"Kom med meg til et øde sted..." (Mark. 6, 30-34)

Tenk deg at du er en av Jesu disipler - på Jesu tid. Dere har akkurat kommet tilbake etter å ha vært sendt ut for første gang. To og to har dere gått fra sted til sted, forkynt omvendelse, drevet ut onde ånder, salvet og helbredet syke. (Mark. 6, 12-13). Når dere er tilbake igjen, vil dere fortelle Mesteren om alt dere har opplevd. Jesus sier: "Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!" (Mark. 6, 31).

Så dere drar ut med båten. Tenk deg at du legger deg ned i båten, kjenner omsider på at du er sliten. Kjenner at det skal bli godt å hvile og ha Jesu oppmerksomhet kun på dere, de aller nærmeste disiplene. Men idet dere nærmer dere land, er de der allerede: En stor folkemengde. De har gått i forveien. De har lagt sine daglige gjøremål ned og tatt beina fatt. De har dratt mann av huse for å se og høre Jesus. Lengselen etter det han har å gi, har drevet dem avsted fra alle byene i nærheten.

Jeg tenker meg at min første reaksjon ville være skuffelse og motløshet. Å bli fratatt den stillheten og hvilen man så sårt trenger, ville ikke hentet frem det beste i meg. Tvert i mot ville det avsløre mine mindre heldige egenskaper som menneske. Reaksjonen min ville avspeile mine svakheter. Selv om jeg ønsker å være en disippel, klarer jeg ikke å overse egne behov.

Så flytter jeg blikket over på Jesus. Jesu reaksjon ligner ikke på min i det hele tatt. Han er et menneske den tid han lever på jorda, og han blir også sliten. Men han blir ikke irritert på menneskemengden som venter på ham ved bredden. Tvert i mot - han får inderlig medfølelse med dem, for de er som sauer uten gjeter. Og plutselig, i et glimt ser jeg menneskene gjennom Jesu øyne. En bølge av den medfølelsen Mesteren ser dem med, når meg. De er sannelig bortkomne uten hyrde, og han ER den gode hyrden. De kommer til ham med blottlagte liv, med spørsmål, sykdom og plager. Hvem er jeg som vil ha ham for meg selv? Jeg skammer meg. Kanskje har han en oppgave til oss disiplene, slik at vi er virksomme mens han underviser. For det er det han setter i gang med. Han underviser dem om mange ting, står det. Det er ikke helbredelsene som kommer i første rekke, ikke her og nå. Det er å lede dem inn på rett vei.

Han er veien, og han er kraftkilden menneskene trekkes mot. Jeg forestiller meg at jeg går blant folket sammen med de andre disiplene. Vi hjelper fremover de som trenger det. De som ikke hører godt, for eksempel, må få sitte nært. De som trenger støtte til å gå, til å få satt seg, må få hjelp til det. Jeg er den gode gjeteren, sier Jesus i Johannesevangeliet. Og han sier noe som er sterkt: Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. (Joh. 10, 11). De skjønte det kanskje ikke da, disiplene, men seinere. Han ga livet sitt, korsfestet for oss.

Ingen forventer at en gjeter skal ofre livet sitt for sauene. At han skal beskytte dem, ja - men ikke med sitt eget liv. Menneskesønnen - Guds sønn - var han ikke uendelig større og mer verdt enn menneskene? Likevel stiger han ned til våre kår, bærer vår smerte og dør for vår skyld. Derfor kan vi også stole på ham, nå og alltid. Han har seiret over døden og over denne verdens fyrste. Ingen kan rive oss ut av hans hånd. Det er nåden han rekker oss. Langsomt fylles vi av den hellige stillheten som bærer gjeterens stemme ut til sauene.
 

