hadde åpnet fysiske fluktruter for alle de utallige kristne som har vært eller er på flukt, og skjult dem for fienden. Men noen har likevel gjort erfaringer om at de har blitt berget ut av farlige situasjoner på nærmest overnaturlig vis. Mens andre har gått i døden. Det kan virke vilkårlig. Det er ikke for oss å forstå. Jeg tror Gud følger alle sine på livsveien. Hvorfor noen blir reddet fra en for tidlig død, mens andre ikke, vet jeg ikke.

Èn ting vet jeg: Om vi tar vår tilflukt til Gud, er vi ikke alene i striden noen gang. Kanskje vi blir redde, legger planer som ikke vil føre frem, bruker energi på kaostanker. Tenk om vi heller kunne minne oss selv på at alt det vi tenker på, ligger i Herrens hender. Ikke at vi skal sette oss ned og ikke røre oss. Vi må nok fortsette å gå på livsveien. Men vi skal la tankene falle til ro og stemmene inne i oss forstumme. For Herren strider, han vet veien ut. I tillit til det, kan vi endelig bli stille og hente nye krefter. Når vi har gitt opp vår egen kaving, får vi erfare at det også stemmer, det Herren sier gjennom profeten Jesaja: "I stillhet og tillit skal deres styrke være." (Jes. 30, 15)

Og han sier: "Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd." (Jes. 41, 10)

Salme 23, v. 5-6

I de to siste versene av salme 23 blir hyrdebildet skiftet ut med bildet av en god vert, eller velgjører. ”Du dekker bord for meg like foran mine fiender.” Ordene vitner om triumf, men ikke en ondsinnet triumf. Som konge har David et ydmykt forhold til Gud, han legger livet sitt i Guds hender og gir Gud all ære for seier og fremgang. Han har motstandere og fiender, og i noen av salmene kan vi se hvordan David klager sin nød til Herren. Men i denne salmen flyter han over av glede og takk. ”Du salver mitt hode med olje”, sier han. Salving med olivenolje var et middel til kroppspleie i et tørt klima, det hørte særlig med til fest, og i det religiøse livet var det en innvielseshandling.

At David ble konge, var etter Guds plan og vilje, og han har en helt spesiell ”salvelse”.  Som konge hersker han over folket, og samtidig er han en tydelig Herrens tjener. Han bøyer seg for Herren, i fall og i seier. Og derfor opplever han at Herren holder sin hånd over hans liv og gjerning. Motgang og prøvelser blir ikke visket ut, men han blir bevart igjennom dem.

Gud er den som sørger for oss, i en verden som ofte står de troende i mot. ”Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde”, skriver Johannes i 1. Joh. 5, 19. Denne kontrasten mellom de kristne og verden, er kanskje ikke lett å formidle i dag. Det er ikke så populært å legge vekt på denne adskillelsen siden det er mer bekvemt å bare gli inn og nedtone alle forskjeller og alt som kan være anstøtelig for den ikke-kristne.

På slutten av Johannesevangeliet får vi lese om hvordan Jesus, etter sin død og oppstandelse, møter disiplene på stranda med fisk og brød på glørne. På hans ord kaster de garnet ut etter en natt uten fangst, og de opplever at garnet fylles til randen, de klarer ikke dra det opp. Davids salme peker frem mot Jesus som dekker bord og metter sine etterfølgere. Han er vår himmelske konge, som vi en gang skal få sitte til bords sammen med i hans rike.

”Mitt beger renner over”. Så takknemlig er David i sitt hjerte, at også takken renner over og munner ut i en salme. Gud er den som fyller våre tomme begre, og han fyller dem med sin Ånd. Det kreves ikke noe mer enn at vi rekker frem begeret vårt tomt, slik at det er plass til Guds gave. Hvis vi tviholder på vår egen fortreffelighet, vårt eget strev, ikke vil erkjenne våre synder eller tilgi andre, gir vi ikke Gud plass til å fylle oss.

”Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.” En gang sier Jesus som 12-åring i tempelet: ”Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?” Dette ordet ”må” som er brukt, uttrykker en guddommelig nødvendighet. Jesus MÅ være i sin fars hus. Fra en side sett er tempelet, og siden kirkene, bare hus bygget av menneskehender. Men det er etter Guds vilje at vi samles og ærer hans navn, og vi får lov å være trygge på at han er iblant oss, at han tar i mot vår søken og vår tilbedelse. Og at han er i sitt Ord og i sakramentene.

Det betyr ikke at vi må flytte inn i kirkene! Når David vil bo i Herrens hus, forteller det om at han vil være under Herrens vinger hele livet. Han vil søke Herrens råd, han vil hvile i nærværet til den Gud han har gitt seg selv til. Å på denne måten gi opp seg selv, det er nøkkelen til en glede som varer livet ut.

Godhet og miskunn skal følge meg, eller ”etterjage” meg, som det sto i 1930-oversettelsen, alle mine dager. Denne nåden består i å aldri være forlatt. Gud søker etter oss med sin kjærlighet. ”Din høyre hånd holder meg fast.” (Salme 139, 10).  Og Jesus, vår frelser og Davids frelser, bekrefter i Joh. 10, 28 at han passer på sine: ”De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.”

