I verden, men ikke av verden (Joh. 17, 15-16)

”Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. De er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden.”

Det 17. kapittelet i Johannes evangelium kalles ”Jesu øversteprestlige bønn”. Jeg synes det er noe av det vakreste og inderligste som står i Bibelen. Jeg anbefaler å lese hele kapittelet, og lese langsomt, hvile i ordene.

Det er Jesus som ber for disiplene sine. Ikke bare de tolv, men også alle som kommer etter. Disiplene er satt i denne verden, ja, de er sendt av Jesus til verden, men de er ikke av verden. Hva vil det si?

Disiplene er Guds rikes tjenere og utropere. Det Guds rike som Jesus påbegynte på jorda og som en gang skal fullendes når han kommer tilbake. Han går for å gjøre i stand et sted for dem. Han venter på dem i Himmelen. Venter på at de skal få se hans herlighet, den han har hatt fra begynnelsen. Han vil at de skal være der han er.

Slik han snakker til dem, snakker han også til oss. For han sier: ”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.” (Joh. 17, 20-21). En underlig, men god tanke – å skulle være ett, ikke bare med Jesus, men også med disiplene, fra de første til de siste.

Jesus lager et klart skille mellom ”verden” og disiplene sine. De er ikke verdens tjenere. De har sitt virke i verden, og skal ikke bli tatt ut av den, bli skånet for den. Men de skal avstå fra å dyrke eller bortledes av det som er på denne siden; det forgjengelige, det som står Guds rike i mot. Som makt, pengebegjær, egoistisk nytelse, anseelse, posisjon, ære, velstand. Det er ikke disiplenes anliggende, ikke deres kall.

Deres kall ligger i å følge Jesus. Ut av det springer kjærligheten til nesten, drivkraften til å la andre bli kjent med Jesus og avhjelpe menneskelig nød og lidelse. Drivkraften til å ha omsorg for sine trossøsken, så vel som denne verdens barn. Ut av etterfølgelsen springer også selve friheten. Den gode friheten til den som tør å la Jesu hender løse lenkene til verden. For sannheten setter fri. Jesus sier det selv: ”Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.” (Joh. 8,36)

Jesus ber om at vi må bli bevart fra det onde. Det onde er først og fremst alt det som vender oss bort fra Jesus, bort fra disippeltilværelsen. I hans nærhet er vi trygge. Å bli bevart fra det onde er ikke det samme som å få en jevn og lett livsvei, uten prøvelser og smerte.

Å bli bevart fra det onde innebærer at Guds motstander ikke skal få tak på oss, han som vrenger på og tilslører sannheten. Å bli bevart fra det onde handler om å beholde Kristus som sentrum, gjennom alt. Gjennom alt livet byr på, eller river fra oss. Vi kan nok tape ham av syne en tid. Sorg og bekymringer kan være så overveldende, motgangen så dyp at troen synker og livsmotet kveles. Men det kan også være at medgangen er så forførende at vi bare sirkler rundt oss selv. Fokuset blir grunnleggende feil. Velstanden kan være så sløvende at Jesu budskap tones ned til nesten ingenting, til en blek parentes i livene våre. Det som Jesus venter av oss, og det som venter oss etter dette korte livet, glir ut av bevisstheten vår.

Men Han taper ikke oss av syne. Han glemmer ikke oss. Han ber for og passer på oss – disiplene sine – nå i dag, som den gangen. For han vil ikke at vi skal gå fortapt. Han er i sitt rike, og hos hver og en av oss. Når vi ber, alene eller sammen, er han med oss. Han gjør i stand et sted for oss, fordi han vil at der han er, skal også vi være.

Takk Jesus, for dine sanne løfter om det vi har i vente, det som er større og mektigere enn tankene våre kan fatte.

Det som vi har sett og hørt (1. Joh. 1, 1-4)

Apostelen Johannes var et tidsvitne. Det er ikke noe eventyr han refererer til, ikke noen myte, ikke noen vandrehistorie. Det er virkeligheten i kjøtt og blod, det sansene erfarte og som de aldri glemmer.