Jeg er porten (Joh. 10, 1-10)

"Da han ble menneske, kom Guds Sønn for å besøke hvert menneske, og for hver enkelt har han blitt "døra": Døra til livet, døra til frelsen. Et menneske må gå gjennom denne døra dersom det ønsker å finne frelse. Hver person er invitert til å stige over denne dørstokken". Disse ordene ble uttalt av Pave Johannes Paul II i februar 2000. Med det sier han noe av det viktigste som er å si både om denne prekenteksten, og om hensikten med Jesu liv på jorda.
 

Jeg har ikke selv prøvd å rope på sauer... Men jeg har forstått det slik at dersom du eller jeg besøker en sauebonde, og roper på sauene hans, så vil de ikke komme. Heller ikke om vi står og vifter med mat. Kanskje de vil stoppe opp og lytte litt, men de kommer ikke til oss. Det er noe som er enda viktigere enn mat, og det er trygghet, sikkerhet for livet. Sauene må kjenne igjen stemmen og vite at den vil dem vel. Derfor kommer de bare når de hører bondens eller gjeterens stemme, som de stoler på.

Jesus bruker altså et kjent bilde fra dagliglivet. I tillegg er dette hyrdemotivet, som vi kan kalle det, noe som også finnes i det gamle testamentet. Blant annet i teksten fra Esekiels bok, som vi hørte tidligere. Den kan vi lese som en profeti på den store hyrden som skulle komme og gjete Israelsfolket, han som skulle stamme fra Davids ætt. Og vi vet hvem han er.

Men disiplene forstår likevel ikke hva Jesus mener når han bruker denne lignelsen. Det fine ved det, er at vi får høre hvordan Jesus forklarer lignelsen. Han har brukt både bildet av en port, og bildet av en gjeter. Først forklarer han at han er porten inn til sauene. Seinere fortsetter han med at han er den gode gjeteren, eller den gode hyrde, som det sto i forrige oversettelse. Som den gode hyrden har han omsorg for sauene sine. Prøv nå å falle inn i bildet av en sau - uten å bli fornærmet, for Jesus mener ikke noe fornærmende med å sammenligne oss med sauer. Du er altså en sau blant andre sauer, og du har et navn. Du er dyrebar for ham. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut, står det. En gang, ved tidens ende, skal han samle alle sine. Hvis vi har hørt til hans flokk, så vil han kjennes ved oss og kalle oss ved navn. Og vi vil gjenkjenne ham, vi vil elske stemmen hans og glede oss over den. Og vi skal gå gjennom den porten som er Han, som er Jesus, og den porten åpner himmelriket opp for oss.

"Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod."

Gå inn og ut og finne beite - ha liv og overflod. Vi burde juble egentlig, over det han holder frem for oss her. Tenk hva vi har i vente! Legg også merke til alvoret når Jesus sier at "den som klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver". Til alle tider har det stått frem falske eller dårlige hyrder, lærere og skriftlærde. De viser ikke veien til Gud, vår Far. Dypest sett advarer Jesus – både her og mange andre steder i evangeliene - mot innflytelsen fra Guds motstander, Djevelen. Hans vei fører til fortapelse. For han vil frarøve eller lede oss bort fra det som Jesus vil gi. 

Jesus advarer med inderlighet, med kjærlighet. Den kjærligheten som gjør at han gir sitt liv frivillig på korset, for vår skyld. For våre synders skyld, det som skiller oss fra Gud. Han er broen mellom mennesker og Gud. Han sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. (Joh. 14, 6)

Det er det eksklusive ved kristen tro; at Jesus ved sin død på korset, gjorde opp for våre synder og ga oss adgang til himmelen, til evig liv. At vi får dette ved tro, ikke ved eget strev. I våre dager vil man høre røster som ikke setter Jesus i sentrum, men som er villig til å blande sammen religioner, eller å sette i parentes store deler av Bibelens budskap, fordi det er så mye som støter oss der. På den måten skaper de sin egen tro, og mener at det må da være greit. Men de stemmene skurrer for meg, fordi innholdet skiller seg fra Bibelens budskap. 

