Den lille bønnen av Johannes Cassianus

Jeg fant den i Norsk bønnebok 2013. Den har overskriften ”Mitt daglige liv”, og lyder slik:

Å Gud,

vær du min kjærlighet,

mitt håp,

mitt arbeid, mitt strev.

La alle mine tanker og ord flyte fra deg.

La mitt daglige liv bli i deg,

og hvert åndedrag jeg tar,

være for deg.

Johannes Cassianus var en munk og diakon, og klostergrunnlegger, som levde fra år 360-435 e. Kr. Han er en helgen i den ortodokse kirke.  I skriftene hans finnes bl.a. en samling av ørkenfedrenes åndelige visdom.

Denne bønnen talte til hjertet mitt umiddelbart, og jeg likte at den er kort og lett å lære utenat. Bønnen åpner og slutter som et sukk, eller pust fra hjertet. Den minner meg også om at Gud kommer oss til hjelp i vår svakhet, helt inn i vårt lønnkammer: ”For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord”, sier Paulus i Rom. 8, 26.

Cassianus ber om at Gud skal vise ham retning i livet. Ja, for Gud er selve retningen og målet der fremme. Bønnen formes av lengselen etter Gud i hverdagen, i alle ting:

Å Gud, vær du mitt alt. Mitt arbeid, mitt strev – la det være for deg. La det være i tråd med din vilje. Vær du min kjærlighet og mitt håp. La meg ikke sette mitt håp til denne verden, for der vil det visne. Måtte du, Gud, være den kilden som jeg kommer til hver dag, for å fylles av din nådes kjærlighet. Og måtte din kjærlighet sende meg ut i ferdiglagte gjerninger. For det jeg har fått, vil jeg gi videre. Kanskje gir jeg det videre i et litt for lite beger, blyg og usikker. Men likevel reist opp av en frimodighet utenfor meg selv: For jeg vet hvem jeg tror på. (2. Tim. 1, 12).

Noen gir videre det de har fått, uten blyghetens etterslep, men derimot med fare for sitt eget liv. De blir forfulgt for troen, for korset. For dem innebærer etterfølgelse å gi avkall på alle menneskelige, verdslige goder. Etterfølgelse kunne like godt vært overskriften på Johannes Cassianus’ bønn. Ikke av den sorten som gir strev, strev etter å bli en god disippel. Det er det fort gjort å gjøre. For jeg vil jo så gjerne være en disippel, jeg synes bare ikke jeg får det til. Cassianus’ bønn holder frem en etterfølgelse som ikke kjenner til noe annet. Like naturlig som han puster, ber han, og like naturlig som han ber, følger han sin Herre og Mester.

La alle mine tanker og ord flyte fra deg, skriver Cassianus. Men hvordan kan det bli mulig? For det er vel slik at menneskers tanker og ord flyter fra dem selv, på godt og ondt? Hvis de skal flyte fra Gud, må vi hente dem hos Gud. Vi må la oss fylles av Guds ord. Da kan det flyte videre fra oss skrøpelige mennesker. Slik kan vi, som Jesus sier, hente frem gode ting fra vårt gode forråd (Matt. 12, 35). Og det gode forrådet er himmelsk – bokstavelig talt - steget ned til oss fra himmelriket.

La hvert åndedrag jeg tar være for deg. Det er en setning med så mye hengivelse i. Det er bønnen til en som legger seg ned for Jesu føtter og sier ”Her vil jeg være. Her hos deg.” Akkurat som Paulus, som sier dette vidunderlige i Romerbrevet: ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom. 14, 7-8).

 

Løftet om Den hellige ånd (Joh. 14, 15-21)

Vi feirer pinse som Den hellige ånds høytid, som fødselsdagen til den kristne kirke. Når jødene feiret pinse, var det en stor fest for førstegrøden ved starten av hvetehøsten, men også til minne om at Gud gav Moseloven på Sinai. Pinse kommer av ordet "pentekoste" som betyr "femtiende". Pinsen falt på den femtiende dagen etter påske, som ble feiret til minne om utferden fra Egypt. Den første pinsen etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, skjedde det noe helt spesielt som ga pinsen ny betydning og innhold for alle Jesu etterfølgere:

Det var noen dager etter at Jesus var blitt tatt opp til himmelen, og de var alle samlet på et sted. "Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne." (Apg. 2, 1-4). I Jerusalem var det fromme jøder av mange ulike folkeslag, med mange ulike språk. Det ble stor forvirring og undring da hver og en nå fikk høre sitt eget morsmål bli talt. "Vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål!" sa de. 3000 mennesker lot seg døpe den dagen.