Han vitner om Jesus Kristus, den levende og oppstandne. Han som var sant menneske og sann Gud. Det som var fra begynnelsen, skriver Johannes. Guds sønn var ikke noe påfunn fra Guds side. Han har alltid vært. I evangeliet etter Johannes sier han det slik: Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. (Joh. 1,2).

Trolig vokste denne innsikten gradvis frem hos Johannes og de andre apostlene. Trolig kom mesteparten av innsikten etter Jesu død og oppstandelse, ved at den Hellige Ånd ledet dem til visshet og klarhet.

De skjønte ikke alt, den tida de hadde med Jesus her på jorda. Men de opplevde ham, og han bevarte dem i sine hender. De så, hørte, følte, luktet, smakte. Erfaringene de gjorde ble dyrebare skatter. Skatter de ikke holdt for seg selv, men satte livet inn på å dele med andre.

De levde og vandret med selve Mesteren, den lovede Messias. De var vitner til underne. De var de nærmeste tilhørerne til taler som trakk hundreder og tusener. De lyttet til taler og bønner som bare disiplene, den innerste kretsen, fikk høre, men som likevel ikke var ment bare for dem. De så ham dø. De så ham som oppstanden, og var seinere vitne til at han for opp til himmelen.

Deres oppdrag var å bringe det gode budskapet videre til alle folk. De kjempet mot vranglære, misforståelser, uenighet og splid mellom troende søsken, og mot forfølgelse. Apostlene var de første i en lang karavane av kristne, av Jesus-tilhengere. Vi som lever nå utgjør det bakerste leddet, og vi ber om at flere slutter seg til. Denne karavanen kunne ikke bevegd seg uten at Guds hellige ånd var og er med.

Ånden overbeviser hjertene våre og kaller oss til å gå i Herrens tjeneste. Han trenger oss med det vi stiller til rådighet. Våre hender, våre føtter, våre tunger og våre sinn.

Og dette skriver vi for at vår glede skal være fullkommen, skriver Johannes. Ordet ”vår” kan også oversettes ”deres”. Vår glede, deres glede. Det er vår felles glede som folder seg ut når budskapet bringes videre og slår rot.

Johannes vitnet om det han hadde sett og hørt. Hva så med oss? Salige er de som ikke ser, og likevel tror, sa Jesus. (Joh. 20,29). Vi velger å tro evangelienes skildringer. Vi velger å tro på den Kristus vi leser om. Men ikke bare med hodet, med forstanden. Vi tror fordi den Hellige Ånd har lagt dette i hjertene våre. Han som lyser på ordet, det ordet som er Jesus selv.

Da blir troen noe mer enn et resonnement man gjør. Den seirende troen åpner seg som gave, som nåde, en dyrebar skatt. Kanskje har man en gang i livet mistet den. Eller latt den støve ned, gjort den uvirksom. Kanskje har man gjemt den bort i forlegenhet. Kanskje har synd og uforstand lagt seg over den og skjult den.

Når man så finner den igjen, vet man hvor uendelig mye den er verdt. Og vi erkjenner noe annet: Det var Han som lette etter oss til han fant oss. Han som ikke lar noen rive oss ut av sin hånd. Det er verdt alt. Det handler om fellesskapet med Jesus, nå og i det evige livet. Han som er lyset og kjærligheten som overgår alt. Han som er Guds levende ord.

Det vil vi dele med andre, for at vår – og deres – glede kan være fullkommen.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet (Matt. 6, 33)

”Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.”Jesus har akkurat pekt på liljene på marken og fuglene under himmelen. Han har bedt tilhørerne legge vekk all sin bekymring for mat og klær, og søke Guds rike først.

Hva er det å søke Guds rike? Matteus bruker oftest begrepet ”himmelriket”, hvor ”himmelen” står som en omskrivning for Gud selv. Himmelriket er det Guds rike som Jesus kom for å grunnlegge på jorden, og som han skal fullende når han kommer tilbake. Guds rike er kommet allerede og viste seg i Jesu mektige gjerninger. Dette riket er skjult tilstede og ennå bare i sin begynnelse. Vi oppfordres til å søke det fordi det er viktigere enn alt. Det gjelder Guds plan med oss, i dette livet og i evigheten. Det står i en motsetning til denne verden, til Djevelen og det onde.

