Jeg ser for meg Jesu blikk gli over over
forsamlingen. De som flokker seg om ham, gjør det i håp, et håp som stiger til
tro i møte med ham. I det daglige er det store skiller mellom dem. Men
foran Jesu ansikt står de likt - rik og fattig, høy og lav. Han
ser mennene som står og lytter. Mange av dem dyrker jorda. Nå har de lagt
arbeidet til side for å høre ham. Han gir dem lignelsen om sennepsfrøet. Så
lite er det at det går 760 frø på ett gram, men det rommer kimen til
et tre. Himmelens fugler bygde rede i greinene på det, sier Jesus. Som
i Salme 104, 12, hvor salmisten sier "Der finner fuglene under
himmelen bolig, de synger mellom greinene". Jesus tar
frem et bilde av vekst og liv, luft og lyder, sevje og smak. Han
løfter opp sang av fugler og engler. Han lar oss ane at Guds
rike er noe som brer seg ut fra nesten ingenting og blir til noe fullendt
og vakkert, en evig bolig for folkene.
Mange har sluppet det de har i hendene for å høre
Jesus. Noen av nysgjerrighet. Noen med hjerter som
banker i forventning - er dette Messias som det er profetert om? Er
det virkelig ham, Jesus fra Nasaret, Josef og Marias sønn? Noen av dem får
kanskje bare høre ham tale èn gang i livet. Og hva er det Jesus legger vekt på,
hva er det aller viktigste å gi dem? Det er at Guds rike - eller
Himmelriket, er kommet nær... (Matt. 4, 17) Han skal si dem det
usigelige, det som det ikke går an å forstå med vår menneskelige begrensning.
Og han leter etter bilder han kan ligne Guds rike med, så de kan gripe det,
eller gripe etter det, med tomme hender.
Hvor mange ganger Jesus nevner Guds rike forteller hvor viktig det er i
forkynnelsen. "Guds rike" er nevnt 50 ganger i
evangeliene. Matteus bruker oftest begrepet "himmelriket", som
der er nevnt 27 ganger. I Luk. 9, 2 sammenfattes oppdraget til disiplene i
en setning: "Så sendte han dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede
syke." Jesus kjenner dem fullt ut, de som kommer for å høre. Han kjenner
til deres søken etter frelse og utfrielse, etter løftenes oppfyllelse, etter
det rene og hellige. I lignelser beskriver han det mektige riket, som ikke er
av denne verden. Han er bæreren av det gode budskapet, han åpner porten inn til
Guds nærhet, både her i livet og etter døden. Der Jesus er, er Guds rike.
Jesu blikk over forsamlingen favner også kvinnene. De som har en
begrenset status i det offentlige rom, ofte oversett, men ikke av
Jesus. Han gir dem bildet av surdeigen. Jesus har kanskje fulgt med på sin
mors gjøremål. Når hun bakte tok hun vare på en liten klump av den gjærede
deigen. Neste gang hun skulle bake, ble klumpen knadd inn i den nye deigen for
å få den til å til heve seg. Surdeigen er, som sennepsfrøet, forstadier,
uferdige i seg selv. Surdeigen fører til et brød. Brødet gir vekst og liv, ved
å mette mennesker.
Jeg tror Jesus viser oss at Guds rike er
stedet hvor Guds plan oppfylles. Og Guds plan er god. Den kan starte så smått
at vi enten ikke får øye på den, eller forakter den. Men den allmektige Gud
fullfører det han har begynt. Jesus sier om Guds rike at det er
iblant oss, som også kan oversettes 'inne i oss', (Luk. 17, 21). Ved Jesu nåde
og nærvær er det slik, men riket er ennå skjult og i sin begynnelse. Så
forkynner han også om riket som den endelige og
evige frelsestilstanden, som det gjelder å søke foran alt og kjempe for å
komme inn i. (Luk. 13, 23-30) Han viser oss at Guds rike, himmelriket
er mer verdt enn alt. Derfor sammenligner han det også med en skatt og en
perle, som det er verdt å selge alt man eier for å finne. (Matt. 13).