I forrige ukes prekentekst handlet det om da Peter fikk sitt hyrdeoppdrag av Jesus. For å være en god hyrde for flokken måtte Peter gi videre det samme budskapet og den samme næringen som Jesus ga. Flokken kunne dermed gjenkjenne Jesus i Peter. Sånn må det være med hyrdene i dag også, ellers skal vi ikke følge dem. Vi må kunne gjenkjenne Bibelen i det som forkynnes. Men det forutsetter noe av saueflokken også - eller menigheten. Det forutsetter at vi kjenner Jesu stemme, altså at vi vet hvordan Jesu budskap lyder. Hvis vi ikke gjør det, vil vi være mye lettere å føre vill av dårlige hyrder.

Jesus fremhever at Han er den gode hyrden, og før han døde sa han at han ikke lar oss bli igjen som foreldreløse barn. Det var derfor vi fikk talsmannen og trøsteren, Den hellige ånd. Samtidig trenger Jesus også hyrder til å gjete sauene sine her på jorda. Peter ble den første og den største. For hver ny generasjon som blir til, trengs det nye hyrder som er villige til å gå foran og vokte flokken sin. Mennesker som er villige til å fortsette å rope ut Jesu budskap, rope det og hviske det, med liv og med ord. Inn i en verden hvor larmen overdøver det meste, og likegyldigheten til budskapet legger seg som et slør over mange. Det er en krevende oppgave, og samtidig verdens viktigste.

De fleste av oss er ikke hyrder. Men noe av ansvaret har vi likevel - som en sau blant andre sauer kan vi passe på hverandre. At vi går dit hvor gjeteren leder oss, dit hvor det grønne gresset er, og ikke lar oss lede bort av tyven.

Salme 23, den mest berømte av salmene i Salmenes bok, har dette vakre hyrdemotivet i den første delen: "Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg."

En gang skal vi alle - til en tid vi ikke kjenner, vandre gjennom dødsskyggens dal og ikke komme tilbake. Vi skal gå til den endelige porten. Alene og uten noe å hjelpe oss med. Ikke noe annet, og ikke noen annen, enn vår Herre Jesus Kristus. Han er klippen vi klynger oss til. Bare han kan føre oss gjennom porten og inn i Himmelriket. Han ER porten. Så får vi komme over på den andre siden, og inn til gleden hos vår Herre og Far i himmelen.

Den gleden kan vi kjenne en forsmak på allerede her. Kanskje ikke gjennom de store opplevelsene. Men i hverdagen, i det stille sus av det hellige, ved Guds ånd som minner oss på at ved å ta til oss Jesu ord og liv, er vi gitt liv og frelse i all evighet. 

(Rud kirke 19.04.15)

"Det han sier dere, skal dere gjøre"

(Joh. 2, 5). Marias ord foran vin-underet i bryllupet i Kana, står som en oppfordring og en påminnelse til kristne til alle tider. Jeg tenker på de ordene som profetisk tale, på samme måte som Marias lovsang, hennes respons på hilsenen hun møtes med av sin slektning Elisabeth. For profetisk tale er å tale for menneskene til oppbyggelse, formaning og trøst. (1. Kor. 14,3). Profetisk tale er å tale Guds ord inn i en bestemt situasjon. Det er det mange som har gjort, og Jesu mor er en av dem.

Hun som en gang bar Jesus inn i verden med sin fysiske kropp, bærer nå frem budskapet om å høre ham og følge hans ord. Kanskje visste hun ikke nøyaktig hva som kom til å skje, men hun var gitt disse ordene: "Det han sier til dere, skal dere gjøre". Og de hørte. Kanskje nølte de, tjenerne som ble bedt om å fylle opp vann i de store karene som hadde med renselse å gjøre. Hva skulle Jesus med det vannet? Hva tenkte de, da de ble bedt om å øse det opp og bære det til kjøkemesteren? Jeg forestiller meg at de må ha vært i villrede, og kanskje også redde. Redde for å miste jobben kanskje? For tenk å komme med vann til kjøkemesteren, vann fra renselseskar - og vente på at han skulle smake på det. Som om det skulle være den fineste vin. Og så var det akkurat det det var blitt til. For en ufattelig og enorm opplevelse det må ha vært!