Hva er Guds rettferdighet? Paulus er vår læremester om dette, i lys av Kristi frelsesverk på korset. For det er det det handler om. Mange steder i brevene skriver Paulus om Guds rettferdighet, og det handler om rettferdighet ved tro. Som når han i brevet til Filipperne (3,9) snakker om å vinne Kristus og bli funnet i ham – ”ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro.” Og i Romerbrevet (3,21-24): ”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.”

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, handler derfor om å søke Jesus selv og det han gir. Det handler om etterfølgelse. Det handler om å prioritere det ene nødvendige, å velge den gode del.

Løftet: ”så skal dere få alt det andre i tillegg”, er ikke umiddelbart enkelt å ta til seg. Også kristne er, og har vært, ofre for naturkatastrofer, pest, hungersnød, krig, og ikke minst forfølgelse. Kan ikke Jesu ord virke som en hån mot disse som virkelig må ha grunn til å bekymre seg for de daglige behov? Og hvordan kan han peke på fuglene og si at de ikke sår, høster og samler i hus – fuglene må jo hver dag jobbe for maten. Jesus bryter sammenhengen mellom arbeid og livsopphold, og advarer mot all vår typiske bekymring. Han vet at både mennesker og dyr arbeider for å overleve. Men det vi får, skal vi ikke se på som en frukt av vårt strev, men som en velsignelse Gud gir skapningen.

Luther sier: ”Når fuglene finner føde, skyldes det Guds godhet, ikke arbeidet. For hvem har lagt maten der, slik at de kan finne den? Hvis Gud ikke legger noe fram, vil ingen finne noe, om så hele verden jobbet livet av seg med å lete.” (Bonhoeffer, s. 154).

Likevel har jeg ikke fått svar på spørsmålet mitt om nøden noen kristne lever under, satt opp mot løftet Jesus gir.  

Jeg trenger hjelp av Paulus for å kaste lys over dette også. For i brevet til Romerne, kap. 8, spør han: ”Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd?” Ved å spørre slik, erkjenner han at alt dette kan ramme den kristne. Vi er ikke spart for det. Men når vi følger Jesus, er han med oss i alt vi skal gjennom, også det brutale, det som til slutt gjør at vi taper livet. Han er med oss i livet og i dødsøyeblikket, i lys og i mørke. Og etter døden møter han oss endelig med den kjærligheten vi her på jorda strekker oss mot med lengsel. Slik planter strekker seg og vokser, i retning av lyset. Paulus sier det på en vakker og sterk måte:

”For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen annen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom. 8,38-39)

Ingenting – ingenting skal stå mellom oss og Jesu kjærlighet. Å søke Guds rike FØR omsorgen for eget liv, er den rette rekkefølge for en som vil være Jesu disippel, enten vi har mye eller lite. Ikke minst vi som har mye, trenger denne påminnelsen. Alt det andre i tillegg, handler kanskje ikke først og fremst om jordisk overlevelse, men om å legge av seg all jordisk bekymring, for hver dag å ta det man får av Guds hånd.

Herlighetsteologi kontra å ta sitt kors opp

Herlighetsteologi er en retning eller strømning som muligens er på vikende front, selv om man fortsatt kan gjenkjenne den i enkelte karismatiske menigheter og i noe TV-forkynnelse.

Kort sagt, og lett karikert, er man opptatt av en kristendomsforståelse som består i at når du tar i mot Jesus, vil du bli frisk, lykkelig og ha fremgang på alle plan. Materiell rikdom kan man også vente seg. Skriftstedet om å så og høste, blir utlagt slik at dersom du bare gir nok til det de ber om, vil Gud velsigne deg med rikdom tilbake. Du vil altså få mer penger av å gi penger. Enkelte predikanter har også lovet tilhørerne gode stillinger, lønnsforhøyelse og at gjeld skal slettes. Det gjelder bare å tro nok!