Enken i Sarepta selger ikke alt hun eier, men gjør noe tilsvarende, hun tar det
siste hun har av mat for å lage til noe for Elia, Gudsmannen. Hun lar den
siste melslumpen og den siste oljeskvetten bli til en brødleiv som hun skal gi
til Elia. Midt i sin fortvilelse handler hun på hans ord i lydighet. Melkrukken
blir ikke tom og oljen i muggen tar ikke slutt. Hun får en forsmak på
Guds rike. Det lar seg ikke forklare, det er uvirkelig. Men næringen mirakelet
gir er virkelig, og gir dem overlevelse. Fortellingen peker som en pil frem mot
underne Jesus gjorde da han mettet store folkemengder med en liten mengde mat.
Det ble overflod. Det som ikke lar seg gjøre, det gjør Jesus.
Når han metter menneskene, er det med sitt eget
liv, han som bærer Guds rike ned til oss. Det er seg selv han deler ut, stykke
for stykke. Og det tar aldri slutt. Det er nok til alle. Jesus er livets brød.
Det er et mysterium. Han ga sitt liv for oss, og hver gang vi mottar hans
legeme og blod i nattverden, får vi del i dette mysteriet.
Hvordan er det med oss? Søker vi Jesus for å høre han fortelle? Legger vi fra
oss våre gjøremål for å følge ham, for å gjøre hans vilje? Lengter vi etter det
Guds rike Jesus forkynner - det som er i blant oss, og et vidunderlig
sted der fremme, i sin fullendte form. En gang skal Guds rike komme med synlig
seier over alt ondt, når Jesus kommer tilbake. Jeg lengter en hel
del etter den dagen. Jeg har ikke alltid gjort det, men jeg gjør det
nå. Kanskje jeg er litt rar. Kanskje jeg har litt for mye av fokuset mitt
der fremme. Jeg tror at himmellengsel er både lov å ha, og godt å ha, men
hvis det gjør at jeg mister et engasjement jeg burde ha i verden, så må jeg
justere kurs. Og det trenger jeg nok, både her og på mange andre områder.
Det må jeg be Gud om hjelp til, for alene duger jeg lite.
Innrett dere ikke etter den nåværende verden, sier Paulus i tekstutsnittet vi
hørte. Det er en formaning som kan være vanskelig å ta til seg. Vi lever jo og
virker i den nåværende verden. Noen ganger føles det som om den tar all vår
energi, all vår tid, vår helse og mere til. Hvordan kan det bli plass til
Guds rike i livene våre?
Guds rike får plass hvis Jesu ord får plass hos
oss. Hvis vi tar i mot Jesus, vil Guds rike spire i oss som sennepsfrøet, eller
gjennomsyre oss som surdeigen - da vil det innvirke på hvordan vi lever livene
våre her i verden. Da vet vi at vi kan søke Gud i bønn midt i de mest
hverdagslige gjøremål. Vi kan gå til ham med vår synd og tilkortkommenhet. Vi
kan gå til ham med takk og glede. Da blir også våre oppgaver, vårt daglige
arbeid, og våre roller i livet, noe vi tjener Gud med. Uten at vi kan se det
selv, har himmelriket kommet nær. Også i våre fattige og lengtende hjerter.
Så lar han oss bli sitt
rikes vitner. For det som er sådd i oss, skal peke bort fra oss selv
og mot himmeltreet, så andre kan få øye på det. Paulus sier:
"Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud".
Når vi tjener Gud i vår neste, da bærer vi på en måte kroppen bort fra oss
selv, og frem til Herren. Det blir vårt gjensvar til Ham, som av nåde alene
åpner sitt rike for oss.
(Vikersund menighetssenter 03.05.15)