Preken på Stefanusdagen, Matt. 10, 16-22

2. juledag har vært markert som Stefanusdagen fra gammelt av. Stefanus var en av de sju første diakonene som ble valgt, i den nyfødte kristne menigheten som vokste til etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Han er den kristne kirkes første martyr.

Stefanus – og siden de fleste av disiplene til Jesus – fikk altså oppleve det Jesus forberedte dem på i prekenteksten vi akkurat hørte. I henhold til Matteus kommer denne talen etter at Jesus har sendt dem ut på egenhånd, for å forkynne at himmelriket er kommet nær, for å helbrede og drive ut onde ånder. Etter denne første utsendelsen, kommer den første forberedelsen på det som venter dem. Det er ennå lenge til Jesus skal gå lidelsesveien og dø på korset.

Jeg lurer på hvordan det må ha vært å høre Jesus forberede dem på svik fra sine nærmeste, på hat fra omgivelsene, på forfølgelse med døden til følge. Kunne de tro ham? Klarte de å ta det inn over seg? Han peker inn i nær fremtid og forteller dem helt konkret at de skal bli utlevert til domstolene og pisket i synagogene. Han advarer dem; ta dere i vare for menneskene. De skal være troskyldige, og samtidig på vakt. Og han minner dem om selve oppdraget; at de skal stå som vitner. Gjennom alt som skjer skal de vitne, - for dem som forfølger, for all etterslekt, for oss som lever i dag og som fortsatt hører Bibelens ord.

Når Jesus forbereder disiplene, ligger det en dyp omsorg i det. Han bryr seg inderlig om dem. Og han vet at det er avgjørende at de strider den gode strid, og ikke unndrar seg den. For etter at Jesus selv er borte, er det disiplene som skal bære budskapet videre. Derfor minner han dem også på Den hellige ånd, som skal bli gitt dem og som skal tale gjennom dem. Den hellige ånd – vår trøster, talsmann og rettleder i troen.

Martyrenes blod er kirkens sæd, heter det. Ved martyrenes villighet til å dø for Kristi skyld, kommer mennesker til tro. De etterlater seg en arv, en skatt som lever videre.

Det som førte til Stefanus’ død, kan vi lese om i Apostlenes gjerninger kap. 7. Det er interessant å se at Stefanus ikke legger fingrene imellom når han kommer med budskapet sitt. Han gir dem en leksjon i skriftene, i det som peker frem mot Jesus, som tilhørerne ikke tror er den lovede Messias. Han får frem at folket er og har vært stivnakket og sta, de har drept profetene, og nå til sist også han som var den rettferdige som skulle komme. Talen avsluttes med: ”Og nå har dere forrådt og myrdet ham, dere som mottok loven på befaling fra engler, men ikke holdt den.”

Stefanus lefler ikke akkurat med tilhørerne. Han er ikke opptatt av å tilpasse budskapet sitt slik at det kan gli glatt ned. Tvert i mot, han gir dem noe de setter rett i vrangstrupen. De blir rasende. De ser på ham som en gudsbespotter, og de steiner ham til døde.

Når man forutsetter at Stefanus talte ledet av Den hellige ånd, slik Jesus lovet disiplene – gir det grunn til en viss ettertanke når det gjelder vår kirke i vår del av verden.

For min del kjenner jeg på bekymring for en kirke som er opptatt av å være politisk korrekt. En markedsorientert kirke, som vil ha folkets velvilje for enhver pris. Som er villig til å snu kappa etter vinden, villig til å ta bort alt anstøtelig av budskapet, for å tekkes alle. Et utvannet budskap i en utydelig kirke. Jeg sier ikke at det er slik kirka er. For kirka er mer enn èn størrelse. Men jeg står ved at det finnes strømninger som vil dra kirka i sekulær retning.