Og det var akkurat derfor Den hellige ånd måtte komme - for at evangeliet om Jesus skulle kunne nå ut, fra Jerusalem til jordas ender, til alle folk, på alle språk. De som skulle bære evangeliet ut, var vanlige, enkle mennesker, som oss. De trengte Den hellige ånds hjelp til å rettlede, trøste og formane, til å gi dem de ordene de skulle si i rett tid, og til å gi dem kraft til å gjøre de gjerninger Gud ville at de skulle gjøre. Før Jesus forlot dem, hadde han bedt dem vente på dette underet, og ikke forlate Jerusalem før det hadde skjedd. Og han oppsummerer det som skal skje i de siste ordene han sier dem på jorda: "Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende." (Apg. 1, 8). Dette er kjernen i oppdraget deres - å være vitner. Den kristne kirke begynner å misjonere, og det skal den holde på med til den dagen Jesus kommer igjen. Slik han betrodde de første disiplene denne oppgaven, betror han den nå til oss. Men vi er ikke alene. Den hellige ånd går sammen med oss.

Det er det Jesus gir løfte om i prekenteksten fra Johannesevangeliet. Han vet at tida nærmer seg da han skal forlate disiplene. Han skal lide og dø på korset. Han forteller dem det selv om de ikke kan forstå, selv om de fylles av sorg, mismot og forvirring. Og han trøster dem: Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jesus forteller dem noe viktig: Verden skal ikke se ham mer, verden ser ikke og kjenner ikke sannhetens Ånd, som Jesus gir. Verden er alle de krefter som avviser Jesus. Disiplene er ikke av verden, for de tror og tar i mot Jesus. De følger ham. Han sier til dem: "Dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve." Etter at han er fysisk borte, skal de fortsette å se ham - med troens øye. De skal se ham i Den hellige ånd, sannhetens Ånd som han sender dem. Slik skal Jesus åpenbare seg for dem, og de skal bli bevart i Guds kjærlighet.

Og hva er det som skal til for at de skal få oppleve dette? Det er at de elsker ham og holder hans bud. I Jesu ord er dette en og samme sak; dersom de elsker ham, holder de hans bud. For oss kan det kanskje virke hardt. Vi vet jo hvor dårlige vi er på å holde bud. Men nettopp derfor trenger vi Den hellige ånd, som Jesus lover disiplene. For Den hellige ånd gjør oss i stand til å se våre synder, så vi kan angre og be om tilgivelse. Så vi kan be om kraft til å begynne på nytt. Hvis vi virkelig elsker Jesus, må vi ta hans ord på alvor. Vår kjærlighet er lite verdt hvis holdningen vår er: "Joda, jeg elsker Jesus, men jeg gidder ikke gjøre det han sier."

Jesus har akkurat sagt til disiplene: "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh. 13, 34-35). Dette budskapet gjentar han seinere. Som Jesu sanne vitner må disiplene stå sammen og ha omsorg for hverandre. De skal bringe budskapet ut til en verden som står dem i mot, en verden som har korsfestet Mesteren deres. En verden som Gud likevel elsker så høyt at han ga sin Sønn den enbårne, for at de som tror ikke skal gå fortapt. 

Uten Jesus er menneskene lik sauer uten hyrde. Disiplene vet hvem som er hyrden, de vet hvilken stemme de skal følge. Nå gjelder det å bringe den stemmen ut til alle folk, så de kan bli kjent med den, elske den og følge den. Evangeliet overleveres, først muntlig, seinere skriftlig. Disiplene drar ut, nært og fjernt, de vitner, misjonerer og gjør gode gjerninger. De blir alle utsatt for forfølgelse. Johannes er den som lever lengst, og antagelig den eneste som dør en naturlig død. På Efesos, som gammel mann, skriver han ned, eller får andre til å skrive ned, alle disse ordene som Jesus sa dem før han døde. (Joh. 14-17)

Den innerste kretsen, de elleve, blir større og større. Nå favner den oss også. Den Jesus de levde og døde for å fortelle andre om, han lever iblant oss i dag. Det er Den hellige ånds største gave; å virke tro i oss, så vi kan bli frelst. Siden troen er levende, beveger den oss. Den får oss til å be, til å kalle på ham vi tror på, til å lære ham bedre å kjenne. Han har sagt: "Uten meg kan dere ingen ting gjøre." (Joh. 15, 5). Det minner oss på, igjen og igjen, at vi må gå til kilden for å hente kraft. Vi kan ikke skape noe nytt av oss selv. Men Gud skaper noe nytt der hvor vi slipper ham inn.