Jeg mener, sammen med mange andre, at denne læren er ubibelsk og usunn. Den er rett og slett en forførelse, en lære som fører folk vill. Den har ingen gjenklang i Jesu ord i Bibelen, snarere tvert i mot.

På et sjelesørgerisk plan faller den også helt igjennom. Mennesker som ikke opplever for eksempel helbredelse, kan sitte igjen med selvbebreidelse, følelsen av at det må være noe galt med dem som fortsatt sliter med de samme tingene. Og de kan kjenne seg sviktet av Gud, forlatt.

Dersom man baserer troen sin på falske profeters løfter, vil den lett vakle i motgangstider. Troen er da plassert på en så ustø krakk at den uunngåelig vil falle fra hverandre når livets realiteter rokker ved den.

Bygg heller troen på fast grunn, bygg på Jesus Kristus og det frelsesverk han har gjort ferdig på korset. Se nøye på hva Jesus sier til disiplene sine i tida før han forlater denne verden, se hva han forbereder dem på. Ikke ett sted kan jeg se at han lover dem lykke, rikdom, sykdomsfrihet og fravær av lidelse. Derimot formaner han dem – ja, alle – og sier: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.” (Luk. 9,23).

Samtidig, når Jesus helbreder mennesker, gir han dem noe sant herlig - en forsmak på Himmelen. Den forsmaken får vi også en del i, når vi leser evangelienes beretninger. Da Jesus gikk på jorda, brakte han med seg stykker av himmelriket til de som tok imot. Han pekte mot fullendelsen, dit hvor det ikke lenger finnes sorg eller skrik eller smerte. Allerede mens vi lever her, kan vi skimte det i glimt langt der fremme.

Helbredelser forekommer. Også i dag. Både ved at legevitenskapen gjør det den skal, men også ved at kristne, som i apostlenes tider, legger hendene på syke og ber for dem. Men i motsetning til på apostlenes tid, ser det nok ut som om de store, overbevisende helbredelsene ikke skjer ofte. Mange blir skuffet, og får alvorlige trosanfektelser.

Jeg tror det kan være nyttig å se hva Bibelen forteller. Legg for eksempel merke til at Paulus’ nære og kjære medarbeider Timoteus, hadde helseproblemer. Paulus gir ham råd i et av sine brev: ”Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen og fordi du så ofte er syk.” (1. Tim. 5,23). Poenget mitt med å vise til dette, er ikke å drøfte verdien av rådet, men opplysningen om at Timoteus ofte er syk. Vi vet jo at Paulus hadde nådegaven til å helbrede. Man skulle tro at han kunne helbrede Timoteus. Men han gir ham et trivielt råd og en konstatering av at han ofte er syk. Kanskje var dette med sykdom eller plage en del av det å løfte sitt kors opp, for Timoteus.

Også Paulus selv hadde en plage, en torn i kjødet, som han ikke ble kvitt. Det svaret han fikk fra Gud, var: ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.” (2. Kor. 12,9).

Gud kan – og vil – bruke oss i vår svakhet. Ikke i vår perfekthet, vår feilfrihet, som uansett bare er et falskt bilde. Han kan bruke mennesker som er syke i sin tjeneste, og velsigne dem rikt – uten at de noen gang her på jorda blir kvitt lidelsen sin. Det finnes det mange eksempler på.

Å ta sitt kors opp, innebærer å være villig til å miste seg selv, for å så å finne seg selv igjen hos Jesus. Å slutte å klamre seg til sitt eget liv, til strevet med å få livet til å bli lett, idyllisk,  lidelsesfritt. Å ta sitt kors opp er å gå den veien Jesus vil at vi skal gå, uansett hva den bringer, i tillit til at han går med. At han er med, har vi hans eget løfte på.

Falske læreres løfter, blir før eller seinere avslørt av sannheten. Jesu løfter står til evig tid. Det er ikke denne verden vi skal vinne, med det den lokker med av rikdom, fremgang og anerkjennelse. Derfor skal vi hver dag ta vårt kors opp og fornekte oss selv. Ikke med tungt hjerte, som om det var en byrde, men med håp og mot. Han som bar våre synder på korset, viser oss veien frem til sitt rike. Og hans rike er ikke av denne verden.