Da heier jeg heller på en kirke som tør å forkynne at foran den hellige Gud, må du bøye deg og bekjenne din synd, erkjenne at du er en synder. Og som samtidig forteller at om dine synder er røde som skarlagen, skal de bli vasket hvite som snø. Vi er dyrekjøpt i Jesu blod. Han har løst oss ut, han har satt oss fri. Jeg heier på en kirke som ikke stopper med ”heller ikke jeg fordømmer deg”, men også tør å si: ”gå bort og synd ikke mer fra nå av.” (Joh. 8, 11). En kirke som kan snakke om helliggjørelse. Og det handler om livet i Kristus, at vi i nærværet av ham som er vår frelser, kan vokse og leve i troen, og bære troens frukter i livet. Ikke at vi skal prøve oss på kunstig fromhet, late som vi er noe vi ikke er. Tvert i mot - at vi ærlig og nakent bare skal bli i Kristus, som greinene på vintreet. Det er der vi kan helliggjøres. Ikke ved eget strev, ikke ved å holde menneskebud.

Jeg heier på en kirke som tør å peke på det eksklusive ved det kristne budskapet: Vi tror at Jesus er veien, sannheten og livet. Den eneste veien til Gud. Ikke èn vei blant mange. Det er faktisk ikke alt som fører frem til det evige liv.  Jeg heier på en kirke som tør å si at det er to utganger - fordi Jesus selv sa det. Og hvis vi ikke tror Jesu ord, hvordan kan vi da være hans etterfølgere? Jeg heier på en kirke som står ved Bibelens ord, også når det bryter med hva tidsånden liker å høre.

Og samtidig vet jeg godt at ingen kirke, verken nå eller tidligere, har vært eller er ufeilbarlig. Alle har hatt sine feil og svakheter. Som jeg også har. Måtte Jesus, kirkens herre, bevare oss alle i seg, og tilgi oss det vi tror og gjør feil. Måtte han ved sin Ånd lede oss på sine veier.

Vi er så mette i vår del av verden, at det kan være vanskelig å ta til seg Jesu budskap. Det de lever og dør for i andre deler av verden, kan være fort gjort å forkaste for oss. Vi tror ikke vi trenger det. Men de som lider for sin kristne tros skyld, vet noe om at Guds rike er skjult, og er ikke er av denne verden. Det er som skatten i åkeren, som det er verdt å gi alt for.

Tenk på de som lever i fangeleire i Nord-Korea, under umenneskelige forhold.  Tenk på de som i mange land blir diskriminert og holdt nede i samfunnet, for sin tros skyld. Og på de som er utsatt for islamisters herjinger og forfølgelse, som blir fratatt alt og jaget på flukt, eller slaktet ned. Og tenk på skolejentene i Nigeria, som ble bortført fra familiene sine, skolegangen sin, troen sin – tvangsgiftet, misbrukt, tvunget til å konvertere til islam. Tenk om det var mine eller dine døtre. Tenk på den smerten foreldrene har, hele lokalsamfunnet har. Alt dette er mer enn mennesker kan bære.

Og midt oppe i det hele er det fortsatt jul. Mennesker kommer til kirke, og forventer vel å beholde den gode julestemningen, den fredelige roen som gjerne faller inn over oss som stille snø fra en blank stjernehimmel. Dette vare og hellige, lyset i mørket, som både kirkerommet og kirkas budskap vitner om. Så blir vi møtt med Stefanusdagen, vi blir røsket i og minnet om noe dypt smertelig, som vi ikke selv kjenner på kroppen, men som likevel er vår sak.

For vår Herre i himmelen vil at vi skal se på hverandre som søsken, og ha omsorg for hverandre. Paulus gir en god påminnelse om det: ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.” (Rom. 12, 10). Og han sier: ”La oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen.” (Gal. 6, 10). Derfor angår forfølgelse oss. All urett angår oss, uansett hvem som rammes av den. Vi kan be, vi kan gi, vi kan støtte de som arbeider mot urett og forfølgelse.