Min Kristus, mitt skjold, min frelser

Denne bønnen er hentet fra ”Din rytme Din bønn” (Ray Simpson, keltiske bønner fra Lindisfarne).

Min Kristus,

mitt skjold,

min frelser,

hver dag, hver natt,

i lys, i mørke,

min skatt,

min kjære,

mitt evige hjem.

Det er en bønn som bare består av benevnelser. Det er en påkallelsesbønn, og en påminnelsesbønn. Jeg kaller på Jesus Kristus, min frelser. Jeg minner meg selv på at jeg tror på og tilhører ham, og kan gå til ham med alt i bønn – enten jeg har ord på det eller ikke.

Å tilhøre Kristus, gir meg ikke bare plassen til tjeneren som tilhører herren sin. Det gir meg også plassen til barnet som tilhører hjemmet sitt og foreldrene sine. For med Jesus og hans forsoningsverk, hans død på korset og hans oppstandelse, så har vi fått barnekår hos Gud. Han har stilt oss under samme kår som seg selv. Derfor kan vi feire og glede oss med Kristus, men også stride i verden, arbeide med Kristus. Vi kan tjene med ham som forbilde.

Gud som skjold – det er et bilde som er mye brukt i Bibelen. Det går igjen mange steder i Salmenes bok, for eksempel i Salme 115, vers 11: ”Stol på Herren, dere som frykter ham! Han er deres hjelp og skjold.” I det nye testamentet er ordet skjold bare brukt ett sted. Det er i et utrolig vakkert bilde, i Paulus brev til Efeserne: ”Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler.” (Ef. 6, 16)

I alt som skjer oss - i lys og mørke, natt og dag, er vi sett i himmelen. Den skatten vi har i troen på Jesus Kristus, er så stor. Det er himmelriket som venter på oss. Som i Jesu lignelse om skatten i åkeren og den sjeldne og kostbare perlen, er det verd å selge alt man eier for å vinne den. (Matt. 13)

Bønnens siste ord er ”mitt hjem”. Kristus er mitt hjem langt der fremme, og målet for all vandringen her nede. Samtidig er han mitt hjem her og nå. I bønnen, i det fortrolige samfunnet med den hellige, treenige Gud, får jeg være hjemme – i hver ny dag som åpner seg.

Min Herre og min Gud! (Joh. 20, 24-29)

Det må ha vært litt av en opplevelse da Jesus viste seg for disiplene første gang etter oppstandelsen. Av frykt hadde de stengt dørene der de var samlet. Plutselig sto Jesus midt iblant dem. De fikk bekreftelsen på at hun snakket sant, Maria, som hadde kommet løpende til dem med det gode budskapet - "Jeg har sett Herren!"

Men èn var ikke der - Tomas. Han kan bare lytte til det de andre strømmer over av. Når han sier at han ikke kan tro før han selv har sett og lagt hendene på naglemerkene og i såret, er det kanskje ikke i sta trass eller mistillit til vennene sine. Han er nok usikker og i villrede. Kan hende er han veldig skuffa over at han ikke fikk oppleve det samme som de andre disiplene. Og på det tidspunktet vet de ikke at de skal få se Jesus flere ganger, før han farer opp til himmelen.

Tomas er utenfor, for han var ikke der da det skjedde. Jeg tror ikke Tomas' fravær var tilfeldig. For når han tviler, gjør han det på vegne av alle dem som skulle komme etter - alle Jesu etterfølgere, som ikke fikk se og høre og kjenne med hendene. Tomas tviler på vegne av alle oss. Skepsisen hans er ikke usunn. Han vil gjerne ha konkrete og håndfaste bevis. Det er helt forståelig. Han blir talerøret for alle de som ikke uten videre sluker det andre har fortalt. Vi får stille oss ved siden av Tomas. Vi kan kjenne gispet som går igjennom ham når Jesus igjen kommer til dem mens dørene er lukket, og hilser dem med fred. Jesu oppmerksomhet retter seg mot Tomas, og han får sine bevis. Det som skjer, både ser, hører og føler han. Vær ikke vantro, men troende, sier Jesus. Nå er ikke Tomas utenfor lenger. Min Herre og min Gud! Utbryter han. Ordene uttrykker at han er helt overvelda, og jeg tipper, inderlig glad. Jesus lever. Han er oppstanden, og han har ikke forlatt dem.

Kanskje har du i troslivet ditt kjent en lignende følelse av overveldelse. Det kan være et bønnesvar. Det kan være at du slår opp i Bibelen, eller trekker et mannakorn, et bibelvers, som treffer rett inn i den situasjonen du er i der og da. Det treffer med en sånn intensitet at du tenker "Min Herre og min Gud!"

Kanskje har du ikke sånne opplevelser, eller synes de kommer altfor sjelden. Det gjør ikke troen din mindre verdt. For troens blikk skal du rette mot den levende og oppstandne Jesus Kristus, og ikke på opplevelsene dine. I fortellingen er det som om Jesus ikke bare ser på Tomas, men over skulderen hans, der vi står.  Han rekker ordene helt ut til oss som lever her og nå, i det han sier: "Salige er de som ikke ser, og likevel tror."

Han som er vår Herre, priser oss altså salige. Det kan vi ha tillit til, og glede oss over all vår tid!