Det han sier til dere, skal dere gjøre. I den setningen ser jeg en forbindelse til to andre bibelsteder som vitner om Jesus. Jeg tenker på Johannes døperen, som idet han ser Jesus komme, utbryter: "Se Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh. 1, 29). Og Guds røst fra skyen, på forklarelsens berg, som lyder for disiplene: "Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!" (Mark. 9, 7). De peker på Jesus som Guds sønn og verdens frelser - se ham, hør ham.

Det han sier til dere, skal dere gjøre. Marias oppfordring til tjenerne, går videre til oss i vår hverdag. Vi kan ikke vente at han skal snakke direkte til oss, selv om mange helt sikkert har ønsket seg det! Men vi finner hans røst i Bibelen. Vi finner livet hans der. Det livet som fortsatt lever og kaller oss til tro og etterfølgelse - ved Den hellige ånd som er usynlig tilstede blant alle som tror. Han har ikke latt oss være igjen som foreldreløse barn.

Han er livets vann. Det er et budskap vi kan bringe videre til andre med det vi måtte ha av øser og kar - og med all mulig glede i hjertet. For det vannet han gir, blir hos den som tar imot en kilde som veller frem og gir evig liv. (Joh. 4, 14).

I min fars hus er det mange rom

Som ung sykepleierstudent på Diakonissehuset en gang i forrige årtusen, fikk jeg en venninne som var katolikk. Hun var engasjert i økumenisk arbeid. Jeg hadde aldri hørt ordet økumenikk før. Forståelse og samarbeid mellom forskjellige kristne kirker/konfesjoner, vekket interesse i meg. Min venninne – la meg kalle henne Liv – hadde ingen problemer med å bli med oss på gudstjeneste i Lovisenberg-kirken. Og en søndag ble jeg med henne på messe i et kloster i Oslo.  Der møtte vi en nonne som Liv kjente fra før. Hun ville introdusere meg, og gjorde det med følgende ord: "Dette er en venninne fra Statskirken".

Jeg hadde på dette tidspunkt innrettet mitt ringe legeme på å smile og håndhilse, men det ble det ikke noe bruk for. Nonnen skvatt faktisk et skritt eller to bakover. Med et forurettet blikk på Liv nærmest hveste hun: "Statskirken!?????" Inntil da hadde det aldri falt meg inn at et medlemskap i nevnte kirke skulle være egnet til å være verken stolt av eller flau over. Men nå fikk jeg en uklar følelse av at jeg hadde gjort noe galt, bare med mitt blotte nærvær. Effekten var omtrent som om Liv skulle ha sagt: "Dette er en liten smådemon som jeg fant utenfor og tok med inn. Vil du hilse på henne?"

Det var en rask leksjon i at ikke alle katolikker er like økumenisk innstilte som Liv. Seinere har jeg skjønt at skepsisen i høy grad går begge veier. Man finner kristne som forfekter at paven er Antikrist, og Den romersk-katolske kirke er "skjøgen i Åpenbaringen." Personlig synes jeg det er vanskelig å forstå. Dersom man - uansett konfesjon/kirketilhørighet - deler den samme troen på den treeenige Gud, sentrerer om Jesus Kristus som Guds sønn og verdens frelser, og kan enes om den samme trosbekjennelsen - da er vi kristne trossøsken etter min (og heldigvis mange andres) oppfatning. Vi har mye mer felles enn det som skiller. Det betyr ikke at jeg synes de teologiske forskjellene er likegyldige, eller at jeg ikke vet hva jeg selv står for. Og vrang lære skal man imøtegå både innenfor og utenfor ens egen konfesjon. 

Men jeg er for å strekke hendene ut mot hverandre. Jeg er for at vi folder de samme hendene i bønn. Ikke minst at vi husker på alle våre forfulgte trossøsken. Forhåpentligvis husker også de som lider for Kristi kors, på oss, som velter oss i velstand mens troslivet kan ha skrinne kår.