Disiplene fikk oppleve Jesus her på jorda. Ordene han trøster dem med, kan trøste oss like rikelig: "Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men hvis jeg går bort, kan jeg sende ham til dere." (Joh. 16, 7).

Så viktig er Den hellige ånd: Han er Talsmannen og Trøsteren som alltid vil være hos oss. Han utgår fra Faderen og Sønnen, og tilbes sammen med Faderen og Sønnen, sier vi i den nikenske trosbekjennelsen. Pinsen fullfører påsken, og det ligger en jubel i dette at Den hellige ånd utøses over alt folk, høy og lav, liten og stor. Det er en tid for oss, enkle og uferdige mennesker, til å løfte lokket av gleden og slippe frem hjertets jubel. La oss gi Ham vår takk - Han som ved sin Ånd er med oss alle våre dager.

Salme 139, v. 16-18

Salme 139 viser oss at mennesket alltid er sett av Gud – ikke bare fra vugge til grav, men fra unnfangelse til evighet. Vi kan snu ryggen til Gud, ja. Men Guds hjerte vil alltid banke, også for den som lukker ørene for det. Kanskje blir vi en gang så stille at vi kan høre de hjerteslagene. Kanskje blir vi en gang så lydige at vi kan begynne å følge etter dem, og gå inn i hans plan med oss.

Davids undring over Guds storhet, er lett å kjenne seg igjen i. Det er fantastisk å tenke på hvordan denne salmen, og de andre skriftene i Bibelen, overlever forskjellen i tid og kultur, i språk og oversettelser. Guds ord er levende og virkekraftig, fordi han ved sin Ånd har blåst liv i skriftene – ikke bare èn gang for alle – men også nå puster han sin Ånd i ordene vi leser. Gud er trofast. Han står ved sitt ord, og han opprettholder det.

Denne salmen får frem mysteriet Gud. Mysteriet Gud, som slett ikke er fjern og utilnærmelig, men helt nær oss. David lager et poetisk bilde av at å telle Guds tanker er som å telle sand. Blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg, sier han. Gud er den som det er godt å søke tilflukt til, i alle våre dager.

Mellom alt vi ikke forstår, her i verden og blant Bibelens ord, stiger Guds viktigste tanke med oss frem, klar som morgenstjernen: At vi skulle bli frelst ved troen på hans sønn, Jesus Kristus, som ble korsfestet for våre synders skyld. Han sto opp igjen i herlighet og vil dra alle til seg, som vil høre hans røst og lyde den. Den tanken er både ubegripelig og helt håndgripelig på en gang. Jesus var av kjøtt og blod, han levde blant menneskene, og han lever blant oss i dag. Vi kan undre oss, og vi kan prøve å telle, sandkorn og hjerteslag. Ved dagens slutt er vi ennå hos ham - han som er vår Herre.

Salme 139, v. 1-12

Det er en vakker og poetisk salme, hvor David får frem det underfulle og ubegripelige i det at Gud vet alt. Han er alle steder. Han holder alt i sin hånd, også oss – deg og meg.

Herre, du ransaker meg, sier David. Det er ikke sikkert det føles godt. Når Gud ransaker, finner han ikke bare det som er fint og fremvisbart. Han finner synd. Og det er ingen steder å skjule den for Gud. Han kjenner alle våre veier og tanker, alle våre hensikter. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut.

Gud foran oss – Gud bak oss – Gud som omgir oss. Han var med oss i våre nederlag og vår lykke, enten vi så det eller ikke. Også vår fremtid beskytter han med sin hånd. Ikke slik at vi ikke skal oppleve motgang – langt i fra. Vi er ikke spart for noe slikt. Men han fører oss igjennom også det som er vondt. Du har lagt din hånd på meg, skriver salmisten. I det ligger en visshet om ledelse og trøst, ja, velsignelse.

David sier: ”Jeg kan si: La mørket skjule meg og lyset omkring meg bli natt”. Da ser jeg for meg en som enten vil skjule sine spor for Herren, eller at sorg og vanskeligheter gjør at han vil forsvinne inn i mørket og ikke en gang slippe Gud til.