Jesus ble født til vår jord, det er verdt å feire. Han har stilt oss under samme kår som seg selv. Vi er gitt barnekår hos vår Far i himmelen. Himmelen, som Stefanus i et glimt fikk se åpen, rett før han døde. Derfor kan vi glede oss sammen med våre søsken overalt på jorda, og under alle slags forhold. For Han som er frelseren har lovet å alltid være med, i liv og i død. Hans løfter kan vi stole på: ”Den som holder ut til enden, skal bli frelst.”

All takk og ære til Gud,

Fader, Sønn og Hellig ånd,

nå og alltid og i evighet,

Amen

(Preken holdt i Snarum kirke 26.12.14)

"Den som har Gud, mangler ingenting"

I Martin Lønnebos bok ”Kristuskransen” nevnes en liten bønn av Therese av Jesusbarnet. Den lyder slik: ”Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingenting.”

Jeg forestiller meg at denne bønnen er inspirert av Salme 23, den aller mest berømte David-salmen, som åpner slik: ”Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe.”

Jeg leser Salme 23 som en lovsang i takknemlighet. David hadde mange prøvelser og fiender, men fikk oppleve at Gud var med, Gud berget ham. Og han jublet over det. Den korte bønnen til Therese av Jesusbarnet har jeg for lengst tatt til meg. Den har blitt en daglig bønn. Men den får meg også til å stille spørsmål: Kan man be slik, hvis man ikke har mat? Hvis man ikke har tak over hodet? Hvis man opplever tung lidelse?

Vil det ikke da være et paradoks å hevde at man ikke mangler noe? Essensen i det å ikke mangle noe, er å ha alt i Gud, som har gitt oss nåde og barnekår ved sin sønn Jesus Kristus. Det primære er derfor ikke materielle goder, heller ikke fysisk overlevelse i denne verden, selv om også dét er verdt å takke Gud for. 

Jeg tror at grunntonen til både salmen og den lille bønnen handler om å ha funnet den viktigste skatt man kan finne her i livet. Den som har Gud, trenger ikke lenger å lete! Den som har Gud, har funnet skatten i åkeren, meningen med livet. Den som har Gud, er selv funnet – av Gud. Derfor mangler vi ingenting, om vi bare holder fast ved dette. Jesus Kristus er hyrden, og som den gode hyrden bevarer han oss gjennom alt.

Therese av Jesusbarnet, den unge karmelittnonnen, døde av tuberkulose 24 år gammel. Hun etterlot seg mye skriftlig, som etter hennes død ble spredt og gjort kjent først blant karmelittene, og etter hvert publisert i store opplag og oversatt til så mye som 35 språk. Hun er også beskrevet av andre.

Hun var en sjel som i dyp hengivelse til Gud, ville vise andre sin ”lille vei mot Gud” – å være som et barn i Guds kjærlige armer. Hun var ingen teologisk lærd person, og hun tenkte ikke stort om seg selv. Først og fremst hadde hun Bibelen, og en bok som het ”Kristi etterfølgelse”, som betydde mye for hennes tro og kall. Hun skrev: ”Du kan se at jeg er en svært liten sjel, og at jeg kan tilby Gud bare svært små ting. I min lille vei er det bare svært ordinære ting. Små sjeler kan gjøre alt som jeg gjør.”

Å dø av tuberkulose på slutten av 1800-tallet var en lang og tung kamp. Hun hadde en kald og trekkfull klostercelle, og ikke tilstrekkelig mat. Etterhvert som sykdommen skred frem, plagdes hun av pusteproblemer, kastet opp blod og hadde smerter som ble sterkere for hver dag.

Man kan tenke seg at hun hadde rikelig grunn til bekymring, som en kontrast til innholdet i den korte bønnen. I tillegg kjempet hun også en tid med trosprøvelser og åndelig mørke. Men gjennom alt dette, i livet og inn i døden, ble hun værende i kallet sitt. Dette kallet, som hun noen måneder tidligere hadde formulert slik: ”Mitt kall, endelig har jeg funnet det… Mitt kall er kjærlighet! Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud, som har gitt meg denne plassen; i hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være kjærlighet”. Mot enden av livet har hun også sagt: ”Ja, jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden.” (Kilder: katolsk.no og Wikipedia).