I min Fars hus er det mange rom, sa Jesus. (Joh. 14, 2). Og han sa: Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. (Joh. 13, 34). Han har plass til dem. Han har plass til oss. La oss virkeliggjøre hans ord ved å komme hverandre i møte i kjærlighet, som sanne søsken. 

Et lite blikk på diakoniens utspring

Diakoni blir ofte sett på som ensbetydende med sosialt arbeid i menigheten. Det er ikke en gal oppfatning. Men om diakonien blir en sosial virksomhet som ikke har kontakt med forkynnelse og lære, er det ikke diakoni i nytestamentlig forstand.

Når vi leser om de første sju diakonene som utvelges (Apg. 6, 1-7), kan det ved første øyekast se ut som om de skulle ha bordets tjeneste, og ferdig med det. Men rett etter hører vi om Stefanus, den første nevnte av de sju, som forfølges og dør i ordets tjeneste. Hans modige og klare forkynnelse vekker raseri hos tilhørerne, som steiner ham. Diakonen Stefanus blir den første martyr i den tidlige kristne kirke. Samme dag bryter det løs en kraftig forfølgelse som sprer menigheten rundt omkring i Judea og Samaria.
 

Så møter vi videre diakonen Filip, som også er en stor evangelist (Apg. 8 + 21). De gjemte ikke Ordet bak ”bordet”. Deres tjeneste var ikke begrenset til utelukkende det praktiske. De kunne ikke tie om det de hadde sett og hørt. Det var deres oppgave å dele det med alle, å føre andre til frelse – så vel som å avhjelpe behov og nød i det jordiske livet.

Diakoni skal ikke være en isolert virksomhet i menigheten, et slags underbruk for spesielt interesserte. Den skal være vevet inn i menighetens liv, og ha sitt utspring i gudstjenesten. For gudstjenestefeiringen på søndager, alle disse vanlige, alminnelige søndagene, så vel som høytidene - er kjerne og sentrum i menighetens liv. Og tjenestene som springer ut av den, er avhengige av hverandre.

Diakoniens armer strekker seg ut etter de som er innenfor og de som er utenfor. Men den starter for og med de som er innenfor, de som sammen utgjør lemmer på Kristi legeme. ”Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen”, sier Paulus. (Gal. 6, 10). Med det utgangspunktet ligger det i diakoniens hjerte å be for, støtte og hjelpe trossøsken også i andre land, som lider under forfølgelse, som er på flukt, som ikke får dekket basale behov. Dette er høyaktuelt, nå og til alle tider.

I vår del av verden har det offentlige overtatt veldig mye av det som før kunne være bl.a. diakonale oppgaver. Men også her i vårt priviligerte land finnes skjult nød. Den finnes bak menneskers fasader og bak lukkede dører. Det finnes oppgaver for diakonien, der hvor den får slippe til.

Mange er opptatt av å rive ned skillet mellom ”hjelper” og ”mottaker”, noe jeg støtter. For mer fruktbar er likemannstankegangen – i dag deg, i morgen meg. Det som rammer deg nå, kan ramme meg seinere. Den som gir hjelp, kan selv en gang trenge å motta. Hjelperen er ikke hevet over den som får hjelp. Vi er satt til å tjene hverandre. Det største forbildet av alle er Han som binder oss sammen – Jesus Kristus.

De første diakonene ble valgt ut fra kriteriet at de skulle være ”fylt av Ånd og visdom” – ikke at de skulle være gode til å administrere og forvalte materielle goder (selv om man kan tenke seg at det også hjalp). De forente forkynnelse, vitnesbyrd, sjelesorg, praktisk arbeid og mektige gjerninger. Og, som en bemerkning til slutt; ikke bare menn var diakoner. Føbe fra menigheten i Kenkreæ benevnes med den samme tittel, diakonos. (Rom. 16, 1-2).