Så kommer fortsettelsen, dette han allerede vet: ”Men mørket er ikke mørkt for deg, natten er lys som dagen, mørket er som lyset.” Ikke en gang vårt dypeste mørke kan holde Gud unna. Gud er lyset som finner, og avslører oss. Og Gud er det lyset som varmer og nærer oss, og får oss til å strekke armene i været mot ham, som er lysets kilde. Uten å la seg lede av det lyset, kan vi ikke vokse opp som kristne. Som barn som strekker armene mot foreldrene, får vi vende oss til Gud.

Mange av oss har gått veier som ikke har vært Guds. Han lot oss gå, for vi har vår frie vilje. Men han vil alltid søke etter oss, alltid speide for å se om vi vil angre, snu og begynne på hjemveien igjen. På den veien kommer han oss i møte, med sin utstrakte kjærlighet. Da får vi se at mørket er ikke mørkt for Gud. Han har beseiret mørket. Og natten er lys som dagen. For lyset skinner i verden, ved Jesus Kristus, vår frelser. Han som følger vår livsreise, fra øst til vest, fra soloppgangens vinger og til der hvor havet ender. Også i den siste reise, ned til dødsriket og opp til himmelen, er han lyset som bærer den troende hele veien hjem.

Lignelsene om sennepsfrøet og surdeigen (Luk. 13, 18-21)

Jeg ser for meg Jesu blikk gli over over forsamlingen. De som flokker seg om ham, gjør det i håp, et håp som stiger til tro i møte med ham. I det daglige er det store skiller mellom dem. Men foran Jesu ansikt står de likt - rik og fattig, høy og lav. Han ser mennene som står og lytter. Mange av dem dyrker jorda. Nå har de lagt arbeidet til side for å høre ham. Han gir dem lignelsen om sennepsfrøet. Så lite er det at det går 760 frø på ett gram, men det rommer kimen til et tre. Himmelens fugler bygde rede i greinene på det, sier Jesus. Som i Salme 104, 12, hvor salmisten sier "Der finner fuglene under himmelen bolig, de synger mellom greinene". Jesus tar frem et bilde av vekst og liv, luft og lyder, sevje og smak. Han løfter opp sang av fugler og engler. Han lar oss ane at Guds rike er noe som brer seg ut fra nesten ingenting og blir til noe fullendt og vakkert, en evig bolig for folkene.

Mange har sluppet det de har i hendene for å høre Jesus. Noen av nysgjerrighet.  Noen med hjerter som banker i forventning - er dette Messias som det er profetert om? Er det virkelig ham, Jesus fra Nasaret, Josef og Marias sønn? Noen av dem får kanskje bare høre ham tale èn gang i livet. Og hva er det Jesus legger vekt på, hva er det aller viktigste å gi dem? Det er at Guds rike - eller Himmelriket, er kommet nær... (Matt. 4, 17) Han skal si dem det usigelige, det som det ikke går an å forstå med vår menneskelige begrensning. Og han leter etter bilder han kan ligne Guds rike med, så de kan gripe det, eller gripe etter det, med tomme hender.

Hvor mange ganger Jesus nevner Guds rike forteller hvor viktig det er i forkynnelsen. "Guds rike" er nevnt 50 ganger i evangeliene. Matteus bruker oftest begrepet "himmelriket", som der er nevnt 27 ganger. I Luk. 9, 2 sammenfattes oppdraget til disiplene i en setning: "Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke." Jesus kjenner dem fullt ut, de som kommer for å høre. Han kjenner til deres søken etter frelse og utfrielse, etter løftenes oppfyllelse, etter det rene og hellige. I lignelser beskriver han det mektige riket, som ikke er av denne verden. Han er bæreren av det gode budskapet, han åpner porten inn til Guds nærhet, både her i livet og etter døden. Der Jesus er, er Guds rike.

Jesu blikk over forsamlingen favner også kvinnene. De som har en begrenset status i det offentlige rom, ofte oversett, men ikke av Jesus. Han gir dem bildet av surdeigen. Jesus har kanskje fulgt med på sin mors gjøremål. Når hun bakte tok hun vare på en liten klump av den gjærede deigen. Neste gang hun skulle bake, ble klumpen knadd inn i den nye deigen for å få den til å til heve seg. Surdeigen er, som sennepsfrøet, forstadier, uferdige i seg selv. Surdeigen fører til et brød. Brødet gir vekst og liv, ved å mette mennesker.