Til slutt får dette meg til å tenke på noe Hans Edvard Wisløff sier i andaktsboka ”Stille stunder” (31/1): ”Skjult i Kristus er vi rike, fordi alt det Gud eier, er vårt. Vi er Kristi medarvinger. Hva har vi så ikke i vente? En uforgjengelig og uvisnelig arv er gjemt for oss i himmelen. Er vi så ikke salige vi som er barn av Gud?”

Med barnets tillit til sin far, kan vi derfor stemme i med Davids jubel og med Thereses lavmælte, men mektige bønn: Vær ikke urolig, vær ikke redd. Den som har Gud, mangler ingenting.

Ventetid

Adventstid er ventetid. Men det er ikke bare Jesu fødsel vi venter på. Vi venter på at Jesus en gang skal komme tilbake og sette alt i rette stand. Vi venter på dom og frelse. At alt en gang skal bli nytt - vi skal se en ny himmel og en ny jord. Samtidig kan vi daglig vente på Jesus, som har lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende. Det er her og nå. Det er et løfte til hver og en som vender seg til ham i tro. 

Å vente på Herren er noe som går igjen mange steder i Salmenes bok i Bibelen. For eksempel i salme 42, hvor salmisten sier: "Hvorfor er du tynget av sorg,/ min sjel,/ hvorfor er du urolig?/ Jeg vil vente på Gud! /Enda en gang skal jeg prise ham,/ min frelser og min Gud." Salme 42 inneholder tårer og tilbakeblikk, lengsel og håp, fra det ene åndedraget til det andre. Det speiler livet, sant og ærlig. Vi har ikke alltid hodet over vann. Fra under vannskorpen kommer salmistens bønnerop: "Dyp roper til dyp/ i drønnet av dine fossefall./ Alle dine bølger og brenninger/ skyller over meg." Men så, i neste vers, favner han trøsten: "Herren sender sin godhet/ om dagen,/ sangen hans er hos meg/ om natten,/ en bønn til mitt livs Gud."

Herren venter han på - Herren trøstes han ved. Det er til lærdom og inspirasjon. Det er like gjeldende i dag som for tusener av år siden. Noen kan bli så ivrige at de vil løpe foran Gud. Da løper de kanskje rett inn i en stengt dør - istedenfor å vente på at Gud skal åpne for dem. Så blir det kanskje åpnet en dør de aldri hadde funnet på egen hånd. Noen venter ikke på Gud, fordi de ikke kjenner ham. Eller fordi livet har gitt dem så mange skuffelser og så mye motgang at de avskriver Gud. De tror ikke Gud er der for dem, fordi livet har vært for vondt. Men livet her på jorda skal ta slutt. I det evige livet skal Gud en gang tørke bort hver tåre fra våre øyne.

Vi er heller ikke overlatt til oss selv mens vi lever her. Gud innbyr oss til sin nærhet, og rekker sine armer ut mot oss hver dag. Det gjelder å gripe det, selv om vi ikke kan begripe det. Med troen griper vi det, i all vår menneskelige fattigdom. Forstå det kan vi aldri fullt ut gjøre.

Derfor kan vi slutte oss til salmisten, når han sier: Jeg vil vente på Gud! Da venter vi aldri forgjeves. For Gud venter nemlig på oss - med sin kjærlighet. Da kan vi også si, med hjertet, og med jubel: Enda en gang skal jeg prise ham, min frelser og min Gud. 

Se, jeg står for døren og banker (Åp. 3, 20)

”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg”.

Dette verset opptrer i brevet til ”engelen for menigheten i Laodikea”. Laodikea var en handels- og håndverksby, kjent for bl.a. sin ullindustri, produksjon av legemidler, og for sin legeutdannelse. Den må ha vært ganske velstående. Menigheten her får det kvasse skussmålet at den er lunken. Den tenker om seg selv: Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting. Men av Jesus avsløres alt. Han sier: Du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken.