Jeg tror Jesus viser oss at Guds rike er stedet hvor Guds plan oppfylles. Og Guds plan er god. Den kan starte så smått at vi enten ikke får øye på den, eller forakter den. Men den allmektige Gud fullfører det han har begynt. Jesus sier om Guds rike at det er iblant oss, som også kan oversettes 'inne i oss', (Luk. 17, 21). Ved Jesu nåde og nærvær er det slik, men riket er ennå skjult og i sin begynnelse. Så forkynner han også om riket som den endelige og evige frelsestilstanden, som det gjelder å søke foran alt og kjempe for å komme inn i. (Luk. 13, 23-30) Han viser oss at Guds rike, himmelriket er mer verdt enn alt. Derfor sammenligner han det også med en skatt og en perle, som det er verdt å selge alt man eier for å finne. (Matt. 13).

Enken i Sarepta selger ikke alt hun eier, men gjør noe tilsvarende, hun tar det siste hun har av mat for å lage til noe for Elia, Gudsmannen. Hun lar den siste melslumpen og den siste oljeskvetten bli til en brødleiv som hun skal gi til Elia. Midt i sin fortvilelse handler hun på hans ord i lydighet. Melkrukken blir ikke tom og oljen i muggen tar ikke slutt. Hun får en forsmak på Guds rike. Det lar seg ikke forklare, det er uvirkelig. Men næringen mirakelet gir er virkelig, og gir dem overlevelse. Fortellingen peker som en pil frem mot underne Jesus gjorde da han mettet store folkemengder med en liten mengde mat. Det ble overflod. Det som ikke lar seg gjøre, det gjør Jesus.

Når han metter menneskene, er det med sitt eget liv, han som bærer Guds rike ned til oss. Det er seg selv han deler ut, stykke for stykke. Og det tar aldri slutt. Det er nok til alle. Jesus er livets brød. Det er et mysterium. Han ga sitt liv for oss, og hver gang vi mottar hans legeme og blod i nattverden, får vi del i dette mysteriet.

Hvordan er det med oss? Søker vi Jesus for å høre han fortelle? Legger vi fra oss våre gjøremål for å følge ham, for å gjøre hans vilje? Lengter vi etter det Guds rike Jesus forkynner - det som er i blant oss, og et vidunderlig sted der fremme, i sin fullendte form. En gang skal Guds rike komme med synlig seier over alt ondt, når Jesus kommer tilbake. Jeg lengter en hel del etter den dagen. Jeg har ikke alltid gjort det, men jeg gjør det nå. Kanskje jeg er litt rar. Kanskje jeg har litt for mye av fokuset mitt der fremme. Jeg tror at himmellengsel er både lov å ha, og godt å ha, men hvis det gjør at jeg mister et engasjement jeg burde ha i verden, så må jeg justere kurs. Og det trenger jeg nok, både her og på mange andre områder. Det må jeg be Gud om hjelp til, for alene duger jeg lite.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, sier Paulus i tekstutsnittet vi hørte. Det er en formaning som kan være vanskelig å ta til seg. Vi lever jo og virker i den nåværende verden. Noen ganger føles det som om den tar all vår energi, all vår tid, vår helse og mere til. Hvordan kan det bli plass til Guds rike i livene våre?

Guds rike får plass hvis Jesu ord får plass hos oss. Hvis vi tar i mot Jesus, vil Guds rike spire i oss som sennepsfrøet, eller gjennomsyre oss som surdeigen - da vil det innvirke på hvordan vi lever livene våre her i verden. Da vet vi at vi kan søke Gud i bønn midt i de mest hverdagslige gjøremål. Vi kan gå til ham med vår synd og tilkortkommenhet. Vi kan gå til ham med takk og glede. Da blir også våre oppgaver, vårt daglige arbeid, og våre roller i livet, noe vi tjener Gud med. Uten at vi kan se det selv, har himmelriket kommet nær. Også i våre fattige og lengtende hjerter.

Så lar han oss bli sitt rikes vitner. For det som er sådd i oss, skal peke bort fra oss selv og mot himmeltreet, så andre kan få øye på det. Paulus sier: "Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud". Når vi tjener Gud i vår neste, da bærer vi på en måte kroppen bort fra oss selv, og frem til Herren. Det blir vårt gjensvar til Ham, som av nåde alene åpner sitt rike for oss.

(Vikersund menighetssenter 03.05.15)