Det slår meg at ordene til menigheten i Laodikea, avslører og avkler oss som lever nå, i den rike delen av verden. Vi burde kunne kjenne oss igjen. Her er vi ofte lunkne til Jesu budskap. Lunkenhet går gjerne hånd i hånd med velstand, materiell rikdom, og uendelige muligheter for adspredelse og selvrealisering. Alt dette er veier bort fra det vesentlige. Jesus får såvidt plass i et bittelite hjørne av livet. Han er ikke sentrum. Han er ikke herre, så lenge han ikke er det viktigste i livet vårt. Den posisjonen vil vi selv ha.

Likevel vil han ha noe med oss å gjøre. Til menigheten i Laodikea sier han at: ”Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om!” Jesus refser oss for å få oss på rett vei når vi er på villspor. Vi skal ikke bare ta til oss trøsteordene, men også ordene til formaning. De er gitt oss for at vi skal holde oss våkne, for at vi skal vandre i lyset.

Nettopp til den lunkne menigheten i Laodikea kommer han med sin nådige innbydelse. For det er en innbydelse, selv om det er Jesus som inviterer seg selv inn. Alt vi trenger å gjøre er å høre, og åpne døra. Se hvor vid innbydelsen er; om noen hører min røst – det gjelder altså alle. Det er ikke vår verdighet han spør etter, men om vi faktisk hører hans røst og slipper ham inn.

Å holde måltid er noe mer enn å innta næring sammen. Det innebærer fellesskap, å ha samfunn med hverandre. I et måltid med Jesus har vi ingenting å gi, ingenting å komme med som vi kan være stolte over. Derimot har vi alt å motta, alt å mettes ved. Han gir oss seg selv, slik han i nattverden gjør det i brødets og vinens skikkelse.

Den nådige innbydelsen gir meg likevel også uro. Jeg er redd for å ikke gjenkjenne Jesus i de svake og små. Han som står for døren og banker, er jo også den som holdt frem et lite barn og sa: ”Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.” (Matt. 18,5). Han som står for døren og banker, er også den som en gang skal skille sauene fra geitene, de rettferdige fra de urettferdige, og si til de rettferdige: ”Jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke.” (Matt. 25,35)

Jeg kommer ikke til å bli ferdig med den uroen de bibelstedene gir meg, og trolig har den en misjon. Jeg trenger å søke Guds rike og hans rettferdighet, daglig. Jeg trenger å få Guds tilgivelse for det gode jeg ikke har gjort, og hjelp til å forsøke igjen, på ny og på ny. Å ta del i Jesu liv, innebærer å også ta del i hans lidelser. Jesu omsorg for dem som ikke har nok til å leve av, og dem som faller utenfor, skal også være vår omsorg og lede oss til å gå inn i gjerninger som er lagt ferdige for oss.

Det er så lett å ha nok med seg selv og sine nærmeste. Det er så lett å lukke døra. Å la denne verdens støy overdøve Jesu banking. Men han står der fortsatt. Å skru av støyen, åpne døra og slippe ham inn – det er den mest dyrebare forvandlingen man kan gjøre med livet sitt.

Å slippe ham inn hjertet, inn i lønnkammeret, slik at han også blir med ut i våre handlinger, ord og holdninger i verden, det betyr alt. Da har vi skjønt og tatt til oss rådene han gir i Johannes sitt syn, iført symboler.

Da har vi kjøpt gull renset i ild, frelsen han tilbyr oss gjennom tro. Nåderikt har han kledd oss i hvite klær, for med sitt blod har han dekket over vår synd og skyld. Den hellige ånd har han sendt oss, som salve til å smøre på øynene, slik at vi kan se. Se ham som frelseren, og holde oss til ham. For i ham har vi all vår rikdom, vi som i oss selv er fattige.

Han som står for døra og banker, er også hos deg. Salig er du den dagen du bestemmer deg for å åpne. Han som kaller på deg, har seiret. Han vil la deg få del i sin seier, nå og i evigheten.